– Vi trodde vi hørte til her

– Vi forspilte en sjanse til å snakke sammen etter drapet på Theo Van Gogh, sier R. Kazanci. I dag lurer han på om han har mistet hjemlandet sitt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

R. Kazanci er talsmann for Mevlana-moskeen i Rotterdam. Etter drapet på Theo Van Gogh har han brukt mye av tiden på å vise ikke-muslimer rundt i den vakre bygningen. For det var ikke bare fordømmelse og forsøk på brannstifting som møtte moskeen i månedene etterpå. Plutselig var interessen for islam i det nederlandske samfunnet påtakelig.

– De spør oss helt åpent: er islam virkelig den vestlige verdens fiende? Jeg forteller dem at det som muslimer gjør ikke alltid har noe med islam å gjøre. Når protestanter dreper katolikker, eller omvendt, i Nord-Irland, så er det ingen som mener at dette skyldes et underliggende hat-budskap i kristendommen. Muslimer agerer både innenfor religiøse rammer, innenfor rammer knyttet til kultur og tradisjon, og i et brudd med disse rammene, sier Kazanci.

– Likevel kan man argumentere med at islam har født nye grupper av ekstremister og radikale fanatikere i Europa?

– Som de fleste andre religioner og ideologier. Det er rett og slett ikke sant at muslimer er terrorister. Med det mener jeg at man ikke kan være religiøs og terrorist på samme tid. Islam tillater ikke at man myrder noen. De som dreper er ikke-troende i den forstand at de har brutt med sin religion.

– Men har de også brutt med sin moské?

– Ja. Det er et typisk trekk ved disse unge radikale at de ikke lenger har, om de noengang har hatt, kontakt med en moské. Av alle de tusen troende som ber i denne moskeen har jeg aldri møtt en eneste ekstremist, ei heller hørt en eneste ekstremistisk ytring. Det samme gjelder de andre moskeene jeg har kontakt med. Og vi ville heller ikke ha tolerert slike ytringer.

Kazanci forteller at Mevlana-moskeen har ønsket å ha en åpen dør ut til omverdenen. Hit kommer det både protestantiske og katolske prester, imamer fra andre religiøse retninger, og rabbinere. Dette samarbeidet har bare blitt styrket etter drapet på Van Gogh. Var det én ting moskeens folk skjønte i dagene etterpå, så var det at jobben framover kom til å bli tung.

– Vi tok umiddelbart kontakt med andre moskeer for å få til en felles front mot dette drapet. Og det var ikke vanskelig å få muslimene til å stå sammen i avsky mot hva som hadde skjedd. Men det var også redsel blant oss. Det var som om vi lenge hadde ant at noe kom til å skje. Oppmerksomheten rundt Theo Van Gogh var rett og slett for intens.

– Mange muslimer må jo ha oppfattet filmen ‘Submission’ som et gedigent angrep på dem…

– Ikke først og fremst som et angrep, kanskje. Mer som en hån. Men vi sa til oss selv og hverandre at OK, dette er hans standpunkt. I ettertid skulle jeg ønske at skolerte muslimer i vårt samfunn hadde tatt til orde mot Van Gogh. Det kunne kanskje ha generert en helt annen debatt enn den skyttergravskrigen som fulgte.

Kazanci tror måten den offentlige debatten ble ført på var en avgjørende faktor i drapet på Van Gogh. Det hele eskalerte da moderate i begge leire overlot arenaen til radikale elementer – det være seg rabiate imamer eller aggressive høyre-populister.

– Vi forspilte en sjanse til å snakke sammen, sier Kazanci. – Theo Van Gogh skulle vært møtt med ord, og ikke med våpen. Og nå er vi i ferd med å tape en annen debatt, nemlig den knyttet til byggingen av moskeer. Da Rotterdams nye byregjering forsøkte å stanse en moské som var blitt godkjent flere år før, sendte det et budskap til muslimene om at deres gudshus ikke lenger var ønsket. For muslimer har det blitt en sannhet at etniske nederlendere ikke ønsker en fysisk representasjon av islam. De ønsker at vi skal være usynlige.

– De fleste ting som angår forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer i Nederland har blitt et ja-eller-nei-spørsmål. Det er ikke rom for kompromiss lenger, sier Kazanci.

