Blair og Afrika

Tony Blairs initiativ for Afrika bør behandles kritisk, men konstruktivt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Storbritannias statsminister Tony Blair har i sin tid som statsleder vist stor og økende interesse for Afrika og kontinentets utviklingsproblemer. Det samme kan sies om finansminister Gordon Brown. Finansministeren har internasjonalt stått fram som en meget sterk talsmann for en rask økning av den offentlige bistanden til 0,7 prosent av BNI. Brown har vist en vedvarende interesse for hvordan internasjonal handel virker for de fattigste deltakerlandene, som nesten alle er afrikanske, og han tok for et par år tilbake initiativ i EU til en arbeidsgruppe bestående av hans selv og Frankrikes og Tysklands statsminister for å se på muligheten for en internasjonal skattlegging av det vi kaller internasjonal transaksjonsøkonomi eller kasinokapitalismen (Tobin skatt).

For et års tid siden kunngjorde Tony Blair at han ville oppnevne en egen kommisjon for å analysere Afrikas utviklingsproblemer samt legge fram en egen handlingsplan. Kommisjonen hadde 16 medlemmer, 9 fra afrikanske land.

11. mars i år kom rapporten som er et omfattende dokument på 464 sider. I 8 avsnitt summerer kommisjonen opp hva den mener må gjøres for å endre Afrikas situasjon til det bedre. Det dreier seg blant annet om godt styresett for å bidra til utviklingen av en effektiv offentlig forvaltning. Det gjelder å stanse konflikter der de herjer og å forebygge dem der de kan komme. Det gjelder fred og sikkerhet. Det dreier seg om tiltak for å fremme økonomisk vekst og dermed redusere fattigdom. De afrikanske stater må gies muligheter for å utvikle eget næringsliv som kan tåle internasjonal konkurranse. Afrikanske varer må få uhindret adgang til de rike lands markeder, og samtidig bør vår subsidiering av i første rekke landbruksvarer som eksporteres til afrikanske land bringes til opphør. Det gjelder politiske tiltak som både legger grunnlaget for sletting av all multilateral gjeld og samtidig drive fram en rask økning av bistand og private investeringer til afrikanske land. Verden som helhet, og særlig den rike delen, skal inngå et forpliktende partnerskap med Afrikas lederskap for å endre de afrikanske staters situasjon slik at alle bidrar til demokratisk styresett og at de afrikanske samfunn har økonomisk vekst som bedrer vanlige folks hverdag.

Gjeldsslette

Det siste initiativet fra Blairs regjering har dreid seg om politisk bearbeidelse av stats- og regjeringssjefene i verdens 8 største økonomier, G- 8-landene, for å få disse til å bli enig om en omfattende og konkret plan for gjeldslette, i første omgang for en utvalgt gruppe av verdens fattigste land, de fleste afrikanske. Denne planen synes etter at finansministrene i G-8-landene møttes i London 10. og 11. juni, å være på plass foran stats- og regjeringssjefmøtet i Edinburgh 7. og 8. juli.

Dokumentet fra finansministermøtet i G-8-landene er meget omfattende og ganske komplisert, men det reflekterer flere av hovedpunktene i forslagene fra Afrika-kommisjonen, og man tar sikte på å få slettet en gjeldsmengde på cirka 500 milliarder kroner.

Det hører med i denne opplistingen at statsminister Tony Blair har gjort det klart at når Storbritannia overtar formannstolen i EUs ministerråd 1. juli, vil Blair ha et sterkere europeisk engasjement for Afrika. Et annet sentralt saksområde som knytter an til utviklingspolitikk, er den globale miljøsituasjon og klimaendringene og de skremmende perspektiver som disse har, i første rekke for fattige land. Blair vil gi forrang også til dette temaet både på G-8-møtet og i den tid Storbritannia har formannsstolen i EU.

Hva skal vi tro og mene om alle disse initiativene? Er Tony Blairs engasjement troverdig etter det politiske råspill han presterte i oppkjøret til krigen mot Saddam Husseins regime i Irak?

