– UD uvillig til å evaluere

– Jeg ser ikke den store viljen fra myndighetenes side til å evaluere fredsprosessene Norge er involvert i, sier fredsforsker Hilde Henriksen Waage. Hun mener reaksjonen mot Norge er langt mer hatsk i Sri Lanka enn selv i Midtøsten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det overrasker ikke Hilde Henriksen Waage at det ikke finnes noen offentlig evaluering av Norges rolle i fredsprosessen i Sri Lanka, som Ny Tid skreiv om i forrige uke. For ifølge fredsforskeren er det ikke alle som liker like godt at det settes et kritisk søkelys på det som Jan Egeland tidligere har omtalt som «Norges eksportartikkel nummer en».

– Det er ikke alltid et like åpent sinn i Utenriksdepartementet (UD) for å støtte en samlet evaluering av Norges involvering i en fredsprosess, sier Henriksen Waage, 1. amanuensis i historie ved Universitetet i Oslo og seniorsforsker ved Institutt for Fredsforskning (PRIO).

Selv er hun den eneste i Norge som har gjennomført en slik evaluering: To ganger, i 2000 og 2004, har hun lagt fram rapporter som omhandler Norges rolle i fredsprosessen i Midt-Østen.

– Hvordan var reaksjonene?

– I den første rapporten, «Norwegians? Who needs Norwegians?», tok jeg for meg den norske rollen før de hemmelige forhandlingene startet gjennom den såkalte bakkanalen i januar 1993. Jeg mente at det var viktig å sette de norske bestrebelsene inn i en større historisk kontekst. Funnene jeg gjorde skapte imidlertid kjempediskusjoner, svarer Henriksen Waage.

Blant dem som reagerte sterkest var den gang utenriksminister Thorbjørn Jagland og fredsmekler Terje Rød Larsen. De likte ikke at Henriksen Waage hadde funnet ut at Yassir Arafat selv hadde ønsket Norge som fredsmekler fordi palestinerne trengte en Israel-venn i en verden hvor det ikke var mange Israel-venner igjen.

– Det ble heller ikke godt mottatt at jeg påviste at det var Thorvald Stoltenberg, og ikke Rød Larsen eller Mona Juul, som først i fortrolighet hadde lagt planer om en norsk forhandlingskanal allerede i 1989, forteller Henriksen Waage.

– Mottakelsen av din andre rapport, «Peacekeeping Is a Risky Business» i 2004, ble ikke noe mildere?

– Nei, det ble voldsomme reaksjoner mot den, med debatterprogrammer i TV og radio, og artikler og lederartikler i en haug med aviser, minnes fredsforskeren.

Denne gangen var hennes fokus på hva et lite land som Norge kan utrette i det hun kaller en «asymmetrisk» konflikt, hvor den ene parten er sterk og den andre svak.

– Svaret jeg fant var at et lite land ikke kan utrette mer enn det den sterke parten går med på. Det vil si at hele fredsprosessen foregikk på Israels – den sterke partens – premisser. Norge hadde følgelig valget mellom å akseptere dette, eller å dra hjem. Det eneste Norge hadde av handlingsrom var å legge press på Yassir Arafat og PLO, noe de også gjorde. Hvis ikke hadde ikke Rød Larsen og Johan Jørgen Holst klart å få til en fredsavtale, sier Henriksen Waage.

– Igjen var Rød Larsen en av dem som reagerte?

– Ja, han og Mona Juul gikk hardt ut mot meg og beskyldte meg for å ikke ha kildebelegg. Rapporten min var faktisk full av kildehenvisninger. Men akkurat for tidspunktet fra januar til september 1993, mens de hemmelige forhandlingene foregikk, var ingen av de graderte dokumentene å finne i UDs arkiver, forklarer Henriksen Waage.

Verken UD eller fredsforskeren – som var sikkerhetsklarert av UD – fant noe skriftlig dokumentasjon som kunne kaste lys over akkurat disse månedene. Henriksen Waage fant imidlertid referanser til slike dokumenter hos andre aktører i fredsprosessen.

– Både Rød Larsen og Juul ble dessuten bedt av UD om å kommentere manuset til rapporten min før den ble offentliggjort. Men det kom aldri en eneste innvending fra dem. De tok alt ut i media.

– Hvorfor ble det da så mye bråk rundt rapporten?

