– La oss kalle det hat

Jødehat er en bok om de mørkeste sidene ved europeisk kultur. Medforfatter Håkon Harket advarer mot at gamle fordommer får prege legitim kritikk av Israel.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De ble beskyldt for å ta livet av Kristus og avvise frelsen. De ble beskyldt for å stå bak regelmessige ritualdrap på kristne barn og slukke tørsten med kristent blod. De ble beskyldt for å starte pestepidemier og forgifte brønner. Man kalte dem forrædere, forbrytere, giftslanger og djevelyngel. De ble skjelt ut for å stå bak både kapitalismen, liberalismen og kommunismen, og for å være opphavet til kristendommen. De ble tråkket på fordi de var fattige og illeluktende, og de ble tråkket på fordi de var rike og mektige, fordi de ikke lot seg integrere, og fordi de lot seg integrere.

Noen har sagt de ønsker å ta over verden, andre at de allerede styrer den – og at de har gjort det lenge. Opp gjennom århundrene har man brent bøkene deres, butikkene, gårdene og gudshusene, og man har også brent dem til døde. Under annen verdenskrig ble seks millioner tatt av dage.

Jødenes historie i Europa er historien om de bestandig fremmede. Den handler om nattsvarte fordommer, frykt, overgrep, og et folk som ofte enten er hjemløse eller føler seg hjemløse der de er, om de ikke er på flukt. Denne historien er det boka Jødehat og forfatterne, historikeren Einhart Lorenz og idéhistorikerne Trond Berg Eriksen og Håkon Harket, gjengir over 600 sider, fra antikken til i dag.

Urformen

– Theodor Adorno kalte antisemittismen for den mobile fordommen. Alt etter behov har man kunnet fortegne bildet av det jødene står for. Noe av rystelsen man opplever ved å gå inn i et slikt stoff og skrive en bok som dette er hvor gjennomsyret hele den europeiske kulturhistorien er av disse vrengebildene. Vi snakker om selve fremmedhatets urform i Europa, sier Harket.

– Jødene har bestandig vært de andre?

– Riktig. Ikke bare fordi de tilhørte en fremmed religion, men også fordi de var en nasjonsløs nasjon, og det at de gjennom så mange århundrer har greid å beholde en kjerne av sin egenart er blitt oppfattet som en trussel. Dermed har det bestandig vært lett å mobilisere dem som et fiendebilde og hatobjekt.

– Bokas tittel er kort og brutal?

– Den er selvfølgelig diskutabel. Som Trond Berg Eriksen var inne på under lanseringen, så er den ikke uttømmende for alt boka behandler. Ikke alt som genererer antisemittisme er motivert av hat i genuin forstand. Men det er en del av hatets omland og forutsetninger. Samtidig mener jeg det er en riktig tittel også sett i en idéhistorisk sammenheng, ettersom antisemittisme bare er én av mange former for jødehat, og ikke dukker opp som begrep før rundt 1870 med en forankring i pseudovitenskaplige raseteorier. Hatet er mye eldre.

Antijudaisme og -sionisme

– Dere deler jødehatets historie inn i fire deler. Kan du si litt om hva som kjennetegner de forskjellige?

– Først har du det religiøst motiverte hatet, det vi kan kalle antijudaismen, som vi finner i kristne miljøer i antikken og middelalderen. Det begynner altså som en religiøs rivalisering mellom de to monoteistiske religionene. Her finner du alle argumentene om at de tok livet av Kristus og nektet å ta imot frelsen. Men i antijudaismen ligger mer enn en religiøs disputt: Allerede der introduseres de sosiale fordommene som er knyttet til jødenes angivelige natur. Grovt sett kan du si at denne formen for jødehat holder seg opp til moderne tid, der den erstattes, eller suppleres, av antisemittismen. Den er opptatt av å legge de religiøse fordommene bak seg, og legge et moderne og vitenskapelig fundament for fordommene. Så kommer en fase som kalles sekundærantisemittisme. Det er jødehat uten jøder, og oppstår etter Holocaust, der du etter å ha tatt livet av jødene også skal ta døden fra dem ved å fornekte folkemordet. Som et fjerde trinn har du antisionismen – et komplekst fenomen og krevende tema å gå inn i. Samtidig kommer du ikke utenom det om du skal snakke om antisemittisme i dag.

– For da snakker vi om Israel?

– Det gjør vi, og dermed blander du inn noe som er en reell ideologisk og politisk konflikt om reelle interesser, mens mesteparten av det jødehatet man hadde tidligere var basert på rene fantasifostre. Nå er det i hvert fall en stat som har et militærvesen, og da kan man ha kritiske synspunkter på hvordan denne staten fører seg eller forvalter sitt ansvar overfor minoriteter. Man må bare være klar over hvordan man velger å fremføre denne kritikken. Hvor snublesteinene ligger. Det er noe vi håper å anskueliggjøre med denne boka.

