– Rotterdam pleide å være en fri by

– Den dagen fritenkerne og artistene er borte, den dagen kan vi alle begynne å be, sier Chris Ripken.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Chris Ripkens atelier ligger bare et steinkast fra det islamske universitetet i Rotterdam. Det ligger ved siden av den lokale moskeen, i en bydel der 70 prosent av beboerne er immigranter. Det er et tyrkisk område. Chris Ripken har bodd her hele sitt liv, i femti samfulle år.

Atelieret er i Insulindestraat 248, der den lokale kunstneren jobber bak en låst dør på en så nydelig sensommer-dag som denne.

Det var Chris Ripken som skrev de famøse ordene «Gÿ zult niet doden» på utstillingsveggen utenfor atelieret. Og som fikk beskjed fra politiet og byens myndigheter om å vaske det vekk. Det sendte ham innendørs. Til dags dato har han vanskelig for å forstå hvordan denne saken kunne eksplodere så fullstendig.

– Jeg tror det var tre grunner til at dette bibelsitatet ble oppfattet som fornærmende, sier Ripken. – Etter drapet på Theo Van Gogh hadde politiet i denne byen stående ordre om å slå ned på alt som kunne øke konfrontasjonen mellom folkegruppene. Jeg tror dessuten det lå en misforståelse til grunn; at man trodde jeg hadde skrevet sitatet direkte på moskeen. Den tredje grunnen var redselen for at moskeens publikum ville oppfatte det som støtende, mer enn at de faktisk gjorde det. I ettertid kan jeg kanskje se en slags logikk i alt dette. Men på det tidspunktet var jeg fullstendig uforberedt på den følelsesmessige eksplosjonen som ville følge i kjølvannet av denne ytringen.

– Hele denne historien er et godt eksempel på hvor fort ting kan komme ut av kontroll, sier Ripken.

Men hva var det som fikk deg til å skrive dette sitatet, samme dag som mordet fant sted?

– Det har med flere ting å gjøre. For det første var det en reaksjon på hvor hårsårt dette samfunnet har blitt. Det er liksom ikke lov å gjøre eller si noen ting lenger. Alt har blitt hellig; alle sitter på ideer og ideologier som ikke kan røres. Selv dronningen er det blitt forbudt å spøke med. Jeg tror det var min reaksjon på et samfunn der den faktiske ytringsfriheten er skrumpet inn til bare å gjelde helt uvesentlige ting, sier Ripken.

– For det andre så ble drapet på Theo Van Gogh legitimert med sitater fra koranen. Men vi kan ikke gå rundt og drepe mennesker på grunnlag av hva som står i bibelen eller koranen. Jeg mente aldri å sette en objektiv humanisme i kristendommen opp mot noe potensielt destruktivt innenfor islam, snarere tvert imot. Jeg mente å vise at respekten for livet er noe som alle religioner har felles, og som vi derfor kan stå sammen om å verne.

For Chris Ripken handler ikke konfrontasjonen i det nederlandske samfunnet om et fiendtlig og aggressivt islam i kamp mot en liberal og sekulær stat. Den handler om at ingen egentlig har våget å gripe fatt i den underliggende årsaken til denne konflikten.

– Alt som er knyttet til islam i dette landet er så uforløst. Vi ba aldri om unnskyldning fordi vi invaderte Irak på falskt grunnlag. Vi bare fortsatte å sende soldater. Det var et slag i ansiktet på mange mennesker som bor i dette landet. Og Theo Van Gogh og Hirsi Ali gikk for langt i sine angrep på islam.

– Jeg tror mye av det som skjer skyldes at vi aldri har hatt en skikkelig debatt om disse tingene. Hver gang det skjer noe reiser hele nasjonen seg til protest mot pressen. Alt har blitt medienes skyld. Det er ingen som tør å gripe fatt i den virkelige konflikten.

Chris Ripken forteller historien om hva som skjedde den natten han måtte fjerne bibelsitatet fra veggen på utsiden: – Det skjedde samme kvelden som jeg åpnet en lenge planlagt utstilling på sykehuset her i byen. Jeg ble oppringt fordi det hadde samlet seg en gruppe mennesker foran atelieret mitt. Da jeg kom dit var det både politi og representanter for byens myndigheter der. Noen hadde skrevet en undertekst på sitatet mitt: Det er lov å drepe drittsekker. Det var da jeg skjønte at drapet på Van Gogh ikke bare kunne relateres til en ung og forvirret muslim. Det fantes mennesker som var villig til å unnskylde det hele, til å godta dette drapet. Likevel mente jeg både sitatet og underteksten kunne stå. Begge deler var eksempler på ytringer rundt dette mordet.

Men byens myndigheter mente noe annet. De fikk panikk, mener Ripken. Så skjedde alt veldig fort. En journalist som prøvde å stille seg i veien for politiet, i et forsøk på å forsvare det lille kunstverket, ble dyttet inn i en politibil. Ripken måtte bruke svampen.