– Jeg var veldig uforberedt på de voldsomme reaksjonene. Men i Norge ser man på Norges rolle i Midt-Østen som en hellig ku. I en leder i VG ble jeg for eksempel kalt for ikon-knuser, minnes Henriksen Waage.

– Hvorfor tror du at det ikke har blitt foretatt noen evaluering av Norges rolle i Sri Lanka?

– Det er ulike syn innad i UD. Noen ønsker evalueringer for å lære av fortiden. Men det er usedvanlig vanskelig å få til en debatt og en analyse av Norges rolle i fredsprosesser. Man skal ikke røre ved Norges eksportartikkel nummer en.

– Føler du deg «spedalsk» hos norske myndigheter på grunn av rapportene dine?

– Jeg har i ettertid skrevet mange artikler basert på analysene i rapportene mine til internasjonale publikasjoner. Reaksjonen fra fagfolk har vært at artiklene mine har vært usedvanlig nyanserte. Det har vært underlig; jeg har gått fra å få helbank til å skamroses. Uten at jeg vil nevne navn, så er det klart at det finnes krefter i Norge som kan styre sin begeistring for mine analyser, sier Henriksen Waage, som forteller at det var hennes initiativ – og ikke UDs – som førte til hennes evaluering av Norges rolle i Midt-Østen-prosessen.

– Mangelen på evalueringer av fredsprosesser henger kanskje sammen med at forskere er redde?

– Det er klart at det kan være problematisk for forskere å fronte slike konflikter. Forskerne er avhengig av å samarbeide med UD, som finansierer mye av denne forskningen. Jeg tror nok at jeg hadde brukket nakken hvis jeg hadde vært en ung forsker uten sikkerhetsnett da jeg ga ut mine rapporter. Men selv om jeg var etablert, så skal jeg innrømme at det var en stor personlig belastning med den voldsomme kritikken, sier Henriksen Waage.

Ett av de vesentlige svarene hun mener evalueringer bør få fram, er om Norges rolle faktisk bidrar til å skape fred.

– For å få svar på dette må man være klar over Norges begrensninger som et lite land. Det er ikke Norges skyld at det ikke ble fred i Midt-Østen, nordmennene gjorde så godt de kunne. Men man må ikke late som om Norge kan spille en større rolle enn vi egentlig kan. Vi kan ikke tvinge noen til fred. Vi kan derimot bidra til å få partene til å snakke sammen – hvis de selv vil. Og da må partene først ha bestemt seg for å slutte å drepe hverandre. Problemet er at man ikke helt vet hva den norske rollen er. Den blir hauset opp i media og Norge blir sett på som verdensmester i fred.

– Når fredsprosessen i Sri Lanka kritiseres, viser myndighetene ofte til at Norge bare er tilretteleggere og ikke fredsmeklere?

– Spørsmålet er hva det betyr å være tilrettelegger; hva legger man egentlig til rette for? Nesten alle konflikter er asymmetriske, og i slike konflikter betyr det i så fall at man legger til rette for den sterkeste part. I Midt-Østen var dessuten ikke Norge bare tilrettelegger. Nordmennene var også aktive meklere gjennom å legge fram forslag og presse partene.

– Betyr det at Norge kan skjule seg bak argumentet om å være tilrettelegger, for eksempel i Sri Lanka-prosessen?

– Det vet man ikke før man har evaluert Norges rolle i Sri Lanka. Men det er lett å gjemme seg bak argumentet om at begge partene ønsker det på den og den måten.

– Ble Norges rolle i fredsprosessen i Midt-Østen møtt med samme sterke reaksjoner som det vi ser mot Norge i Sri Lanka?

– Nei, det var ikke like hatske reaksjoner i Midt-Østen, ut i fra det som jeg ser gjennom media i Sri Lanka. Høyresiden i israelsk politikk og de radikale på palestinsk side var kritiske mot Norge. Men allment kan protestene mot Norge i Midt-Østen ikke sammenlignes med det som skjer i Sri Lanka, mener Henriksen Waage, som har følgende avsluttende kommentar på spørsmålet om hun opplever at det finnes en anerkjennelse i det politiske miljøet i Norge på at Norge feilet i Midt-Østen.

– Inntrykket er at man ikke ønsker fokus på at det ikke ble fred. Man later som om det fortsatt er en fredsprosess i Midt-Østen, sier fredsforsker Hilde Henriksen Waage.

---
DEL

Legg igjen et svar