– Norges rolle i Srebrenica må granskes

Ny Tid kan avsløre at de nederlandske FN-soldatene som skålte med Mladic da 8000 muslimer ble henrettet i Srebrenica i 1995, faktisk var under kommando av en norsk obsert. – Norges rolle må granskes, sier Balkan-ekspert Svein Mønnesland.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Visste du at de nederlandske FN-soldatene som nærmest ble øyenvitner til at nesten 8000 muslimske menn og gutter ble massakrert av serberne i Srebrenica i 1995, faktisk var under kommando av en norsk offiser?

Neppe. For både i Norge og i verden ellers forbindes massakren i Srebrenica – betegnet som det verste folkemordet i Europa etter andre verdenskrig – først og fremst med serbisk grusomhet og den nederlandske FN-styrkens passivitet.

Den nederlandske regjeringen tok for sin del til slutt konsekvensene og gikk av etter at en nederlandsk granskingskommisjon i 2002 kom med sviende kritikk mot nederlendernes håndtering av Srebrenica-tragedien.

Men det som ikke har nådd fram til den norske offentligheten er at de nederlandske FN-styrkene i Srebrenica – erklært av verdenssamfunnet som en «sikker sone» – faktisk var direkte underlagt kommandoen til den norske obersten Hagrup Haukland da dette mørke kapittelet i europeisk etterkrigshistorie utspant seg i juli 1995.

Hagrup Haukland og hans stab – som den gang var stasjonert i Tuzla med ansvar for den nordøstlige sektoren av Bosnia, inkludert Srebrenica – går da heller ikke fri for kritikk i den nederlandske granskingsrapporten, uten at det har ført til en egen norsk selvransakelse.

Bortreist på ferie

Et av ankepunktene i granskingsrapporten var at den norske sektorsjefen var på ferie da det serbiske angrepet på Srebrenica startet 6. juli, og at han ikke kom tilbake fra permisjon før 15. juli – etter at enklaven hadde falt i hendene på serberne og massakren av forsvarsløse muslimer langt på vei var gjennomført – til tross for at hans underordnede ringte ham 9. juli for å forklare ham hvor prekær situasjonen var i Srebrenica.

Den nederlandske granskingsrapporten slår også fast at problemer i Hagrup Hauklands stab fikk «direkte konsekvenser» i dagene da Srebrenica falt. Blant annet ble pakistanske soldater uten erfaring og forutsetninger på området satt til å håndtere prosedyren med å påkalle flyhjelp fra Nato nettopp i dagene da Srebrenica trengte det som mest.

Den 11. juli, dagen da enklaven til slutt falt i serbiske hender og nedslaktingen av muslimer begynte, var de pakistanske soldatene med ansvar for å tilkalle flyhjelp sågar fraværende, påpeker granskingsrapporten. De var nemlig i den lokale moskeen for å be.

Granskingskommisjonen viser også til at rapportene som kom fra Hagrup Hauklands stab om forholdene i hans ansvarsområde til FNs hovedkvarter i Sarajevo var så dårlige at Sarajevo ikke lenger ønsket å motta dem.

– Hva? Jeg visste ikke at en norsk oberst var øverstkommanderende for de nederlandske FN-styrkene i Srebrenica. Dette er helt nytt og ukjent både for meg og den norske offentlighet. Dette bør vekke bred interesse, sier professor og Balkan-ekspert Svein Mønnesland ved Universitetet i Oslo.

– Alvorlig og uhyre interessant

– Hvorfor tror du at dette ikke har kommet fram tidligere?

– Nei, det kan man jo lure på. Bare det for en øverstkommanderende å ta ferie og dra fra Tuzla og Srebrenica-området fra 25. juni 1995 virker jo helt merkelig og uansvarlig. Alle visste jo at det foregikk en opptrapping av krigen om den FN-sikrede Srebrenica-sonen da. Det er klart at norske myndigheter her har et ansvar, det er jo de som har oppnevnt den norske øverstkommanderende. Selv om det fantes regler om avtalt ferie, bør vel også Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet vurdere om de har et ansvar for å beordre ferien avbrutt når det pågår et militært angrep.

