– Bin Laden ikke ønsket i Afghanistan

– Osama bin Laden og hans menn har ikke støtte blant Afghanere flest. Tvert imot, de er fryktet, forteller den afghanske teppeselgeren Hafizullah.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

PESHAWAR: I den pakistanske grensebyen Peshawar, en times kjøring fra den Afghanske grensen, går livet tilsynelatende som normalt.

De fargerikt dekorerte bussene er like overlastet med passasjerer og i markedet er nyhøstede grønne druer ankommet fra Afghanistan. Kvinnene pruter over kiloprisen og det vrimler av barn i markedet selv om skolene har startet. Tragedien i New York og Washington er samtaleemne. Over kopper med grønn te diskuterer folk den negative oppmerksomheten mot Afghanistan. De Afghanske flyktningene i Peshawar er bekymret.

– Vi er bekymret for våre slektninger i Afghanistan, og vi er bekymret for situasjonen i Peshawar, forteller Hafizullah, en teppeselger fra Kabul.

Ryktene florerer om at Pakistanske myndigheter vil pålegge Afghanske flyktninger portforbud, for å forhindre at de deltar i demonstasjoner.

Hjelpen flykter

Noen dager tidligere var Hafizullah i Kabul for å hente sin syke mor til Peshawar. Han beskriver situasjonen i Kabul som tragisk.

– Hjelpeorganisasjonene og FN har reist og da innstilles matdistribusjonen som kom de vanskligst stilte til gode. Taliban-myndighetene ber de fattigste om å være sterke i sin tro. Det som vil skje kommer fra Allah», sier han.

Utenfor visakontoret i Peshawar er det lange køer av Afghanere som vil forlenge oppholdstillatelsen i Pakistan. En afghansk forretningsmann – også han fra Kabul – sitter og venter. Han forteller at passet hans er blitt borte og han peker på bunker med pass som ligger henslengt på toppen av en trekasse. Forretningsmannen sukker oppgitt og forteller at han krysset Torkham-grensen dagen før. På grensen var familier blitt splittet, kvinner var blitt stående på den ene siden av grensen mens deres menn hadde krysset over til Pakistan.

Det er ikke mulig å krysse uten hjelp av mellommenn som kan bestikke grensevaktene. Selv om grensene offisielt er stengt er alt mulig for de med penger.

– De pakistanske grensevaktene har store biintekter i disse dager, forteller forretningsmannen og han avslutter surt:

– Passet mitt vil også komme til rette hvis jeg viser litt velvilje.

Straffes

– I Kabul har de fattige ikke noe valg. De fleste som har penger har reist ut av byen til landsbygda, over grensen til Pakistan eller mot Iran. Ryktene går om at selv om grensene er stengt vil FNs høykommisær for flyktninger presse Pakistan og Iran til å slippe dem igjennom, forteller en annen mann.

Hafizullah frykter at hele det afghanske folket skal straffes for at Taliban lar Osama bin Ladens bli i Afghanistan.

Afghanerne kaller Osama bin Laden og hans soldater for «araberne». Hafizullah fortellet at disse geriljasoldatene kommer fra en rekke land i Midtøsten, men også fra andre land i Sentral-Asia, fra Kina og Filipinene. De utgjør en gruppe på ca. 8000 soldater. Mange av dem sies å være utvist fra sine opprinnelige land.

– Osama bin Laden og hans soldater er utlendinger i Afghanistan. De er fremmede i vårt land og snakker verken Pashto eller Darri, de lokale språkene. Disse araberne terroriserer den afghanske befolkningen, de har makt og innflytelse, og Taliban lar dem operere fritt i Afghanistan. De har ikke støtte blant afghanere flest, tvert imot, de er mest fryktet, forteller Hafizullah bittert.

Umulig

Folk tror det blir umulig for amerikanerne å ta Osama bin Laden. I Kabul har araberne reist fra byen og opp i fjellene hvor de har sine treningsleire. Det blir fortalt at Osama bin Laden og hans nærmeste har forlatt Kandahar på hest for å gjøre det vanskeligere å finne ham.

Hadi er medisinstudent ved universitetet i Kabul.

– I Kabul snakker folk om at de vestlige lederne har valgt Afghanistan til syndebukk for å finne forklaringer på tragedien som har rammet det amerikanske folket. Studentene i min omgangkrets støtter ikke Osama bin Laden, men de tror heller ikke at han har evne til å stå bak en slik aksjon, sier Hadi.

Han forteller at folk i Kabul ikke har tilgang til informasjon om verden utenfor. Internett er forbudt av Taliban, og myndighetene ser helst at folk kun hører på den offisielle radiokanalen Sariaat. Studentene lytter i smug med høretelefoner på andre kanaler. Det religiøse politiet har sine informanter overalt og hva som er lov eller ikke lov kan skifte raskt.

