-Sats på teatrets egenart

Det sier Maria Tryti Vennerød, en ung dramatiker på 27 år, som nylig vant Ibsenprisen for sine teaterstykker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Maria Tryti Vennerød debuterte med Meir og Ta meg på vengene på Dramatikkfestivalen i 2002. Siden har hun skrevet Dama i luka som ble spilt på Dramatikkfestivalen i 2004 og er nå aktuell med Frank som spilles på Det Norske Teater.

Frank vant den svensk-norske konkurransen som Det Norske Teater, Stockholms Stadsteater og Hundreårsmarkeringa utlyste. I anonym konkurranse med 56 andre teaterstykker ble Frank kåret til det beste teaterstykket og skal nå ut i bokform på Det Norske Samlaget under vignetten «Ung nordisk dramatikk» sammen med andre- og tredjeprisvinnerstykkene i konkurransen.

Vennerød tror hun har fått stykkene sine spilt, verken på grunn av, eller på tross av at hun er ei ung kvinne som skriver på nynorsk. Også stykkene til Dramatikkfestivalen i 2002 ble plukket ut etter anonym innsendelse, noe som kan fungere som en beskyttelse. Ingen kan si at hun er valgt fordi hun er ung kvinne. Og ung må hun sies å være, født i 1978 – men allerede etablert som dramatiker. De to første stykkene hennes ble ikke bare spilt på Dramatikkfestivalen, de ble også kjøpt inn og produsert av Sogn og Fjordane Teater. I tillegg fikk hun Ibsenprisen tidligere i år.

Poetisk komitragedie

Vennerøds stykke Frank som spilles på Det Norske Teater frem til 11. mai, tilfører det norske institusjonsteater et etterlengtet løft. Det kan også være et svar på Viktoria Meiriks debattinnlegg i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift tidligere i år, der Meirik sier at «Man ser sjelden teater så blottet for samfunnsreferanser som i Norge». Frank er en forestilling full av samfunnsreferanser, mange ligger i teksten, en del også i regien. For eksempel lar man en rekke overskrifter fra media fare over en skjerm i røde bokstaver. Overskrifter så absurde at undertegnede tror de er funnet på, men neida, det er reelle overskrifter hentet fra dagens medier. Som: «Clinton sa ja til fisketur i Norge».

– Hva slags stykke er Frank, Vennerød?

– En komitragedie med poetiske sider.

– Det er et politisk stykke?

– Jeg er politisk, sier Vennerød. Og fortsetter:

– Jeg ønsker å si noe om tiden og samfunnet vi lever i.

Vennerød tok utgangspunkt i frihetsbegrepet da hun skulle skrive Frank. Tematikken fra utlysernes side var unionsoppløsningen.

– Men frihet er ikke noe enkelt begrep å skrive om, det kan også føles tomt, klamt og skolestilaktig, sier dramatikeren.

Mange slags friheter

– Jeg lekte med ordet og fant mange motsetninger. På den ene siden går vi til krig for frihet. Frihet er nesten synonymt med lykke, på den andre siden er det et kommersialisert begrep. «Frihet i en liten eske,» hva er det? Blir jeg fri av å kjøpe tamponger, spør hun seg, før hun fortsetter:

– Min generasjon er veldig individualistisk, vi tenker ofte at friheten ligger i det uavhengige. Men i ytterste konsekvens kan man bli fanget av dette. Det er ingen som sier at de er helt fri – ingen sier heller at de er helt lykkelige. Og om noen sier det, tror man ikke på dem. En form for frihet er valgfrihet, men blir du ufri når du foretar et valg? Alle disse spørsmålene strever hovedpersonen Frank med, forklarer Vennerød.

Så kommer hun kritikerne i forkjøpet og sier:

– Innvendingen mot stykket kan bli at det bare stiller spørsmål, det gir ingen svar. Men jeg mener at det ligger et svar i alle spørsmålene: At vi må tørre å gå dypere. Folk må tåle og se en halvannen times lang forestilling uten enkle svar.

Vennerød ønsker ikke å pine publikum. Hun ønsker å underholde dem og å utfordre dem. Underholde i form av å være morsom, ikke i form av å være tannløs. Og utfordre dem i form av å lage godt, intelligent teater, ikke i form av at det skal være vanskelig tilgjengelig.

