– Jeg har aldri slutta å harve i jorda

Ole Kopreitan fyller 70 år. Langt viktigere for kampen mot atomvåpen er at han for 50 år siden talte rektoren sin på Eidsvoll gymnas midt imot.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[gateparlamentet] Året var 1956. Ungarns oppstand mot sovjetisk okkupasjon endte i et blodbad. På gymnaset i Eidsvoll sto rektoren foran elevene og forkynte at alle skulle ut og jobbe på en dags dugnad til inntekt for det hardt prøvede folket fanget bak det kommunistiske jernteppet.

Men blant elevene var Ole Kopreitan.

– Jeg sa at det var greit for meg, men at også Egypt hadde blitt angrepet av Storbritannia med fransk og israelsk hjelp på grunn av Suez-krisen. Derfor sa jeg at jeg ville at mine penger fra dugnaden skulle gå til egypterne. Rektoren forsøkte først å hysje meg ned. Men en annen lærer sto fram og sa seg enig; det måtte være balanse i dugnadsaksjonen. Det endte med at mine penger gikk til Egypt, erindrer Kopreitan.

Nei til Atomvåpen personlig, mannen som gjennom mange tiår har stått med en ombygd barnevogn full av jakkemerker og politisk budskap på Karl Johans gate, sitter for en gangs skyld inne i Nei til Atomvåpens kontorlokaler i Youngsgate i Oslo sentrum. 19. september fyller han 70 år.

Seieren mot rektorens ensretting for 50 år siden ble en sterk inspirasjon til det som har blitt et livslangt utenomparlamentarisk arbeid på venstresiden i norsk politikk.

– Det var et aktivt politisk miljø på gymnaset. Einar Førde gikk der. Det gjorde også Sigmund Kvaløy Sætereng. Men det å reise en problemstilling som faktisk endte med seier, det var veldig tilfredsstillende. Jeg vet ikke hvor mange andre som sa at de ville at deres penger skulle gå til Egypt, men … Lurer forresten på hvor Einar Førde var akkurat da, han sprang kanskje etter jentene, smiler Kopreitan, eller Ole Kopp som han kalles blant venner.

En provokasjon

Å skulle sammenfatte jubilantens liv etter en prat på bare to timer er ikke lett. Replikkene sitter løst og assosiasjonene er mange. Kopreitans kamp mot atomvåpen siden Nei til Atomvåpen ble stiftet i november 1979 tør være kjent for de fleste. For dagens nordmenn, og ikke minst for Oslos innbyggere, har han nærmest blitt et synonym med barnevogna på Karl Johan og Nei til Atomvåpen.

Men hvor kommer engasjementet og utholdenheten fra? Egentlig lenge før seieren på gymnaset i Eidsvoll.

– Jeg vokste opp sammen med mine søsken og mor på Hitra. Befolkningen der var fiskebønder, verken fattige eller rike. Der handlet det om praktisk solidaritet. Folk visste at skal samfunnet fungere må du også være opptatt av naboens ve og vel. Dette skapte nok en grunnholdning hos meg som barn, sier Kopreitan, som for lengst har glemt at de to brødskivene han smurte til frokost da Ny Tid kom til kontoret fremdeles ligger urørt på tallerkenen.

Overgangen ble stor da han sammen med mor og søsken som ti-elleveåring flyttet til Eidsvoll. Moren kjøpte et småbruk der som Kopreitan den dag i dag bor i – «eller sover i om natten, mens jeg er i Oslo om dagen», som han sier.

– Til Eidsvoll kom vi fra et egalitært samfunn på Hitra til noe som lignet på en føydal tilstand. Godseier Mathisen eide sagbruket og store landområder. Skogsarbeiderne var nærmest «livegne», helt i Mathisens hule hånd, forteller Kopreitan.

Urettferdigheten ble en provokasjon og tirret hans samfunnsmessige samvittighet.

Bodde bak et skap

I 1957, etter endt gymnas, flyttet den unge Kopreitan til hovedstaden. Han hadde akkurat lest Ukjent soldat av Väinö Linna. Den skulle påvirke hans veivalg videre.