Uenig i kritikken

Jeg vet det finnes meget ulike oppfatninger på dette punktet. Det synes for eksempel å ha blitt fast tradisjon i enkelte miljøer på venstresiden både i Norge og internasjonalt å si; Blair står ikke til troende. La oss like godt slakte alt med en gang, Afrika rapporten, forslagene om gjeldslette til G-8 møtet, forslagene som kommer om tiltak som kan sinke og deretter stanse klimaendringene. Alt er kamuflasjepolitikk fra den internasjonale politiske makteliten og derfor forkastelig.

Jeg er i det meste veldig uenig i denne holdningen fra enkelte av Blairs og Browns venstreradikale kritikere. Jeg mener Tony Blair og Gordon Brown skal taes på alvor. Jeg har snakket med representanter for det sivile samfunn i Storbritannia, og vi er enig på dette punkt. En britisk organisasjonsleder fortalte at forholdet mellom den britiske regjeringen og det sivile samfunn er radikalt forandret til det bedre i Blairs regjeringstid. Finansminister Brown tar fra tid til annen initiativ til uformelle samtaler der finansministeren både spør og lytter om gjeld og Afrika med partnere i mangfoldet av frivillige organisasjoner. Utviklingsministeren Hillary Benn sies å være særdeles tilgjengelig for politiske møter og samtaler. Det sivile samfunn i Storbritannia har samtidig et spennende politisk samspill med mange medlemmer av både Underhuset og Overhuset.

Jeg kan ikke huske at Norge noen gang har hatt en finansminister med et engasjement for utviklingspolitikk og verdens fattigdom som ligner det Gordon Brown har. Det vil være en kjempeoverraskelse for oss i de frivillige organisasjonene i Norge som er opptatt av utvikling og miljø om Per Kristian Foss plutselig skulle ringe en dag og si: «Dere, jeg vil ha et par times politisk samtale med en gruppe hos dere som dere selv velger før jeg drar til årsmøtet i Det internasjonale pengefondet.» Det er akkurat like utenkelig at vår nåværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson skulle søke råd om noe som helst med oss i det frivillige Norge før hun tar viktige utviklingspolitiske initiativ.

Sånn sett er det sivile samfunn i Norge med dagens regjering og utviklingsminister hensatt til den situasjon våre britiske partnere hadde under de konservative statsministrene Margareth Thatcher og John Major. Derimot har det sittende Stortinget vist en holdning og tilgjengelighet som ligner det vi ser i Underhuset og Overhuset i Storbritannia, og det gjelder samtlige partier.

Kritisk, men konstruktiv

Vi bør forholde oss kritisk, men konstruktivt kritisk til det den britiske regjeringen holder på med både når det gjelder Afrika og internasjonal utviklingspolitikk mer generelt.

Det gjelder først og fremst det ideologiske nivået som i mye, men ikke alt, er nyliberalt. Her må det både kritiseres og kjempes for konkrete politiske endringer og forbedringer når det gjelder offentlig sektor og sikring av utviklingslandene rett til et offentlig helse- og sosialvesen, inklusive en offentlig vannforsyning. Det samme gjelder for skoleverket og i særdeleshet grunnskolen – at den blir fri for alle. Å kompromisse på disse punktene er det samme som å selge den sosialdemokratiske sjelen for et knippe sølvpenger.

Når det gjelder industri, vareproduksjon og internasjonal handel må det vises solidaritet med de fattigste utviklingslandene slik at de kan få politiske rom til å beskytte egen industri til den når et utviklingsnivå der den kan tåle internasjonal konkurranse.

Jeg mener at det sivile samfunn både i Norge og internasjonalt må forholde seg meget kritisk til det internasjonale hardkjøret som både vår egen utiklingsminister og den britiske har drevet i flere år når det gjelder koordinering og harmonisering av donorlandenes bistandspolitikk. For enhver progressiv og sosialdemokratisk regjering i Norge, så vel som i andre land, kan en slik politikk bare bety koordinering og harmonisering i retning høyre – for det er her de internasjonale politiske tyngdepunktene ligger i dag, særlig nå når den ytterliggående nyliberaleren og arkitekten for krigen i Irak fra Bush administrasjonen, Paul Wolfowitz, er blitt ny president i Verdensbanken.

Alternativet er å søke et forpliktende samarbeid med politisk likesinnede land i nord og sør for å demme opp for den nyliberale politikken. Å greie det vil kanskje bli den største utviklingspolitiske utfordringen for en sentrum/venstre-regjering etter valget 12.september.

---
DEL

Legg igjen et svar