– Hva synes du bør skje etter det som nå kommer fram om den norske rollen i Srebrenica-massakeren?

– Dette er både nytt, alvorlig og uhyre interessant. I Nederland tok man det politiske ansvaret, til tross for at også de nederlandske styrkene formelt var underlagt FN-kommando. Det er ikke så stor forskjell på den nederlandske og norske kommandostrukturen, så det vil nå være naturlig med en granskning av også norske myndigheters eventuelle ansvar for Srebrenica-tragedien, svarer Mønnesland.

– Ikke under norsk kommando

Ny Tid fikk kun en kort samtale med Hagrup Haukland på telefon fra Sri Lanka, hvor han i dag leder våpenhvileobservatørene i konflikten mellom tamiler og singalesere.

For det første sier Hagrup Haukland at hans ledelse av styrkene i sektor nordøst i Bosnia ikke hadde noe med Norge å gjøre.

– Jeg sto direkte under FN-kommando, ikke norsk kommando. Så lenge jeg har jobbet i FN-systemet har norske myndigheter aldri blandet seg inn i kommandosystemet, understreker Hagrup Haukland, som også har tjenestegjort for FN i Libanon og Irak.

Når det gjelder hans fravær da det raste som verst i Srebrenica, sier han følgende:

– Med en gang det smalt avbrøt jeg permisjonen og dro ned til Tuzla, hevder Hagrup Haukland.

– Men i den nederlandske granskingsrapporten står det at du var på ferie fra 25. juni til 15. juli, og at din nestkommanderende, sersjant Brantz, ringte deg 9. juli for å informere deg om angrepet på Srebrenica. Du spurte da angivelig Brantz «heller lakonisk» om ikke han like godt kunne håndtere situasjonen, noe han gikk med på, samtidig som han gjorde det klart at han syntes at «det var rart at kommandører ikke er forpliktet til å returnere til sin post når prinsippene om sikre soner blir brutt»?

– Jeg kunne sagt mye rart om Brantz, men det ønsker jeg ikke, svarer Hagrup Haukland, samtidig som han understreker at han ikke har lest den nederlandske granskingsrapporten.

– Betyr det at du mener at granskingsrapporten farer med løgn når den slår fast at du ikke reiste tilbake på post før 15. juli?

– Dette hendte for ti år siden, jeg kan ikke huske nøyaktig datoer nå. Men jeg avbrøt faktisk ferien for å dra tilbake til Tuzla, sier han.

Over 600 norske soldater

Bakgrunnen for at en norsk offiser fikk ansvaret for de nederlandske soldatene i Srebrenica, var at FN foretok en omstrukturering av kommandoforholdene i UNPROFOR (navnet på FN-styrken i Bosnia) i mars 1994.

Det krigsherjede landet ble da delt opp i flere sektorer, hvor en av sektorene omfattet den nordøstlige delen av landet, inkludert de muslimske enklavene i området som året før hadde blitt erklært som såkalte «sikre soner».

Hovedkvarteret for FN-styrkene i sektor nordøst ble lagt til Tuzla. Det første året ble styrken i denne sektoren ledet av general Ridderstad fra Sverige.

Sammen med Norge og Danmark bidro vårt naboland med den skandinaviske Nordibat 2-styrken til sektor nordøst. Det norske bidraget til Nordibat 2 var blant annet en logistikkbataljon, en helikopterving, ingeniører og et sanitetskompani.

Til sammen var det norske bidraget, ifølge informasjon fra Forsvarsdepartementet sommeren 1995, på godt over 600 mann, inkludert stabspersonell på 11 personer i UNPROFORS hovedkvarter for sektoren i Tuzla.