– Boka gir en My Lai-aktig framstilling av Vinterkrigen mellom finnene og russerne. Det var et helvete for begge sider. Etter å ha lest den bestemte jeg meg for å nekte militæret. Du vet, den gang ble militærnektere sett på som halvveis landssvikere, sier Kopreitan.

Siviltjenesten ble på hele 27 måneder. Den tok han på Norsk Geografisk Oppmåling, som den gang holdt til i bygningene som i dag huser Kunstakademiet. Som husvær for militærnekteren var det ikke rare greiene.

– Jeg bodde i tredje etasje bak et skap. Jeg var tynn den gang, og det var en åpning med en plass bak et skap hvor jeg hadde soveposen og brødboksen min. Takrenna utenfor var kjøleskapet, der hadde jeg syltetøysglasset. Slik bodde jeg i neste tre år, forteller han.

Siviltjenesten ble bare et skalkeskjul, om man kan si det slik, for en aksellerende politisk aktivitet. Ved siden av studier i psykologi, historie og språkkunnskap, ble Kopreitan raskt dratt med i Studentersamfundet, hvor han skrev referater fra møtene.

– Studentersamfundet hadde nasjonens oppmerksomhet den gang. Avisene var veldig opptatt av hva som skjedde der. De betalte til og med for å få referatene fra møtene. Tror det var opp mot 25 kroner per referat, sier Kopreitan, og blir avbrudt av en telefon angående at han skal stille i NRK radio noen dager seinere for å snakke om russisk opprustning.

– Men egentlig var det ikke noe vensteopposisjon den gang. Det var et politisk ubestemmelig landskap, et nomadeliv. Arbeiderpartiet rådet grunnen helt ned til vaktmesteren og samvirkelaget, fortsetter han etter at avtalene med NRK er i boks.

Løsningen for de radikale ble aksjoner. I årene som kom ble det demonstrert og aksjonert, også ulovlig.

– Vi gjorde det fordi det ikke fantes pressefrihet. Ingen aviser ville for eksempel ta inn innlegg mot Nato og atomvåpen. Men hvis vi aksjonerte ulovlig, skreiv avisene om at vi ble arrestert og hvorfor vi ble arrestert. Jeg husker en gang Martin Nag – han skriver forresten fremdeles for Friheten – ble arrestert. Han er jo ganske stor og drøy, og ropte ut: «Tung er den norske selvstendigheten», da han ble båret bort av politiet, ler Kopreitan.

Det var med De 13-gruppa at den unge Kopreitan for alvor ble dratt inn i kampen mot atomvåpen. Gruppa, bestående av kjente intellektuelle som Bertrand Russel og Albert Sweitser, drev en kampanje for å få slutt på prøvesprengningene som USA og Sovjet kappet om. Det var ut fra denne kampanjen at de årevisse påskemarsjene mot atomvåpen startet på begynnelsen av 1960-tallet i England. I påsken hadde britene fri, og dermed tid til å delta på marsjer som varte i mange dager.

– Noen av de jeg kjente, som Hans Normann Dahl, Solveig Kulstad med flere, dro over til England for å være med på disse påskemarsjene. Så startet vi med påskemarsjer i Norge. 10-15.000 mennesker deltok. Dette var den første store bølgen mot atomvåpen, forklarer Kopreitan.

Bølgen skulle imidlertid snart gå ned i en dal. Russerne sto fram og sa at de hadde løst problemet med prøvesprengninger. I stedet for å sprenge atomvåpnene oppe i dagen, kunne det gjøres under jorda. Dermed var det ikke lenger forurensende og helsefarlig. Resultatet ble en prøvestandsavtale i 1963 som betydde full fart videre med prøvesprengninger – vel og merke underjordiske.

– Det ble en lærepenge for oss alle. Av og til er folkeopinionen naiv og godtroende. Hele protestbevegelsen forsvant over natta, man mente at kampen var vunnet. Også jeg har i ettertid erkjent at jeg lot meg lure den gang. Man vil jo gjerne feire noe hyggelig, sier Kopreitan.

