– Alle skal lykkes i alt

Sjømenn er langt tøffere enn norske rockere, mener andre rockeforfattere. – De fleste rockerne jeg kjenner driver verken med dop eller vold, og lever i stabile parforhold, sier forfatter Ole Idar Kvelvane.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvordan skal norske rockeromaner konkurrere med «larger than life»-historier fra virkeligheten? Biografiene til Mötley Crüe, Neil Young, Bob Dylan og Eminem? Kanskje nettopp derfor konsentrerer mange seg isteden om de som ikke lyktes? De nesten vellykkede bandene, taperne, fansen og rockejournalistene.

– Det er mye god litteratur i nederlag. Suksesshistorier egner seg kanskje bedre som biografi enn roman. Utfordringa er å fortelle det en har å fortelle på en interessant måte. At medlemmene i Mötley Crüe pulte fire damer hver dag er vel og bra, men det kan være like god litteratur å lese om en norsk rocker som går gatelangs i Namsos for å få seg fitte etter en konsert med 12 betalende, mener Ole Idar Kvelvane.

Han spiller bass i popbandet Lano Places, og romandebuterte i fjor med Astronautar – om den arbeidsledige studenten Dag-Olav Sørensen, som er fanatisk opptatt av det engelske bandet The Stone Roses og drømmer om jobb på Platekompaniet i Stavanger. Kvelvane tror ikke det er tilfeldig at vi nå får så mange musikkrelaterte romaner.

– Før var en musiker og fornøyd med det. Bøker var det forfattere som skrev. I dag kan en i større grad gjøre som en vil. Det at norsk rock nå kommer i bokform med større tyngde enn tidligere ser også ut til å være et ledd i en institusjonaliseringsprosess, som også inkluderer museet for norsk rock og TV-serien om norsk rocks historie. Endelig blir rocken tatt seriøst også her i landet.

Nasjonalsatanisten

Erlend Erichsen er tidligere trommeslager i Gorgoroth og Molested, og romandebuterer i oktober med Nasjonalsatanisten. Den utspiller seg i black metal-miljøet i Bergen på første halvdel av 1990-tallet, i skyggen av nyhetssaker om kirkebranner, drap, nasjonalisme og satanisme.

– Det har vært en pop- og rockbølge innenfor romanen i det siste, men min bok skiller seg ut fra mengden. Dette er ingen nøkkelroman fra norsk black metal-miljø, men jeg skriver om et subjektivt univers som farges av de mest ekstreme sidene i black metal-miljøet.

Black metal er i dag en verdensomspennende subkultur, der Norge og norske band står i en særstilt posisjon. Derfor blir Erichsen ikke overrasket dersom franske, tyske, svenske og japanske forlag melder sin interesse.

– Dette er ingen typisk rockeroman. Den inneholder verken klining eller alkohol, og historien beveger seg faktisk aldri utenfor Bergen. Det er en omvendt dannelsesroman, en «splittelsesroman», om folk som ikke er ute etter penger og berømmelse – men som vil spre ideologi og faenskap. Det er mer en romantisk roman enn en rockeroman; litt Hamsun og litt Dracula.

Hverdagsrock

Anders Bortnes Et bra band går mer i klinsj med rockeklisjeene. Fortellingen om det bergensbaserte bandet The Seculars er et sosialdemokratisk bandeventyr; der kokain, groupier og berømmelse går hånd i hånd med skildringer av incestuøse rockemiljøer, mediehype og den grå hverdagen i øvingslokalet og backstage-området på studentkroa i Volda. Bortne er enig med Kvelvane i at hverdagen til en norsk rocker sjelden er spesielt glamorøs.

– En joint backstage på Rauma-rock, greit nok, men denne knullingen og sparkingen nedover kontinentet i kokainrus gjelder bare for en liten promille av norske rockere. Det er en myte som er lett å tro på her i landet, fordi en faktisk kan bli playlista på P3 og ende opp som rockestjerne på forsida av Dagbladet Fredag uten å ha spilt en eneste konsert.

Bortne mener strømmen av rockeromaner like gjerne kan forklares med våre stadige stigende ønsker om selvrealisering.

– Selvrealiseringshelvetet eier jo ingen skam her til lands. Alle skal lykkes i alt nå. Mens plateslipp var en fjern drøm for begynnende band ti år tilbake, er det i dag bare et spørsmål om lydkort på PC-en og noen tusinger til opptrykking. Det kan virke som å gi ut bok er blitt den neste egobarrieren som skal rives, og det er allerede blitt for enkelt det også. Dessuten er det jo ikke til å legge skjul på at norske forlag i dag like gjerne kan starte med et navn i stedet for et manus. Og da dukker det opp en eller annen sliten rocker i bunken også.

Bortne spilte gitar i Whopper, som vaket i vannskorpa i den norske musikkbransjen rundt tusenårsskiftet. Et bra band ble skrevet som et ønske om å fortelle historien til et av disse mindre bandene.

– Black Sabbath og Mötley Crüe-biografier er moro, det, men de sier jo ingenting om mitt liv. Jeg ville fortelle en historie om de små banda, som det ikke blir skrevet biografier om. Det kryr av dem der ute, og de kommer ikke få en plass i det norske rockeleksikonet en gang. Jeg ville prøve å finne ut av hvorfor alle disse folka spiller i band, og aldri slutter å drømme om å bli rockestjerne, samme hvor håpløst det virker? Og er ikke det universelt? Alle vil jo bli rockestjerne.

---
DEL

Legg igjen et svar