Som med andre norske bidrag til FN-styrker, ble også bidraget til UNPROFOR bestemt av regjeringen (Jørgen Kosmo var Forsvarsminister den gang) etter å ha orientert Stortinget.

I granskernes søkelys

I tillegg til bidrag fra Skandinavia, besto også UNPROFOR-styrken i Hagrup Hauklands ansvarsområde av styrker fra Bangladesh, Tyrkia og Nederland, som altså hadde hoveddelen av sin styrke stasjonert i Srebrenica for å beskytte den FN-erklærte «sikre sonen».

Fra 7. april 1995, tre måneder før det serbiske angrepet på Srebrenica, var det Norges tur til å ta over kommandoen over UNPROFOR-styrken i sektor nordøst. NTBs melding om hendelsen 23. mars 1995 lød som følger:

«Oberst I Hagrup Johan Halgrim Haukland er beordret til tjeneste som sektorsjef nordøst i UNPROFOR/Bosnia/Herzegovina Command. Beordringen gjelder fra 1. mars i år til 7. april neste år. Haukland overtar kommandoen formelt 7. april i år.»

Som leder i Tuzla fikk den norske obersten kommandoen over nesten 4800 UNPROFOR-soldater fra de skandinaviske landene, Pakistan, Tyrkia og Nederland.

Det er ut i fra denne rollen at også Hagrup Haukland og UNPROFORs hovedkvarter i sektor nordøst har fått et granskende lys på seg og sin stab i den nederlandske granskingsrapporten fra 2002, som altså førte til at den nederlandske regjeringen umiddelbart gikk av.

– Jeg kan ikke finne noen

I granskingsrapporten er det for øvrig ikke bare den norske kommandørens fravær som beskrives som et problem. Da Srebrenica falt i serbiske hender var hele 20 av 40 offiserer i Hagrup Hauklands stab borte på permisjon.

Samme helg som det serbiske angrepet pågikk for fullt mot Srebrenica (lørdag 8. juli og søndag 9. juli) var sersjant Brantz så oppgitt over situasjonen at han sa følgende til sin oversetter, Nadia Skokic: «Nadia, tenk seg til, jeg kan ikke finne noen – alle er i permisjon eller borte for helgen.»

Hagrup Haukland avviser imidlertid overfor Ny Tid at det var for mange borte fra kommandoposten i Tuzla, og viser til at de fulgte FNs bestemmelser om permisjon.

Han går heller ikke med på at disposisjonen av styrkene fra de forskjellige landene i hans ansvarsområde var kritikkverdige.

Den nederlandske rapporten påpeker at Hagrup Haukland gjentatte ganger forsøkte å få tak i flyfotografier av områdene som de serbiske styrkene kontrollerte fra Nato, men at han aldri fikk slike bilder tilsendt. Grunnen viste seg å være at pakistanske FN-soldater var satt til å få tak i bildene fra Nato, men at Nato nektet å sende dette til dem fordi soldatene var fra land som ikke var medlem av Nato.

Hvis dette stemmer, burde ledelsen ha grepet inn, mener granskingskommisjonen. For, som de skriver i sin rapport, hva er vitsen med å ha personell stasjonert i den avdelingen dersom de ikke er autorisert til å motta bilder fra Nato?

«Sikre soner»

Ifølge den nederlandske granskingsrapporten, som er på hele 3400 sider, var oberst Hagerup Haukland en av de siste utlendingene som klarte å komme seg inn i Srebrenica, før enklaven falt i serbiske hender.

19. april, knapt to uker etter at han overtok kommandoen over UNPROFOR i Sektor nordæst, lyktes det han å ta seg inn sammen med en konvoi og gjennomføre et kort besøk i den «sikre sonen».

Vedtaken om at Srebrenica – sammen med områdene rundt byene Bihac, Tuzla, Zepa, Gorazde og Sarajevo – skulle være «sikre soner», ble gjort av FNs sikkerhetsråd to år tidligere, i mai 1993 (resolusjon 819).