Opplysningstiden

– Hva er ellers formålet?

– Det er viktig bare å få fortalt denne historien. At det foreligger et verk om tematikken på norsk. Alle vet jo et stykke på vei hva antisemittisme er, ettersom det har vært til de grader behandlet etter Holocaust. Samtidig er det påfallende hvor lite vi egentlig vet. Selv har jeg lært enormt av å arbeide med dette prosjektet, hvor stor, rik og forferdelig historien er, hvor langt bakover den går og endrer seg underveis – selv om grunnstrukturene hele tiden er de samme.

– Noe av det mest fascinerende er å lese om hvordan en opplysningsfilosof som Voltaire moderniserer jødehatet.

– Hos Voltaire henger hatet mot jødene sammen med hatet mot kristendommen. Tidligere hadde jødene fått skylden for å ha tatt livet av Kristus – nå fikk de skylden for å ha lagt grunnlaget for den kristne sivilisasjonen. Jødene var hovedleverandører av religiøs overtro i historien, grossister i religiøs galskap. Hvorfor insisterte de på sin særegne identitet mens kristendommen var i ferd med å vike for fornuftens klare lys? Samtidig er det påfallende hvordan Voltaire selv gikk inn i rollen som mørkemann. Han var som besatt av de kristne mytene om menneskeofring, griskhet, hat og overtro hos jødene, og omtalte dem som det mest avskyelige folket på jorden. Voltaires angrep var så omfattende og hemningsløse at de kunne samles og brukes som grunntekster blant franske fascister nesten 200 år senere.

– Slik han hadde benyttet seg av antikke tekster?

– Ja, blant annet den romerske historikeren Tacitus, som skrev noen nedsettende bemerkninger om jøder, og slike fikk betydning som en ren kilde for jødehat, fordi de ikke var tilsmusset av kristendommen. Disse gjorde en videreføring av hatet mulig. Det er påfallende: Når man da tok et oppgjør med kristendommen og dens myter, så inkluderte man ikke de som handlet om jødedommen. Tvert imot tok man det ganske rått med seg videre, og det ikke engang på en spesielt subtil måte. Det er så tydelig at dette var noe man ville ha med seg videre. Det trengtes bare en ny strategi. Man måtte løsrive den fra religionen.

Nasjon og kirke

– Og da er det den sekulære og vitenskapelige antisemittismen kommer?

– Ja, den overgangen finner sted i de 100 årene mellom slutten av 1700-tallet og slutten av 1800-tallet. For romantikerne kommer jødene på tvers av ideen om nasjonenes og folkenes særegne ånd som viser seg i språk og kultur. Dermed får du en antisemittisme med nasjonalromantiske undertoner. Teorien om et folks blodsfellesskap baner vei for den biologisk begrunnede rasismen som kommer rundt 1850. Men det som skjer når den nye antisemittismen kommer, er ikke at den gamle, religiøst betingede forsvinner. Ser man på jødenes skjebne under krigen, dukker de kirkelige fordommene opp flere steder som grunner god nok til å ta livet av dem.

– Du har tidligere sagt at din interesse for jødene henger sammen med ditt kristne livssyn. Likevel kommer kirken påfallende dårlig ut av det i denne boka?

– Nå kan det skrives en bok om filosemittismen også, der deler av kirken vil få en langt hyggeligere plassering, men nå er det antipatiene vi skriver om, og da er det ingen tvil om at kirken har spilt en forferdelig rolle. Det er ikke historien om kirken som massemorder i rasismens tjeneste, snarere det jeg vil kalle vilje til avmakt. Det tror jeg er den riktigste beskrivelsen. Man har ingen problemer med å finne både helter og aktive drapsmenn i kirkenes rekker, men skal man fortelle den prinsipielle historien om kirken i jødenes skjebnestund, så handler den mye om å snu ryggen til.

– Samtidig får dere fram hvordan rent økonomiske motiver ofte har fått en religiøs forkledning.

– Det er mye pragmatisk jødehat opp gjennom historien, for å si det sånn. Hva skal man si? Det er historien om mennesker. Selv lever vi i et samfunn der det er andre regler for tiden, men hva skjer når de endres og alle disse gamle fordommene velter opp igjen? Jo Benkow har fortalt om noe han sa til sine foreldre mens han leste Aftenposten under krigen: «Hadde jeg ikke kjent dere, mor og far, så ville jeg vært antisemitt jeg også.» Europas befolkning har vasset i dette i årtusener. Antisemittisme har ikke vært underteksten – det har vært selve teksten.

