– Frigjøring må være folkets verk

Det går en hårfin balanse mellom når en støtte til opposisjonen blir en styrking av presteregimet i Iran.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nå må verdens og Norges øyne rettes mot Iran. Det var Thorbjørn Jaglands budskap i forrige ukes Ny Tid, hvor han anklaget regjeringen for å mangle en strategi på hvordan man kan støtte opposisjonens kamp mot presteregimet i Iran.

Og arbeiderpartipolitikeren – tidligere utenriksminister og for tiden leder av utenrikskomiteen i Stortinget – hadde ikke militær intervensjon eller økonomisk boikott i tankene. For en intervensjon er han motstander av og boikott som våpen har han mistet troen på.

Nei, Jaglands anliggende er støtte til opposisjonen gjennom utvidet kontakt mellom det sivile samfunnet i de to landene.

– For en gangs skyld er jeg enig med Jagland. Og hvis dette er representativt for Ap, så har partiet lagt seg på en ny linje, sier internasjonal leder i SV, Reza Rezaee.

Men dilemmaene er mange; for opposisjon i Iran er så mangt og historien har vist at utenlandsk støtte til opposisjonen lett fører til at presteregimet styrkes.

Ytre fiende

Det er ikke bare USA og EU som fokuserer på Iran og det som oppfattes som presteregimets mulige forsøk på å skaffe seg atomvåpen.

Regimets brudd på grunnleggende menneskerettigheter og brutale overgrep mot alt som ligner opposisjon har engasjert mangt et miljø både i Norge og i andre land i flere tiår.

Heller ikke SVs nylig avholdte landsmøte var noe unntak. En av uttalelsene som ble vedtatt var «Støtt kampen for menneskerettigheter og demokrati i Iran».

Men hvordan skal dette gjøres? Mange strategier har vært mislykket, ifølge SV-uttalelsen:

«I motstanden mot regimet har til nå flere strategier vist seg å ikke føre fram. De grupperingene som har villet reformere innenfor det nåværende systemet, har blitt skjøvet til side og har samtidig mistet folkelig tillit. En rein militær motstand har lenge ikke vært effektiv. EUs og den norske statens linje om å føre en dialog har ikke stoppet bruddene på menneskerettighetene. En amerikansk invasjon er ikke folkerettslig akseptabel, og vil skape samme menneskelige lidelser som i Irak.»

– Hvis du har kontakt med regimet, slik EU legger opp til gjennom sin kritiske dialog, legitimerer og anerkjenner du regimet. Men det er også en fare for at press mot Iran fører til at prestestyret klarer å samle folket mot en ytre fiende, sier SVs internasjonale leder, som selv er iraner.

Ondskapens akse ødela

Han trekker fram to eksempler på dette.

– De første årene etter revolusjonen i 1979 var forholdene veldig demokratiske i Iran. Men etter at Saddam Hussein – med militær støtte fra Vesten og med den iranske motstandsgruppen Folkets Muhjahedin ved sin side – gikk til krig mot Iran i 1980, brukte regimet dette til å slå ned på opposisjonen og kalle alle som gikk mot dem for forrædere. På samme måte fikk de konservative ny og styrket innflytelse da USA for noen år siden plasserte Iran på ondskapens akse og begynte å rasle med sablene, sier Rezaee.

Fremskrittspartiets Morten Høglund – en av flere stortingsrepresentanter som har aktivt engasjert seg i kampen mot presteregimet i Iran – er ikke helt enig.

– Hvis det var snakk om å bruke bomber og våpenmakt, hadde jeg vært enig; da ville regimet kunne bruke det for å få folks støtte mot en felles ytre fiende. Men jeg ser ikke den samme faren hvis det er snakk om sanksjoner og press mot regimet, sier Høglund, som sammen med Lars Rise fra KrF og Bjørn Jacobsen i SV har tatt initiativ til et seminar på Stortinget med fokus på menneskerettighetssituasjonen i Iran.

– Norge bryr seg ikke

Både Høglund og Rise deler Jaglands kritikk av mangelen på Iran-strategi og klar tale fra regjeringen.

– Jeg vet at regjeringen gjør noe. Men det er ikke nok å nevne menneskerettighetsbrudd i møte med regimet. Norge må også sette fram krav om målbare endringer i Iran for eksempel i forhold til Statoils engasjement i landet. Hvorfor er det slik at Norge fører en veldig streng policy med null kontakt og dialog når det gjelder Hviterussland, mens dette er akseptabel politikk i forhold til Iran hvor menneskerettighetsbruddene er mye verre, spør Rise, og mener at årsaken er at de økonomiske interessene i Hviterussland er mikroskopiske i forhold til oljerike Iran.