Men konseptet om «sikker sone» ble født måneden før da serbiske angrep mot Sreprenica og uholdbare humanitære forhold for titusener av flyktninger i enklaven førte til at Sikkerhetsrådet krevde at alle parter skulle behandle Srebrenica som «sikkert område», og følgelig fritt for væpnede angrep (resolusjon 824).

I juni 1993 vedtok Sikkerhetsrådet så å utvide UNPROFORs mandat til også å gjelde avskrekking av angrep mot de «sikre områdene» i Bosnia (resolusjon 836).

Mangel på FN-styrker

Den nye politikken møtte imidlertid raskt problemer da den skulle overføres fra papiret til virkeligheten. For det første var viljen til å sende styrker for å sikre sonene mager.

I utgangspunktet mente FNs generalsekretær at det trengtes 34.000 FN-soldater for å beskytte sivilbefolkningen i sonene. Etter mye fram og tilbake i Sikkerhetsrådet endte det imidlertid med et vedtak om å sende 7000 soldater for å beskytte sonene.

Men i januar 1994 hadde medlemslandene i FN bare klart å sende av gårde 3000 soldater. Viljen til å bidra med styrker var lav, ikke minst hos landene som sto bak resolusjonen om sikre soner (USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Spania). Viljen fra muslimske land til å sende FN-styrker var imidlertid stor, men ble sett på som problematisk i og med at utplassering av styrker i de sikre sonene forutsatte samtykke fra serberne.

For det andre førte etableringen av sikre soner ikke til at serberne sluttet å plage befolkningen i enklavene. Ifølge FNs granskingsrapport av massakrene i Srebrenica, offentliggjort i slutten av 1999, fortsatte serberne ufortrødent å bombe og beskyte de sikre sonene som før. Eksempelvis ble Sarajevo truffet av gjennomsnittlig 1000 skudd daglig i tiden etter at byen hadde fått status som sikker sone.

Desperat situasjon

Det var derfor i en fortsatt atmosfære av desperasjon at befolkningen i Srebrenica gikk sommeren 1995 i møte. Rundt 40.000 mennesker var stuet sammen i byen og de omkringliggende områdene og manglet mat og medisiner, noen få hundre nederlandske FN-soldater skulle passe på dem.

Dutchbat, som var navnet på den nederlandske UNPROFOR-styrken i Srebrenica, hadde da blitt utsatt for en stadig tøffere skvis fra serbisk side utover våren: Styrken fikk ikke inn drivstoff og bare unntaksvis reservedeler og soldater som dro på permisjon fikk ikke returnere til Srebrenica, hvilket betydde at nederlenderne til slutt bare hadde 150 mann under våpen da serberne satte inn nådestøtet.

Beskytningen og bombingen av Srebrenica tiltok, og da en av observasjonspostene til Dutchbat ble angrepet 2. juni skrev nederlendernes kommandør, oberst Thom Karremans, til sine overordnede i UNPROFOR at Dutchbat ikke hadde noen mulighet til å gjøre noe med serbernes angrep og den stadig forverrede situasjonen i enklaven.

Massakren kunne begynne

Tidlig på morgenen 6. juli angrep serberne, med den nå ettersøkte general Mladic i spissen, Srebrenica med full styrke.

Samtidig ba Dutchbats kommandør, Karremans, for første gang om flystøtte for å forsvare sine styrker og enklaven mot det serbiske angrepet.

Nederlendernes forespørsel om flystøtte ble imidlertid avslått på høyeste hold i FN, som var livredd for å miste sin posisjon som nøytrale og upartiske i Bosnia.

Dagene som fulgte skulle bli en repetisjon av hendelsene 6. juli; serberne angrep FN-styrkenes poster, FN-styrkene trakk seg sammen med en vettskremt befolkning stadig lengre inn i Srebrenica, og nederlenderne ba om flystøtte, men fikk avslag.

