Ingen hjelper romfolket

Nordmenn oppretter organisasjoner for et utall minoriteter i utlandet. Men ingen tar seg bryet med å kjempe for Norges egne sigøynere.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Ny Tid 13. november fortalte vi historien til Nina Karoli og Juliana Josef: To kvinner fra romfolket (også kalt sigøynere) som har mistet omsorgen for til sammen seks barn til norske myndigheter.

De er begge født i Norge og har norsk statsborgerskap, men behersker dårlig norsk, og fortviler nå over at barna deres er plassert i etnisk norske hjem. Barna gis ikke opplæring i morsmålet romanes. Når de en sjelden gang får treffe barna, har de problemer med å kommunisere med dem, ettersom barna har glemt morsmålet sitt.

NOVA-forsker Ada Engebrigtsen varslet på forsommeren Barneombudet om at barnevernet bryter FN-konvensjonen når de ikke sørger for at barna får ivaretatt morsmålet. Romfolket har vært i Norge i opptil 500 år, men har ennå ikke fått en interesseorganisasjon som kjemper for seg. Dette i kontrast til Sverige og de fleste vesteuropeiske land.

Paradoksalt nok har nordmenn flest stiftet støttekomiteer for et utall av utenlandske minoriteter. Både palestinerne, tamiler, baskere, tibetanere, burmesere og saharawiene i Vest-Sahara har interesseorganisasjoner i Norge, drevet av nordmenn. Taterne har for lengst fått oppreisning fra den norske stat for dårlig behandling, men ingen har tatt seg bryet med en organisasjon for den kanskje svakeste minoriteten i Norge.

Vil hjelpe nå

Bjørn Engesland, generalsekretær i Den norske Helsingforskomité, innrømmer at sigøynerne i Norge får for lite oppmerksomhet. 21. april neste år vil komiteen arrangere pressekonferanse i forbindelse med norsk taterpolitikk, som de har hatt fokus på siden 90-tallet.

Engesland mener politikken som føres mot norske sigøynere, er en utfordring for samfunnet. Han antyder at Helsingforskomiteen nå også kan tenke seg å gjøre noe for sigøynerne, etter at Ny Tid har satt fokuset på deres situasjon.

– Vi har dessverre ikke mye å skryte av når det kommer til sigøynerne, men tar utfordringen. Vi vil gjerne være med på å flytte fokus over på sigøynernes situasjon, og bruke erfaringene fra arbeidet for taterne, sier Engesland.

Det norske sigøynermiljøet er preget av analfabetisme, noe som gjør det enda vanskeligere for dem å organisere seg. Journalist og oversetter Tore-Jarl Bielenberg, som har kjennskap til både norske og utenlandske sigøynere, ser absolutt behovet for støtte.

– De trenger all støtte til å få et bedre liv og i praksis få fulle rettigheter som norske borgere, sier Bielenberg.

– Men om en støttekomité er rette formen, er jeg litt usikker på. Det beste hadde vært om initiativet til organisering kom fra sigøynermiljøet selv. For gode hensikter og uforstand har skapt mang en tragedie i myndighetens arbeid i forbindelse med sigøynere. I Norge har resultatet stort sett vært at gruppen har sunket stadig dypere ned mot bunnen av det norske samfunnet. En må ha dyp innsikt i problemene for å finne riktige løsninger. Du må nesten ha følt situasjonen på kroppen, påpeker han.

Bielenberg har selv levd blant sigøynere i flere land og var blant annet med da representanter for hovedsakelig europeiske sigøynerorganisasjoner møttes i London i 1971 og stiftet det første internasjonale sigøynerforbundet. Der ble det også vedtatt at sangen «Gelem, gelem», med ny tekst, skulle være deres egen nasjonalsang og flagget med hjulet skulle være sigøynernes eget flagg.

Se til Sverige

I dag har verdens sigøynere blant annet en representant i FN-organisasjonen Ecosoc. Men den opprinnelige norske sigøynergruppen har ikke vært aktivt med i dette arbeidet. Her har familien oftest vært enheten, ikke solidariteten over gruppe- og landegrensene.

– Finnes det eksempler Norge burde lære av?

– Det nærmeste er Sverige. Selv om det fortsatt finnes store og alvorlige problemer for sigøynerne der, har integreringen vært mye mer vellykket. Og bevisstheten om borgernes og samfunnets rettigheter og plikter i samfunnet vært mye større enn hos oss. Men det hele begynte da sigøynerne selv kom til orde, først med forfatterinnen Katarina Taikon, som vokste opp i en sigøynerleir og først lærte og skrive som voksen. Hennes bøker – blant annet barnebokserien om Katitzi – ble en vekker både for sigøynerne selv og for samfunnet rundt dem, sier Bielenberg.

Han påpeker at romfolket i Sverige har klart å organisere seg selv. Analfabetismen er lavere.

– Det gjelder både å gi muligheter til å utvikle sigøynernes egen kultur og åpne inngangen til det norske samfunnet. Her er kampen mot analfabetismen bare et første skritt. Lær av feil og resultater fra vårt naboland og fra den store internasjonale erfaringen. Det er krevende. Men det er et helt nødvendig arbeid om Norge skal kunne kvitte seg med den skampletten som behandlingen av sigøynerne her i landet har blitt. Og til det trenges det alle gode krefter. Så får formen bli til underveis, foreslår Bielenberg.

---
DEL