Blåmann, Blåmann, bukken min

Å forsvare det folkelige språket har vært en del av den demokratiske kampen for å bringe hele Norge inn i den norske offentligheten, inn i det norske samfunnet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg er fortsatt republikaner. Men jeg fryder meg når jeg hører kronprinsesse Mette-Marit snakke uforfalsket Vågsbygd-dialekt. Hun sier selv at hun har lært meget av sin svigermor og er henne dypt takknemlig for så mangt. Gjerne det. Men kjære Mette-Marit, ikke la din svigermor lære deg av med ditt morsmål. Av Mette-Marits svigermor kan en sikkert lære så mangt. Men hun kan til gjengjeld lære mye av sin svigerdatter når det gjelder norsk muntlig.

Denne rojale innledning fører meg fram til dagens tema og dagens spørsmål: Hvorfor er så mange sinte på nynorsken? Sterke og bramfrie synspunkter renner ut av folk hvis du trykker på en bestemt knapp. De svinger seg til de store høyder når det gjelder å argumentere. Naturligvis er det ingen som har noe mot nynorsk i seg selv. Bevares vel, nynorsk er da et vakkert språk. Og alle synger da gjerne «Gud signe vårt dyre fedreland», når det kreves. Man er da ikke fordomsfull. For all del. Og det finnes da så mange vakre nynorske dikt og så mange store diktere; selv om en ikke alltid kommer på alle navnene i farten. Men likevel må da alle forstå at det er tull at en nasjon som Norge skal ha to språk. Og ekstra ille blir det naturligvis når en sønn eller datter sliter for å få en anstendig karakter i nynorsk. Stryker du i fransk, er det din egen feil. Det vet da alle. Men stryker du i nynorsk er det bare komisk og helt opplagt nynorskens feil, det vet også alle.

Jeg er vokst opp på Byåsen utenfor Trondheim med det en kan kalle en folkelig bydialekt. Vi fikk alltid vite at vi ikke snakket pent og dannet. Pent og dannet snakket de på den andre siden av byen – på Singsaker. Bokmål var det vi lærte på skolen. Det var greitt for meg som skriftlig språk. Avstanden til den skriftlige riksnormen var ikke lenger enn at det gikk på et vis. Og jeg hadde den «pene» talemåten i ørene. Dessuten var byen full av alskens blandingsformer. Halvpent og avslepet var det mye av. Og etter hvert kom også NRK inn i våre liv med sine to riksnormaler; nynorsk og bokmål. Men det var likevel vanskelig å holde rede på hva som var riktig når du skulle skrive. Jeg hadde på den ene side rettskrivninga fra 1938 å holde meg til. Så kom Quislingregjeringa med sin i 1942. Så hadde du alle bøkene som stort sett brukte 1917-normalen. Og da krigen var slutt, fikk vi Adresseavis-normalen. Det var et slit for oss som skulle lære norsk i perioden 1940 til 1950. Avisene drev språkpolitikk og gjorde livet vanskelig for oss som skulle lære. Vi opplevde at andre definerte pent og stygt, rett og riktig, anstendig og vulgært. Jeg tilgir aldri at den konservative Adresseavisen fortsatte å skrive «chauffeur», «blev» og «sprog» lenge etter at all fornuft tilsa noe annet. Slik var det altså i Trondheim for vanlige folk for mer enn 50 år siden. Nå leste riktignok vi i vår familie stort sett Arbeideravisa. Men verden ble ikke språklig enklere av den grunn. Adresseavisen insisterte på å være normen. Og slik ble det forstått, også av mange som holdt seg til Arbeideravisa.

Men hva har dette med nynorsk å gjøre? Jo, at språk er makt. Språk gir sosial autoritet og sosial autoritet omsettes gjerne og lett i politisk og økonomisk makt. Den urbane vestkant definerte hva som var pen og akseptabel tale. I alle de større byene hadde borgerskapet sin lokale riksnorm. Den kunne de også dra til Kristiania med og bli forstått og akseptert. Men du kunne ikke komme inn i det gode selskap verken i Kristiansand, Trondheim eller Kristiania med en norsk dialekt.