Til slutt overkjørte serberne enklaven, og 11. juli utpå dagen hadde Srebrenica falt, uten at Dutchbat hadde avfyrt et eneste skudd mot serberne.

Fram til da hadde heller ikke Nato-flyene sluppet en eneste bombe. Først klokka 14.40 – da enklaven allerede i realiteten var tatt over av serberne – ble to bomber sluppet fra Nato-flyene mot serbiske kjøretøy på veg mot Srebrenica.

Umiddelbart truet serbernes general Mladic med å drepe de nederlandske FN-soldatene hvis ikke Nato stoppet flyangrepene. Serberne fikk viljen sin, blant annet etter press fra den nederlandske forsvarsministeren som mente at videre flyangrep ville gå ut over sivilbefolkningen og deres soldater, som på det tidspunktet var blandet med serbiske styrker.

Dermed begynte massakren og folkemordet.

«En korrupt leder»

Men da alt dette skjedde, påpeker den nederlandske granskingsrapporten, var altså ikke Hagrup Haukland, nederlendernes overordnede i Srebrenica, til stede i Tuzla. I stedet hadde han perm og var hjemme i Norge.

I ettertid har Hagrup Hauklands og Norges rolle i Srebrenica så godt som ikke vært nevnt noe sted i norsk offentlighet. I februar 1998 arrangerte imidlertid Norsk Utenrikspolitiske Institutt (Nupi) et seminar om Srebrenica-massakren, hvor Hagrup Haukland holdt foredrag.

Her anklaget han den nasjonale krisestaben i Nederland for å fullstendig ha overtatt styringen med de nederlandske styrkene i Srebrenica over hode på ham selv og utenom hele FNs kommandokjede.

Hagrup Haukland hadde heller ikke mye til overs for den lett bevæpnede bosnisk-muslimske gruppen av «udisiplinerte» soldater som oppholdt seg i enklaven og som ble ledet av Naser Oric, «en korrupt leder som tenkte mer på seg enn sine soldater og sitt land».

Han la også til at «det er verdt å nevne at Oric sammen med borgermesteren i Srebrenica ledet mafiaen, som tjente grovt på svartebørshandel inne i enklaven».

Merkelig nok siterte han under foredraget også fra det han kaller sin krigsdagbok fra og med 4. juli til 12. juli 1995, som om han var i sektorhovedkvarteret i Tuzla og noterte ned hendelsene dag for dag, selv om han var på permisjon og bortreist.

Ingen kommentar fra UD

Fra norsk offisielt hold har Ny Tid fått sparsomt med kommentarer til denne saken.

Utenriksdepartementet ønsker på sin side «ikke å kommentere denne saken nå», som det heter i en e-post fra pressetalskvinne Anne Lene Dale Sandsten, mens Forsvarsdepartementet svarer med følgende e-post:

«Rent prinsipielt er det slik at når norske offiserer stilles til disposisjon for FN, utfører de oppdrag på vegne av FN og blir innenfor visse rammer underlagt FNs kommando og administrative bestemmelser. Deres virksomhet blir da underlagt FNs daglige styring og kontroll, og vedkommende er ikke under tilsvarende styring og kontroll fra hjemlandet. Derimot er de underlagt norsk jurisdiksjon, dvs. at dersom de bryter mot relevant lovgivning eller norske folkerettslige forpliktelser, er det et norsk ansvar å følge opp saken administrativt, disiplinært og/eller strafferettslig.

Det er også viktig å få frem at det er forskjell på at enkeltstående offiserer bekler posisjoner i FNs kommandokjede, og når en norsk kontingent stilles til FNs disposisjon. I sistnevnte tilfelle vil Norge normalt ha en nasjonal kontingentsjef på plass, som ikke er underlagt FNs kommando og som rapporterer direkte hjem, slik tilfellet for eksempel var ved den norske kontingenten i Libanon.»

---
DEL

Legg igjen et svar