Neste dag ble Chris Ripken oppringt av myndighetene på ny. Det var et forsøk på å plastre såret. Kunstneren ble tilbudt et offentlig oppdrag; å lage noe som symboliserte ytringsfriheten. Noe som kunne plasseres på et offentlig sted. Ripken takket ja. Men det endret ikke hans følelse av at noe var i ferd med å gå fullstendig galt.

– Det var som en kommende kollaps. En situasjon som minnet om en forestående borgerkrig. Lokalt i denne bydelen skjedde det i form av en isfront mellom meg og moskeens folk, ikke minst fordi de nektet å etterkomme et ønske om å avlyse en ramadan-feiring etter mordet. I tre-fire måneder etter denne hendelsen var jeg en paria i dette nabolaget. De trodde jeg hadde uttalt meg negativt om deres religion. Men jeg hadde ikke det. Jeg har ikke noe imot islam. Som nærmeste nabo til en moské har jeg lært meg å respektere deres standpunkter.

– Men det skjedde også noe med denne byen. Rotterdam pleide å være en helt fri by. Lat – litt møkkete. Men en fri by, god å leve i. Spesielt for kunstnere. Men nå er alt så kontrollert. Det er politi overalt. De vokter på deg når du parkerer bilen, vil kikke inni den; har masse id-kontroller hele tiden. Selv søppelet vårt har blitt et spørsmål om total kontroll. Du må ha lisens for å kjøpe en sykkel … Jakten på mulige bomber har blitt frenetisk.

– Vi lever i frykt hele tiden. Livet har blitt en ting vi ødelegger eller forsvarer. Vi er ikke skapende lenger, ikke kreative. Vi går ikke videre i livet, men sitter fast i en destruktiv virkelighet.

Et samfunn som er av glass. Det er Chris Ripken som bruker dette begrepet. Et robust samfunn vil tillate menneskene å leve fritt så lenge man ikke skader andre. Et robust samfunn vil sette et høyt tak for represalier. Men samfunnet er ikke sterkt lenger. Og nye elementer kommer til som uthuler friheten enda mer.

– Det er en kristen gjenfødelse der ute, med en million mennesker som drar for å se paven. Det er evangeliske sendinger på tv. Religionen kommer, og jo mer religion, jo mindre frihet. Tidligere pleide kirken å gi kunstneriske oppdrag til artister som meg. Idag har vi en kirke som forbyr alt.

– Det har gjort meg mer forsiktig. Jeg snakker ikke om religion lenger. Lager ikke lenger skulpturer som har med det å gjøre. Holder meg unna politikk også. Det er trist. Men det er en realitet.

– I hvilken grad har denne utviklingen med islam å gjøre?

– Det har vært noen problemer underveis. Som for eksempel da jeg lagde en havfrue med bare bryster som jeg satte på utsiden her. Det var en farverik sak, laget som en mosaikk. Den var ment som en inspirasjon inn i nabolaget. Det endte med at jeg måtte ta den inn igjen.

– Når det er sagt har jeg aldri ment at islam som sådan er problemet. Det er ikke religionen, eller nærværet av mange ulike etniske grupper, som har ført oss inn i en situasjon hvor ytringsfriheten tøyles. Det er krigen i Irak som har gjort det. Den har gjort konfrontasjonen hardere, men også debatten feigere. Når man ser nyhetssendingene på Al Jazzera kan man ikke unngå å bli sjokkert over den totale forskjellen i vinklingen på denne krigen. Det er to ulike virkelighetsoppfatninger som kolliderer her. Og de to kan aldri forenes.

– Jeg er ikke sikker på hvilket bilde som er riktig. Men jeg vet at denne divergensen gjør noe med samfunnet vårt.

Et samfunn der folk vender ansiktet bort i stedet for å engasjere seg. Det er det Chris Ripken ser rundt seg. Det er ikke noe problem knyttet til islam. Det er et problem knyttet til hele samfunnet. Vinden blåser mot høyre nå. Øst-europeiske gjestearbeidere blir sett på som undermennesker. Generaliseringer florerer. Sosial trygghet erstattes med sosial usikkerhet. Menneskene er redde for jobbene sine. Den kollektive angsten øker.

– I dette nabolaget skyver politikerne de fattige ut for å få den velfødde middelklassen inn. Det skjer hver dag, litt etter litt. Men folk engasjerer seg ikke lenger. Voldsomme prosesser foregår under overflaten uten at noen protesterer. Opposisjonen er fraværende. Menneskene har flyktet inn i sine egne små liv.

– Det sosiale limet er borte. Folk lever i og med internett og får ideene sine fra helt andre steder. De vestlige samfunnene er i drift. Den dagen fritenkerne og artistene er borte; den dagen de ikke har rammer for å drive kritikk og opposisjon; den dagen kan vi alle begynne å be, sier Chris Ripken.

---
DEL

Legg igjen et svar