– Romantisk tøys

Paul Collier slår tilbake mot kritikken av boka De fattigste som nå, sent men godt, kommer på norsk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I fjor høst og i vinter har boka The Bottom Billion vært utgangspunkt for stor ståhei, en rekke debattmøter og aviskommentarer, både internasjonalt og i Norge. Boka er Colliers forslag til hvordan den fattigste milliarden mennesker kan komme seg ut av, nettopp, fattigdom, og den kommer nå på norsk med tittelen De fattigste – veien ut av uføret. Ny Tid anmeldte den engelske utgaven i januar i år, se utdrag nedenfor.

Utviklingsminister Erik Solheim erklærte tidlig at han er fan, og inviterte derfor Collier til Oslo 12. oktober i fjor. Solheim mener Collier har brutt ny mark og peker ut en tredje vei i utviklingsdebatten, mellom venstresidas betingelsesløse bistand og ei høyreside som tror frihandel løser alle problemer.

Solheim har også skrevet forordet til den norske utgaven, der han sier at dette er en bok «som kom på akkurat riktig tidspunkt i den norske debatten, og er blitt et viktig innspill i arbeidet med å utforme en ny, norsk utviklingspolitikk».

Etter at boka først ble publisert i 2007 har den globale matkrisa ført til sult og opptøyer i minst 22 land. Debatten om hva som kan gjøres har rast, og 2. mai i år trykket Ny Tid en ny kronikk av Collier, der han oppdaterer og anvender tankene fra boka på matkrisa. Collier mener at botemiddelet for de stigende prisene er å øke tilbudet, og at den mest realistiske måten å oppnå dette på, er å ta i bruk den brasilianske modellen med store, teknologisk avanserte jordbruksforetak som kan forsyne verdensmarkedet.

– Innse realitetene

«Colliers lett forståelige stil skyldes forenkling og manipulerende utvalg» svarte John Y. Jones fra organisasjonen Networkers Southnorth i Ny Tid 16. mai. Jones henviser både til The Bottom Billion og den nye kronikken, og mener at Colliers oppskrift ikke vil gagne de fattigste, men at det derimot er storselskapene som vil tjene på den politikken Collier argumenterer for.

Når boka nå lanseres på norsk tar Ny Tid kontakt med Paul Collier og oppdaterer han på debatten i Norge.
– Norge har jo råd til å opprettholde et inneffektivt landbruk, men det har ikke Afrika, svarer Collier.
– En viktig årsak til fattigdom er at de fattige ikke har tilgang til markeder. Markedsadgang er et helt nødvendig skritt på den lange og vanskelig veien ut av fattigdom. Tanken om at afrikanske land skal fortsette med småbruk og selvberging, og samtidig løfte seg ut av fattigdom er en europeisk romantisk illusjon, som allerede har kostet Afrika dyrt. Det er på tide å slutte med sånt tøys og innse realitetene, sier Collier.
– I et svar til din kronikk skriver John Y. Jones at du vil gi internasjonale selskaper frihet til å ture fram i jakten på nødvendige nye markeder. Er du storselskapenes beste venn?
– Nå er det vel ikke sånn at bedrifter i seg selv nødvendigvis er onde, svarer Collier.

Hans poeng er at bedrifter kan skape arbeidsplasser, som det er et desperat behov for i Afrika, der mindre enn én av ti er lønnsarbeidere.
– Altfor mange må forsøke seg som det vi gjerne kaller selvstendig næringsdrivende, i praksis betyr det altså selvbergingsbønder. Bedrifter kan skaffe til veie finansiering, teknologi og tilgang til markeder mye enklere enn småbruksbønder, sier Collier.

Afrika har i dag mindre jordbruksindustri enn for 60 år siden. Collier mener at småbruksdrift er lite innovasjons- og investeringsvennlig. Samtidig finnes det store områder, blant annet i Afrika, der fruktbar jord kunne ha blitt utnyttet mer produktivt dersom den ble forvaltet på en forsvarlig måte av store selskaper, mener Collier.

Også Erik Solheim forfattet et svar til Colliers kronikk, men i motsetning til Jones var Solheim, ikke overraskende, i all hovedsak enig i Colliers analyse av matkrisa. I svaret, publisert i Ny Tid 16. mai, skriver Solheim at matproduksjonen må økes, og at «økt produksjon krever drastisk økt satsing på markedsadgang».

Men nettopp handelspolitikken er et sårt punkt for Solheim, mener flere kritikere. Blant andre hevder Fellesrådet for Afrika at Solheim sitter i en regjering som fører en lite utviklingsvennlig handelspolitikk som slett ikke gir fattige land økt markedsadgang i rike land i nord.

Norsk landbruksstøtte går ikke først og fremst til distriktsbosetting, norske subsidier er i hovedsak knyttet til produksjonsvolum. Derfor mener Fellesrådet at Norge støtter opp om, og legitimerer EU og USAs landbrukspolitikk. Gjennom flere tiår hadde EU og USA, på grunn av produksjonssubsidier, stor overproduksjon av landbruksvarer som ble dumpet på verdensmarkedet. Dette ødela prisnivået, og utkonkurrerte mange afrikanske land som derfor ikke har hatt muligheten til å bygge opp en robust landbruksnæring, mener Fellesrådet.

Da Ny Tid tok dette spørsmålet opp med Solheim 14. mars i år, valgte han å ikke svare, men sendte ballen videre til landbruksministeren, som representerer Norge i Verdens Handelsorganisasjon. At Solheim kan tillate seg å ikke gå inn i den konkrete diskusjonen om konsekvensene av norsk handelspolitikk, viser hvor kort denne debatten har kommet i norsk offentlighet.
Kanskje kan Colliers bok bidra til å bøte på dette. Den norske oversettelsen kommer antakelig etter at den heftigste debatten har blåst over, men på den andre siden kan utgivelsen bringe boka ut til et større publikum.

---
DEL