Norge og jødene

– Også i vår egen grunnlov.

– Det er veldig interessant. Hvorfor gjorde de det? Her lager de en grunnlov som er blant de mest moderne i Europa, men som på dette punktet representerer den rene, skjære, svarte reaksjonen. Leser man referatene fra debatten, oppdager man at de religiøse fordommene er vanskelige å skille fra de sosiale, og selv om de får et nasjonalt uttrykk, er de alt annet enn nasjonalt betinget. I et land der det ikke fantes jøder, må det ha dreid seg om overleverte fordommer fra den religiøse tradisjonen, kombinert med lesefrukter fra den nyere antisemittiske litteraturen. Det ser man blant annet hos presten Nicolai Wergeland: «Da det efter Jødernes Religions Lærdomme og antagne Vedtægter, ikke blev anseet for uretfærdigt at bedrage de Christne, men saadant meget mer ansees for en fortjenestefuld Handling, saa havde de derved selv udelukket sig fra at optages blandt Statsborgerne.»

– Så er det sønnen hans som er med og får den fjernet?

– Ja, men så blir den satt inn igjen av Quisling, og da kan han gjøre det med hele den tyngden som grunnlovsfedrene garanterer for. Det er et nytt eksempel på hvordan ting som blir sagt i en gitt kontekst kan få en ny og enda forferdeligere virkning lenge etterpå.

– Hvordan har forholdet ellers vært mellom Norge og jødene?

– Den graden av passivitet som preget det norske samfunnet i forhold til hva som skjedde med jødene under krigen er nok betegnende. Under må det ha ligget en stille forakt som gjorde aksjonene mulig. Igjen: Heltehistoriene finnes, så vel som det aktivt deltagende politiet, men viljen til å kjøpe jødenes innbo billig på auksjon etterpå er jo ikke mulig uten et anstrøk av antisemittisme. Det som er rart, er det norske akademias manglende interesse for denne delen av historien. Først nå har man for eksempel begynt å interessere seg for hva norske frivillige gjorde på østfronten. De kan ha vært med på folkemord.

Venstresida

– Mange av oss er kanskje vant med å tenke på naziregimet som et historisk unntak. I denne boka virker det som en logisk konsekvens av århundrer med jødehat.

– Jeg er et stykke på vei enig i den beskrivelsen. Så er det selvfølgelig en fare for at man leser hele forhistorien med den kunnskapen vi nå har om hvor langt det gikk, og dermed innbiller seg at dette var den eneste veien det kunne gå. Det er ikke den boka vi har ønsket å skrive. Samtidig er det viktig å se at dette stikker dypt i vår kultur – at det ikke ut av ingenting kom en gal diktator med en særegen idé. Derfor er det viktig å gripe tilbake til tiden forut for den katastrofen som var så stor at fornuften bare må melde pass, for nå befinner vi oss igjen i en tid som ligner på den, der du finner de alminnelige fordommene og det Theodor Herzl omtalte som den anstendige antisemittismen er kommet tilbake. Hvordan identifiserer du de formene for hat? Da må man ikke lete etter menn med små, svarte barter.

– Nazister er lette å kjenne igjen.

– Ikke sant. Dermed er det ikke sagt at de på noen som helst måte er ufarlige, eller at de ikke vil rekruttere nye generasjoner av gammeldagse nazister. Men det som er mer krevende, er å finne de andre formene som ikler seg, eller sniker seg inn i, den legitime kritikkens kapper. Her må man ofte gå inn i de konkrete tilfellene. Om man velger å boikotte butikker eid av jøder fordi man er mot Israel, – og ikke fordi man hater jøder – så skal man vite at det er en sterk del av den antisemittiske historien, og at man greier å kommunisere det som noe annet. Derfor er det viktig å kjenne denne historien. Man kan lett spille på gamle fordommer uten å være klar det.

– Hva synes du om den norske venstresidas holdning til Israel i dag?

– Jeg håper den kan bli mer sammensatt igjen. Den har jo vært det, i og med at Israel langt på vei var en arbeiderstat da den ble grunnlagt. Dette idémessige fellesskapet forsvant ut av syne etter 1967. Jeg tror det er viktig å anerkjenne jødenes rett til en nasjonalstat som et fundament for debatten. Her synes jeg å ha merket en glidning de senere årene, en undertekst som hevder at Israel var en moralsk feiltagelse som kort fortalt handler om at araberne har fått blø for europeernes overgrep ved å gi jødene et land som ikke er deres. Det mener jeg er en grov historisk fortegnelse.

Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz

«Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag»

Damm 2005

---
DEL

Legg igjen et svar