– Regjeringens planer om en næringslivsdelegasjon til Iran var absolutt umusikalsk, slik Jagland sier. USA er mest kraftfull i forhold til kritikk av Iran. EU har innledet en dialog. Norge bryr seg verken om USAs eller EUs strategi og bare kjører på som om ingenting har skjedd, supplerer Høglund.

– Muhjahedin ikke terrorister

Begge politikerne ønsker regimeendring i Iran og er opptatt av at Norge må støtte all opposisjon som går inn for frie demokratiske valg.

Problemet, slik de ser det, er imidlertid at en av motstandsgruppene, Folkets Muhjahedin, står på USAs og EUs liste over terrororganisasjoner.

– Deler av vesten ugleser Mujahedin, og i USA er til og med National Council of Resistance Iran (NCRI) – den politiske delen av Mujahedin – terrorstemplet. Å sette motstanderne på terrorlista er å gjøre politiske innrømmelser til regimet i Iran. Den militære delen er avvæpnet av amerikanerne og holder til i en leir i Irak. Verden burde derfor inkludere dem i strategien sammen med andre opposisjonsgrupper som Shah-tilhengerne og venstreorienterte grupper, mener Høglund.

Rise er enig med Frp-politikeren.

– Muhjahedin har gjennomgått en utvikling, selv om de står på terrorlista, og NCRI har fått mer og mer anerkjennelse. Det er rart at USA inngår en pakt med regimet i Iran og putter de som kjemper mot regimet på terrorlista, sier Rise.

– Livredd Muhjahedin

KrF-politikeren er en av et 90-talls stortingspolitikere som faktisk har skrevet under på et opprop hvor de ber Norge jobbe for å få Muhjahedin vekk fra terrorlistene.

Også internasjonal leder i SV mener prinsipielt at den iranske motstandsgruppa bør vekk fra terrorlista, med henvisning til at USA ikke har rett til å definere hvem som er terrorister eller ei.

– Men folk i Iran er like skremt av Muhjahedin som av presteregimet. Dette er en marxistisk-islamsk gruppe som valgte å ha base i Saddam Husseins Irak for derfra å kjempe mot presteregimet. Dette er en lukket gruppe med nære ideologiske bånd til Baath-partiene i Irak og Syria. Hvis Muhjahedin kom til makten i Iran ville også jeg vært livredd for å reise tilbake til mitt hjemland, sier Rezaee.

Han innrømmer at dette er et spørsmål som det ikke er enighet om i SV.

– Det har vært uenighet mellom internasjonalt utvalg i SV og andre i partiet. Stortingsrepresentant Bjørn Jacobsen har deltatt i pressekonferanser på vegne av Muhjahedin og partiveteran Berit Aas er en av deres sterke støttespillere. Det er mange som lar seg blende av Muhjahedin, som er en organisasjon med masse penger, sier Rezaee.

– Det iranske folket bestemmer

SV-politikeren mener Norge heller må satse på å støtte de progressive demokratiske kreftene i Iran og i eksil. I Norge representeres de ifølge Rezaee av sju venstreorienterte partier og menneskerettighetsorganisasjoner, som blant annet sendte et åpent brev til SVs landsmøte.

– Det å støtte progressive krefter i Iran er det samme som å bekjempe USAs nykolonialisme og krig. Og det Norge må gjøre er å klart si ifra at det er det iranske folket som bestemmer i Iran. Slik det har vært nå har det fra norsk side blitt gjort altfor lite, og jeg er enig med Jagland i at samtalene med det iranske regimet har vært preget av koseprat, sier Rezaee.

Og her er han på linje med Frps Høglund og KrFs Rise.

– Feilslutning

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Vidar Helgesen (H), avviser denne kritikken som en «feilslutning».

– Vi har vært veldig tydelige på menneskerettighetssaker i møtet med regimet. For ikke lenge siden sendte så gar statsminister Bondevik et brev til Iran hvor han tok opp en konkret sak, sier Helgesen, og viser til at det ikke er hverdagskost at norske myndigheter henvender seg til statsoverhoder i andre land på denne måten.

Statssekretæren forteller at Norge fullt ut støtter EUs forhandlingsstrategi overfor Iran.

– Det er reformistene i Iran – ikke de konservative – som ønsker økonomisk samarbeid og større åpenhet. Derfor er det ikke umusikalsk å gå inn for å sende næringslivsdelegasjoner til landet, sier Helgesen, som forteller at regjeringen deler motstanden mot økonomisk boikott og militær intervensjon.

– Vårt menneskerettighetsarbeid inkluderer flere prosjekter hvor det er kontakt med det sivile samfunnet i Iran, slik Jagland etterlyser, sier han.

Men at Folkets Muhjahedin står på terrorlistene, det støtter regjeringen.

– Der har vi sluttet oss til EUs holdning, sier Helgesen.

---
DEL

Legg igjen et svar