– Du har sagt at det har skjedd en revitalisering av norsk film som du tror er mulig å få til også innen teatret. Hva må gjøres for å få til dette?

– Det har skjedd noe andre steder også, både med Morgenbladet og med Samtiden, som begge har økt antall abonnenter og er tilstede i folks bevissthet på en annen måte enn tidligere. Hva det snakkes om og hva som er med på å sette dagsorden, er ikke endelig og fastlagt, men endres hele tiden, og jeg tror teatret har et enormt ubrukt potensial her, sier den unge dramatikeren, og legger til:

– Dramatikerne må ikke se på hverandre som konkurrenter. Ingen har åpnet så mange dører for norsk dramatikk som Jon Fosse. Han har vist at det er mulig å være norsk samtidsdramatiker. Nå er han faktisk den mest spilte nålevende dramatikeren verden.

Å nå ut til publikum

Og å nå ut til publikum er en viktig del av en slik revitalisering.

– Vi må tenke på publikum. Vi må selvsagt hele tiden lage bedre teater. Vi må kommunisere bedre. Vi lager teater for publikum, hvis ikke blir det meningsløst. Men det betyr ikke at en skal prostituere seg, det vil si lage lettbent og tannløs underholdning. Vi skal lage teater fordi vi vil nå noen med noe, sier Vennerød.

Hun forklarer at målet er å få folk til å tenke på teater som noe artig. Hun vil ikke slå seg til ro med at teater er noe smalt. Snarere har teatret eksistert i tusenvis av år og innebærer i motsetning til film et direkte møte mellom aktører og publikum, selv om dette har vært noe fraværende i det borgerlige illusjonsteatret.

– Publikum på film er passivt. Publikum på teater er mer aktivt. Hvis du som publikummer på teater godtar illusjonen er du medskaper av den samme illusjonen, og det gjør teateropplevelsen enda sterkere. Alle som har vært i et rom med et par som krangler, eller flørter for den del, merker at det er noe i rommet. Du fornemmer noe, du føler noe. Dette kan du oppnå på teatret også, du ser ikke på en skjerm, du er i samme rom som de handlende. Teater er levende. Mennesker vil alltid være interessert i det levende og i livet. Derfor er teater udødelig, fortsetter Vennerød.

Teatrets egenart

– Ny dramatikk er viktig. Hvis den er god er den skrevet av folk som vil noe her og nå. Kanskje streber teatret for ofte mot en glatt og polert perfeksjon? Kanskje teatret må tørre å ta noen flere og større sjanser? For eksempel ved å spille mer ny norsk dramatikk, foreslår dramatikeren.

Hun mener teatret må tørre å satse på teatrets egenart – ikke konkurrere med filmen på filmens premisser.

– Det kan være å forstørre, stilisere, bryte illusjonen. Ta klovnen, som alle barn liker, den er et eksempel på teatralitet. Klovnen er teater – ikke film. Men når jeg snakker om teatralitet, mener jeg ikke sentimentalitet. Og jeg mener heller ikke at alle skal lage likt teater, sier Vennerød, som gjerne ønsker at flere ser teater:

– Å nå ut handler også om apparatet rundt det som skjer på scenen. Markedsføringsdelen spiller en sentral rolle. Teater lanseres for ofte som noe borgerlig og finkulturelt. Det er bare tull. Da blir det en borgerlig pliktøvelse å se teater og det er synd, for det skremmer folk vekk. Det er ikke slik at du må være veldig smart for å gå på teater.

Maria Tryti Vennerød innrømmer at hun har vært heldig. Hun har møtt gode støttespillere på Sogn og Fjordane Teater, på Det Åpne Teater og på Det Norske Teater. Men samtidig sier hun at hun er i en sårbar situasjon med en usikker fremtid.

– Jeg har ingen garanti for at jeg skal fortsette å bli spilt i fremtiden, sier hun.

Derfor hviler hun heller ikke på laurbærene, men har en rekke planer fremover. Hun ønsker blant annet å jobbe sammen med skuespillere. Skjønt prosjektene hennes er i startgropa og da vil hun ikke røpe for mye om dem.

Men denne intervjueren tror ikke det er siste gang du får høre om dramatikeren Maria Tryti Vennerød.

---
DEL

Legg igjen et svar