Fram til 1885 hadde Norge ett skriftspråk. Det var dansk. Våren 1885 vedtok Stortinget at Norge skulle ha to skriftspråk. Det var kamp for å få gjennom vedtaket. En kamp mellom høyre og venstre. Men da vedtaket var gjort, hadde Norge to likestilte skriftspråk. Etter hvert ble det opprettet landsgymnas over hele landet. Landsgymnasene var dominert av nynorsk. Ungdom fra hele landet tok artium uten å måtte underlegge seg den språklige og dermed sosiale makt til det etablerte høyre. Og da de var ferdige på landsgymnasene, dro til både høyskoler, lærerskoler og universitet med fullverdige eksamener selv om de talte sin dialekt og skrev på nynorsk. Dette har vært en av de viktige årsakene til at Norge har blitt et av verdens beste land å leve i. Vi har brukt menneskeressursene fra alle deler av landet. Bondestudenter og arbeiderungdom kom til lærestedene og var seg selv med stolthet. Vi har fått en nasjon med stor språklig bevissthet og med store språklige ferdigheter. Norsk muntlig står sterkt. Nå er til og med dialekter anerkjent i riksmediene. NRK har historisk gjort en stor jobb med sikte på å forsvare jamnstillingsvedtaket fra 1885. De har til tross for kontinuerlig press fra høyresida greidd å forsvare nynorskens rimelige plass i sine sendinger. Det som kanskje ikke er sett av de fleste, er at det kommersielle TV 2 lar sine medarbeidere bruke sine dialekter. Det er åpenbart en del av TV2 sin programpolitikk, at hele Norge skal klinge med. Det er bra, og dermed bevarer vi mer av den språklige rikdommen som norske dialekter representerer.

En gang var Arne Garborgs roman «Bondestudentar» pensum i den høyere allmennskolen. «Bondestudentar» er romanen som forteller om den avmakt begavet ungdom følte, da de kom til Christiania med sin bygdekultur og sin norske dialekt før vi fikk jamnstillingsvedtak og landsgymnas. Skulle en komme seg fram her i verden, måtte en skifte ham og tilpasse seg den kultur og det talemål som hovedstadens gode borgerskap benyttet seg av. Det gikk svært ofte galt, slik det også gjorde med Daniel Braut som er hovedpersonen i Garborgs roman.

Nynorsken har alltid stått under kontinuerlig press fra høyre. Fordi språk er makt, har kampen om nynorskens plass vært en sammenhengende politisk kamp. Å forsvare det folkelige språket har vært en del av den demokratiske kampen for å bringe hele Norge inn i den norske offentligheten, inn i det norske samfunnet. Nå står kampen om sidemålsstilen. Og ingen skal være i tvil om hvor angrepene kommer fra. De kommer fra den urbane vestkant, fra høyre. At slike angrep også får allierte fra vanlige folk, er nesten som det skal være. Det vet Carl I. Hagen. Han har som kjent gjort seg politisk fet på det som alltid finnes av konservative og reaksjonære sentimenter i alle sosiale lag.

I høst utga vår store forfatter Kjartan Fløgstad et kampskrift; en pamflett hvor han på glitrende nynorsk beskrev det språkpolitiske Norge. «Brennbart» heter boka og er en frydefull polemikk mot den historieløse kampanjen for å fjerne den såkalte sidemålsstilen. Nå er stil triste saker enten du skriver på nynorsk, bokmål, dansk eller engelsk. Alle stiler bør i grunnen fjernes fra alle språkfag. Så det som skal forsvares når det gjelder sidemålet, er opplæring både skriftlig og muntlig. Det som skal læres, er å forstå en kultur og å bruke et språk.

Jeg er ikke imot nynorsk, men vi trenger det ikke, sies det gjerne. Men saken er også den at vi har en stor litterær tradisjon på dette «unødvendige» språket. Nå hender det ofte at jeg går meg inn i språkdiskusjoner hvor jeg aner at min motpart bare i begrenset grad har forstått hva folk som Vinje, Garborg, Olav Duun, Tarjei Vesaas, Haldis Moren Vesaas eller Jon Fosse og Kjartan Fløgstad har bidratt med. Og skulle Elias Blix, Jakob Sande eller Olav H. Hauge komme på tale, så aner en gjerne usikkerhet overfor egen mangel på allmennkunnskaper. Men si «Blåmann, Blåmann, bukken min» og alle forstår hva språket kan utløse. Hadde ikke Vinje funnet sitt eget språk, hadde han endt som en jevnt mislykket journalist i Kristiania. Og det hadde aldri blitt noen «Blåmann, Blåmann, bukken min». Akkurat det er det faktisk ganske mange som forstår.

---
DEL

Legg igjen et svar