– Enkelte imamer har heller ikke bidratt til å skape et klima for kompromiss og forsoning …

– Det er riktig at vi har hatt noen problemer knyttet til imamer. Men her må også staten ta sitt ansvar. Religiøse ledere som kommer hit får rett og slett ikke lov til å bo her i mer enn fire år. Det betyr at de aldri lærer språket eller kulturen skikkelig. Alle imamer jeg har hatt kontakt med gjør sitt aller beste for å fungere godt i dette samfunnet. Og ingen av dem er knyttet til ekstremisme eller radikalisme.

Kazanci snakker på vegne av en tyrkisk moské. Han mener toleransen i denne moskeen er knyttet til den ottomanske arven og det faktum at muslimer, kristne og jøder levde side om side gjennom mange hundre år. I det nabolaget der moskeen ligger har etniske nederlendere og muslimer alltid hatt det beste forhold til hverandre.

– Vi kjenner våre naboer her. De ville aldri ha angrepet denne moskeen, slik vi opplevde det i månedene etter drapet. I en periode måtte vi ha vakter her fordi gjenger forsøkte å sette fyr på moskeen. Det var en ekstremt spent periode, sier Kazanci.

Han forteller at situasjonen har roet seg nå. Men han tror ikke bedringen er endelig. I stedet ser han for seg en fremtid der følelser vil ebbe og flomme i forhold til hva som skjer. Han er slett ikke sikker på at han kommer til å bli i Nederland.

– Vi trodde alle sammen; vi som er født og oppvokst her, at vi hørte til i dette samfunnet. At vi var nederlendere med tyrkisk bakgrunn. Men drapet på Van Gogh lærte oss at våre etniske hvite naboer egentlig aldri har sett det på den måten. For dem vil vi alltid være tyrkere, og i verste fall potensielle terrorister.

Kazanci forteller at han er annen generasjons innvandrer i Nederland. Han er født der. Han studerte der. Han jobber der, og er gift der. Likevel vurderer han å flytte tilbake til besteforeldrenes hjemland; et land han knapt har kjennskap til. Noen av hans venner har allerede dratt. Det er et resultat av den dramatiske mentale forskyvningen som har skjedd i det tyrkiske samfunnet de siste årene.

– Noen ganger er jeg helt sikker på at jeg rett og slett ikke vil at barna mine skal vokse opp her. Andre ganger tenker jeg at jeg kanskje kan bidra til å skape noe positivt i dette samfunnet. Hvis jeg blir, er det fordi jeg føler at forsøk på forsoning nytter. Jeg kan ikke leve i dette landet hvis majoriteten mener jeg ikke hører hjemme her.

Noe av problemet, mener Kazanci, er at muslimer ikke har annet valg enn å forsvare sin religion når den blir angrepet. Men det oppfattes ofte som om de gir sin støtte til ekstremhandlinger som terrorisme og drap. Slik er det ikke, sier Kazanci. I dagene etter drapet opplevde han en kollektiv sterk fordømmelse av drapsmannen, akkurat som han opplevde fordømmelsen etter terrorangrepene mot USA. – Det muslimer spør seg er det samme som alle andre spør seg: Hvorfor begikk Mohammed B. dette drapet? Hva er det som får mennesker til å gjøre slike ting?

Da drapet ble kjent, satt Kazanci hjemme hos seg selv og håpet inderlig at det ikke var en muslim som hadde begått det. Da dette håpet brast, sto det klart for ham at hele det muslimske samfunnet ville lide som en følge av det.

– Før terrorangrepene mot USA var det ungdom fra De nederlandske antiller som hadde mest trøbbel med storsamfunnet. De ble alltid framstilt som veldig aggressive i mediene. Etter den ellevte september ble denne rollen gitt til muslimene. Drapet på Theo Van Gogh bare forsterket denne stigmatiseringen.

Kazanci forteller at han selv, og alle andre muslimer han kjenner, følte seg hjemme i Nederland før Osama bin Laden slo til. Det var jo det de var. Hjemme. Og det var aldri noe problem for dem at Nederland ikke er noe muslimsk land.

– Alle muslimer kjenner islam. Men det er en personlig tro. Nederland er ekstremt liberalt, og tillater sånne ting som prostitusjon og narkotika. Men de tillater også moskeer for muslimer. Vi har lært å leve sammen i dette landet, og den lærdommen må vi ta vare på, sier Kazanci.

---
DEL

Legg igjen et svar