– Svaret er nei

Nupi-direktør Sverre Lodgaard tror utfordringene i nord er utenfor myndighetenes kontroll.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alle er enige om at nordområdene er viktige, og vil bli enda viktigere i tiden fremover, men få synes å vite hvordan vi skal takle utfordringene. I onsdagens åpne høring om Stortingsmelding nr. 30, «Muligheter og utfordringer i nord, fikk utenrikskomiteen innspill til det videre arbeidet. Direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt og leder for Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, Sverre Lodgaard, mener arbeidet allerede er på overtid.

– Flere har påpekt at meldingen tar for lett på alt for viktige oppgaver. Ditt inntrykk av meldingen?

– Jeg er ikke overbevist om at svarene meldingen gir står i stil med proporsjonene på de mulighetene og utfordringene vi står overfor.

-Du sier i en kronikk nylig at norsk næringsliv har posisjonert seg for en satsing i nordområdene, mens det politiske Norge har ligget flatt. Finnes det vesentlig partipolitisk uenighet omkring hvordan utfordringene bør takles, dersom vi ser bort i fra uenigheten omkring petroleumsutvinning i norsk sektor?

– Det politiske miljøet har ventet lenge på denne meldingen. De partipolitiske forskjellene får vi vite mer om gjennom den politiske behandlingen. Næringslivet har forberedt seg på denne utviklingen i lang tid. Og det gjelder ikke bare de som borer etter olje og gass, men også de som skal stå for transporten, som skal kjøle ned og frakte gassen videre på skip.

– Men vil den videre håndteringen avhenge av hvilken regjering vi får etter valget, Bondevik III, Solberg eller Stoltenberg II?

– Jeg håper at uansett hvilken regjering vi får, vil den se hvilke vitale nasjonale interesser som ligger i nordområdene. De er knyttet både til petroleum, fisk og miljø, og til de uavklarte grensedragningene. Våre ambisjoner er høye, men den internasjonale støtten til våre posisjoner er beskjeden. Fallhøyden er derfor større. Så langt har det har ikke vært noen vesentlige forskjeller på regjeringene Stoltenberg eller Bondevik. Men når spørsmålsstillingene blir tydeligere formulert, kan forskjellen øke.

– John Kristen Skogan ved ditt institutt Nupi har påpekt at både bosetting og økonomisk aktivitet i Finnmark og i norsk sone kan påvirke utfallet av grenselinjeforhandlingene med Russland. Kan et slikt argument også brukes for å åpne norsk sone for petroleumsvirksomhet?

– Befolknings- og aktivitetsargumentene er viktige i forhold til ethvert suverenitetskrav knyttet til omstridte områder. Det er likevel vanskelig å si i hvilken utstrekning og på hvilken måte de kan brukes. Nå har Norge alltid påaktet dette hensynet, og blant annet holdt oss med aktivitet på Svalbard. Samtidig har vi påpekt at Sovjetunionens og Russlands nærvær har vært politisk snarere enn økonomisk begrunnet.

– Men kan da denne balansen, hvis vi kan kalle den det, forrykkes dersom det nå blir en storstilt petroleumsutbygging i russisk sone?

– Det behøver ikke bli slik. Det er blant annet et spørsmål om hvem, altså hvilke selskaper, som kommer inn på russisk side. Her sitter norske selskaper med viktig teknologi som en utbygging på russisk side vil være avhengig av.

– Norge er i denne sammenheng, sett bort i fra at vi har suverenitet over 30 prosent av Europas samlede land- og sjøterritorium, en liten aktør. Kan behovet for støtte til våre suverenitetskrav utenfra fungere som et ja til EU-argument?

– Andre viktige aktører her er Russland, Tyskland/EU og USA. Enkelte land har for eksempel klart sagt i fra at de ikke støtter vårt prinsipale krav om en 200-milssone rundt Svalbard, ei heller fiskevernsonen. Og de fleste land har ikke signalisert noe standpunkt i det hele tatt. Med Norge utenfor EU er Russland åpenbart en viktigere aktør for EU enn Norge. Men hvor skulle vi få støtte fra om ikke fra EU? Sånn sett blir medlemskapsspørsmålet viktig i denne sammenhengen.

– Du mener vi bør forme en militær profil som kan gi troverdighet til våre krav i området; kan du utdype dette?

– Dette er med overlegg en vag formulering. Etter hvert som vi innser hvilke nasjonale interesser vi har i området, må vi også se på hvordan vi profilerer oss militært. Spørsmålet er beslektet med spørsmålet om bosetting og aktivitet i området. Høye ambisjoner må underbygges både ved økonomisk aktivitet og militært nærvær, men uten å invitere til noen re-militarisering av området. Dette tror jeg imidlertid vi har tid til å vurdere i fred og ro: Det haster langt mer med å skaffe oss politisk støtte og å utforme et regelverk for aktiviteten i området som setter akseptable felles standarder i forhold til miljø..

– Du mener Norsk satsing i nord siden den kalde krigens slutt, av Russland har blitt oppfattet som at vi har benyttet oss av deres svekkede stilling; at det de har tapt har vi vunnet. Har vi spilt våre kort dårlig?

– Saklig sett er det ikke enkelt å overbevise russerne om våre intensjoner, for eksempel at når vi sier miljø så mener vi miljø. Vi legger en vekt på miljødimensjonen som de ikke deler. Mange russere setter våre holdninger inn i en bred geopolitisk sammenheng, og mener Norge har flyttet sine posisjoner fram i samkjør med sine vestlige allierte. Når de opplever det slik, har vi i det minste et kommunikasjonsproblem. Det er en utfordring til de som utøver vår utenrikspolitikk, både embedsfolk og politikere.

– Anser du at norsk UD har situasjonen i nord under kontroll?

– Svaret er nei, for det er mange om beinet og mange som er større enn vi, og de naturlige vilkårene er krevende for alle. Vi står foran en storstilt regionbygging der oppe, med anslagsvis 25 prosent av alle ikke-identifiserte petroleumsressurser i Arktis og et særdeles fiskerikt hav. Kontroll med forvaltningen av petroleum, fisk og miljø er noe vi må søke i fellesskap. Det ville ikke være unaturlig om Norge tok et initiativ til å sammenkalle de viktigste partene til en samtaleprosess eller forhandling om hvilke regler og standarder som skal legges til grunn. Spørsmålene har vært der lenge, og det samme har interessentene. Ifølge stortingsmeldingen skal det føres samtaler i viktige hovedsteder, og noen er begynt. Det er vel og bra, men kan fort bli for lite – og vi er allerede på overtid.

---
DEL

Legg igjen et svar