– La de største styre!

– La de seks største EU-statene styre EU! Bare slik kan EU komme ut av den lammelsen som oppsto da de franske og nederlandske velgerne stemte nei til EU-grunnloven.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er budskapet til Nicolas Sarkozy, Frankrikes finansminister. De seks største EU-statene, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Spania og Polen, må bli «motoren for det nye Europa.» De andre 19 medlemsstatene får avgjøre om de vil godta det de seks går inn for. Godtar de det, er de med i det nye Europa. Godtar de det ikke, stiller de seg utafor.

På den måten kan vi «uten institusjonell reform bøte på to svakheter ved dagens Europa: Europa ville kunne handle, og ville kunne handle under ledelse av ansvarlige politikere, ikke av anonyme byråkrater.»

Dermed hadde Sarkozy sparka i to retninger: mot alle mindre land som ikke godtar et slikt stormaktsvelde – og mot EU-kommisjonen i Brussel.

Et EU i stampe

Sarkozy er ingen hvem som helst i fransk politikk. Han er leder for regjeringspartiet UMP, det store partiet på høyresida i fransk politikk. Og han er i egne øyne den sjølsagte arvtakeren etter partifellen Jacques Chirac ved presidentvalget i 2007.

Bakgrunnen for forslaget til Sarkozy er et EU i stampe. Forslaget til grunnlov ble avvist av de franske og nederlandske velgerne, slik at det er reglene i Nice-traktaten som fordeler plasser og stemmer i de ulike EU-institusjonene. Det er regler som de store EU-statene satte mye inn på å endre gjennom forslaget til grunnlov. Ja, de satte endringene som forutsetning for at EU kunne ta inn ti nye medlemsland i mai 2004.

Utvide – eller ikke utvide?

Men det er mye annet som har brakt EU ut i en serie med beslutningskriser. Det vil for eksempel ta lang tid for EU å fordøye virkningene av utvidelsen østover. EUs flyt av varer, tjenester og arbeidskraft gjelder nå mellom land med dramatisk mye større forskjeller i inntekt, levekår og standarder i arbeidslivet. Lav lønn og dårlige arbeidsvilkår blir langt mer effektive konkurransefortrinn enn tidligere både i øst og i vest – og kan utløse kraftige nasjonalistiske reaksjoner i vest – og like ubehagelige motreaksjoner i øst.

Det er derfor usikkert om EU våger å ta opp flere nye medlemsland. Medlemskap er lovt Romania og Bulgaria, og forhandlinger starter nå med Tyrkia og Kroatia. Andre Balkan-stater er også forespeila medlemskap. Den forrige utvidelsen hadde overveldende støtte blant folk flest i EU. Det er det ikke sikkert at nye utvidelser får.

Liberalisere – eller ikke liberalisere

Problemene forsterkes fordi EU er inne i en periode med svak økonomisk vekst og med stor arbeidsløshet. Samtidig må EU-ledelsen fastslå at den såkalte Lisboa-prosessen, den som skulle gjøre EU til verdens «mest dynamiske og konkurransedyktige område» har gått helt av sporet.

EU har fortsatt ikke andre svar enn at en skal konkurrere seg ut av arbeidsløsheten – og rammes av at EU-bedrifter konkurrerer mye mer med hverandre enn med bedrifter i andre verdensdeler.

EU-regjeringene er i villrede om de skal satse på enda mer liberalisering, eller om mer liberalisering bare utløser sosiale protester som rammer dem ved neste valg. Det skal regjeringssjefene diskutere på et EU-toppmøte som Tony Blair har invitert til.

Store land tøyer reglene

Valutaunionen til tolv av EUs medlemsland stanger mot egne regler, og det er stor uenighet om det er reglene som er feil eller om det tas for lett på dem som bryter reglene. Kravet om at offentlige underskudd aldri må overstige tre prosent av nasjonalproduktet, er naturligvis ekstra meningsløst når økonomien halter og arbeidsløsheten stiger.

Det er derfor Tyskland og Frankrike så åpenlyst og så lenge har brutt reglene. De har sluppet sanksjoner på grunn av støtten fra Storbritannia og Italia, to land som også strever med det samme tre-prosent-kravet.

Men hva skjer da med en pengeunion der gjensidig solidaritet i budsjettpolitikken er en forutsetning for at den skal fungere? Og der de fleste små land til nå er mer lojale enn de store?

Aksen Frankrike-Tyskland

Til nå har aksen Frankrike-Tyskland vært det politiske tyngdepunket i EU. Det som topplederne i Frankrike og Tyskland har blitt enige om, har svært ofte blitt EU-politikk. Årsaken er ikke at Frankrike og Tyskland alltid har hatt sammenfallende synspunkter, tvert imot. De har ofte hatt sprikende interesser. Men nettopp derfor har regjeringene i de to statene vært opptatt av å finne fram til løsninger som har vært akseptable for dem begge. Når så dette kompromisset har vært presentert for resten av EU, har det vært vanskelig å skyve det til side.

Denne tysk-franske styringa var både motor og brems for EUs utvikling. Den var motor når de to ble enige om å skyve på (Schengen, valutaunionen, utvidelsen østover). Den var brems når de to ble enige om å holde igjen (omlegging av landbrukspolitikken).

Formøter for de store

Med 25 medlemsland er spillerommet for andre store EU-land også blitt større. For å sikre seg har Tyskland og Frankrike stadig oftere invitert andre store EU-land inn i varmen. Foran viktige avgjørelser har Storbritannia – og noen ganger Italia – vært med på formøter for å finne fram til felles posisjoner.

Slike formøter har ved flere anledninger provosert mindre EU-land til åpen protest, blant annet fra Belgia, Østerrike, Sverige, Finland og Irland.

Denne gang er det Belgias statsminister, Guy Verhofstadt, som har gått klarest ut: «Det er nonsens å innføre et direktorat av store medlemsland.»

Kan langt på vei styre

De seks største EU-statene har alt i dag stor innflytelse i EU. De har til sammen tre firedeler av folketallet i EU. De har flertall i Ministerrådet (170 av 321 stemmer) og i EU-parlamentet (441 av 732). De har flertall i alle de faste komiteene til EU-parlamentet og har lederen i 20 av de 23 komiteene. De har også flertall i alle partigruppene i EU-parlamentet unntatt i den venstresosialistiske gruppa.

Hvis de seks store statene står sammen, kan de derfor langt på vei styre utviklingen i EU. Men ikke uten støtte fra andre land. Vedtak i Ministerrådet forutsetter at minst halvparten av statene stemmer for vedtaket og at de har minst 232 av de 321 stemmene. De seks store må altså ha med seg minst sju andre stater med til sammen minst 62 stemmer.

Framdrift og makt

Men i dette spillet om stemmer gir det forhandlingsmakt å kunne hindre vedtak. Det kan ett eller to store land gjøre hvis de kan samle 90 stemmer mot vedtaket. Dette hindrer at de seks store står fram som en fast blokk internt i EU. Det er av og til for fristende å hindre vedtak som rammer egne interesser alt for hardt.

Dette forhandlingsspillet vil Sarkozy ha slutt på. De seks store får stå sammen. Så får de andre 19 finne seg i det. Det gir EU framdrift – og fortsatt betydelig makt til Frankrike.

---
DEL

Legg igjen et svar