– Plukka opp Sigurd Allern

Kampen mot atomvåpen skulle ligge nede helt til slutten av 1970-tallet. Men det gjorde ikke Ole Kopps engasjement.

– Miljøet på venstresiden var en politisk smeltedigel som var med å berede den politiske bevisstheten som skapte Sosialistisk Folkeparti, forklarer han.

En gruppe rundt Ny Tids forløper Orientering, ledet av folk som Finn Gustavsen, Berge Furre, Sigbjørn Hølmebakk, Guttorm Gjessing og Per Maurseth, stifte Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961.

Bakgrunnen var misnøye med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, ikke minst nettopp i forhold til atomvåpen. Kopreitan ledet Sosialistisk Ungdomsfylking (SUF) fra 1963-1965. Senere var han partisekretær i SF, som tidligere felte Einar Gerhardsens regjering på Kings Bay-saken i 1963.

– På denne tiden var vi i SUF vann- og vedbærere for SF. Vi pløyde ny mark. Jeg husker at Harald Berntzen, Carl Erik Shcultz, min kone Turid Evang og jeg satte oss inn i en liten Austin Seven på misjonsreise til Nord-Norge for å verve medlemmer. Vi hadde adressene til folk som abonnerte på Orientering og oppsøkte disse på døra. Berntzen og Schultz plukka opp Sigurd Allern på denne måten, husker Kopreitan.

Men etter hvert ble partipolitikken skjøvet til side for utenomparlamentariske aksjoner og kampanjer. EU-kampen, Mardøla-aksjonen, Alta-kampen og andre formål tok mer og mer av hans tid. Helt til neutronbomben ble lansert av amerikanerne på slutten av 1970-tallet. Dersom Sovjet invaderte Europa med sin store flåte av tanks, ville bruk av atomvåpen fra USAs side mot en slik invasjon legge hele verdensdelen øde. Men med neutronbomben ville man kunne målrette angrepene mot fienden og drepe sovjetiske soldater i tanksene – uten å ødelegge materielle verdier, forkynte USA.

– Men amerikanernes neutronbombe møtte massiv motstand i Europa. Her i Norge var det faktisk Kristelig Folkeparti Ungdom, sammen med blant andre Magne Hoem og Jon Grepstad som startet et opprop mot den nye formen for atombombe. I løpet av kort tid hadde de samlet inn 60.000 underskrifter mot den, minnes Ole Kopp.

På bakgrunn av dette ble Nei til Atomvåpen stiftet i november 1979. Utviklingen eksploderte; på begynnelsen av 1980-tallet hadde organisasjonen 300 lokallag og 130.000 medlemmer.

– Må være på gata

Siden den gang har Kopreitan vært tro mot organisasjonen og kampen mot atomvåpen. Og siden den gang har han vært ute blant grasrota, nesten daglig med barnevogna på Karl Johan.

– For meg er det en livsnødvendighet, like viktig som det er for hvalen å gå opp til overflata for å puste, sier han.

Det er 50 år siden Kopreitan flytta til Oslo og kastet seg inn i politisk arbeid. I 40 år har han gått på gata med sitt politiske budskap.

– Gjennom disse årene har jeg blitt kjent med tusenvis av mennesker. Titusener går forbi standen min på Karl Johan på en lørdag. Ikke minst møter jeg ungdommen gjennom salg av merker med politisk budskap. Folkehøgskole i miniatyr, kaller jeg det, sier Kopreitan.

Han kan ikke skjønne at miljø- og solidaritetsorganisasjoner stenger seg inne på sine kontorer.

– Jeg har aldri slutta å harve i jorda, har jobbet på grunnplanet. Jeg har aldri hatt trang til høyere embeder. Skal man ha kontakt med folk, må man være der de er på gata, avslutter jubilanten Ole Kopp.

Så gjør han klar til å rusle bort til Karl Johan med barnevogna si, sin perpetum mobile – evighetsmaskinen.

---
DEL