I Kabul er folk redd for at amerikanerne skal angripe. Folk har levd under krigstilstander i over 20 år, men med tørkekatastrofen har krisen for lengst toppet seg for sivilbefolkningen. Store deler av byen ligger allerede i ruiner fra kampen mot russisk okkupasjon og borgerkrig. De fleste husene har hull fra artilleri eller håndvåpen.

Hadi forteller at redselen for amerikanske angrep har ført til at afghanere i forskjellige bistandsorganisasjoner har malt navnet på organisasjonen med sterke farger på de flate takene. Slik håper de at deres bygning ikke skal bli valgt som mål.

Hadi reiste fra Kabul før Taliban begynte å rekruttere gutter og menn fra gatene til sine styrker. Folk blir oppfordret til å melde seg til den militære styrken, men rekrutteringen gjennomføres også med makt.

Ny legimitet

Hadi er også redd for at et angrep på Taliban kan gi regimet ny legitimitet.

– Taliban fremstiller trusselen fra USA som et angrep på islam, og alle muslimer blir bedt om å kjempe sammen for Afghanistan og for islam, forteller han.

Mange afghanere er misfornøyde med Taliban-regimet.

Men få gir uttrykk for at de ønsker at USA skal fjerne regimet med militær makt. Afghanerne er stolte over over at britene aldri klarte å kolonialisere Afghanistan, og at den russiske okkupasjonsmakten ble drevet ut av Afghanistan. At amerikanske styrker skulle innta Afghanistan er uakseptabelt for de fleste afghanere.

– For alle religioner er fred det viktigste, også i Islam, forteller Karima.

Hun er leder for en lokal kvinneorganisasjon som jobber i de afghanske flyktningleirene i Peshawar. Hun er frustrert over situasjonen og fremstillingene i media som gjør konflikten til en kamp mellom sivilisajoner, mellom islam og kristendommen. Arbeidet i organisasjonen er blitt vanskeligere.

Denne fredagen stopper alle aktiviteter, for hun frykter både afghanske og pakistanske ytterliggående islamske organisasjoner.

– Noen av disse oganisasjonene ser alt arbeid blant kvinner som vestlig påvirkning. Vi har også blitt beskyldt for å være kristne. De setter seg ikke nærmere inn i vårt arbeid, og i behovet for utdannelse og arbeidstrening blant afghanske flyktningekvinner, forteller Saweeta.

Mer enn 2,2 millioner afghanske flyktninger bor i Peshawar-området.

Taliban ikke islam

– Vi ønsker å arbeide også i Afghanistan, men Taliban svarer ikke engang på våre henvendelser. For dem er kvinner ikke likeverdige menn og de ønsker ikke å høre på oss. Taliban representerer ikke islam, det er ikke islamsk praksis å nekte kvinner å arbeide eller å gå på skolen, sier hun.

Karima understreker at afghanske menn også lider under Talibans styre.

– Mine brødre kunne ikke reise til Afghanistan for å delta ved vår mors begravelse. De hadde ikke langt nok skjegg, forteller hun med et ironisk smil.

Peshawar er også et senter for bistandsorganisasjoner som arbeider i Afghanistan. Afghanistankommiteen i Norge har arbeidet i området siden 1980-tallet. Odd M. Brattli er stedlig representant ved Peshawar-kontoret.

– Vi har trukket våre norske medarbeidere ut av Afghanistan og vurderer fra dag til dag å forlate Peshawarí. Han forteller at det har vært tendenser til anti-vestlige demonstrasjoner over hele provinsen som kan gjøre området usikkert for bistandsarbeidere. Samtidig er det viktigere enn noen gang at den humanitære innsatsen opprettholdes, for Afghanistan er utarmet av krig og tørke. Vi er i kontinuerlig kontakt med våre afghanske medarbeidere ved regionskontorene inne i Afghanistan. I disse dager arbeider vi med å sikre forsyninger spesielt til helseklinikkene vi støtter, sier han.

Brattli forteller at Afghanerne er engstelige og at organisasjonen bruker mye tid på å sende dem internasjonale nyheter.

– Vi vurderer også krisetiltak i tilfelle kamphandlinger skulle starte. Noen av våre kollegaer er på vei til Peshawar fra Afghanistan, men å krysse grensen blir stadig vanskeligere. I denne situasjonen er det vanskelig å forklare kollegaer at de skal fortsette arbeidet som normalt, mens vi selv reiser til tryggere områder. Foreløpig tar vi ekstra forholdsregler, og vi beveger oss minimalt utenfor kontoret, sier han.

---
DEL

Legg igjen et svar