Black metal på norsk

Det finnes flere norvagismer der ute enn «ombudsman», «fjord» og «quisling». Utlendingene spiller black metal på norsk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[metal] Det var en gang da black metal-miljøet i Norge var lite, og alle kjente alle. Den gangen hersket musikkpolitiet, som håndhevet to lover:

I. Du skal være konform.

II. Du skal være særpreget.

Dette betydde altså, i en viss forstand, at man skulle være black metal på ordentlig. Man skulle ikke spille black metal, man skulle være black metal. Man skulle ha de samme svarte klærne, tunge fottøyet, sminken og naglene. Men man skulle også dyrke sin egen stemme, og ha sin egen stil.

Derfor ble det slik at Darkthrone hørtes annerledes ut enn Burzum, som hørtes annerledes ut enn Thorns, som hørte annerledes ut enn Mayhem, som hørtes annerledes ut enn Immortal, som hørtes annerledes ut enn Emperor, som hørtes annerledes ut enn Arcturus, og så videre. Men lista kunne ikke blitt så mye lenger, for det var ikke så mange band, og miljøet var fortsatt lite, og musikkpolitiet kunne enkelt håndheve black metalens to lover. En annen kompliserende faktor var at mange anså sataniske tekster som et nødvendig og tilstrekkelig kriterium for at musikken skulle være black metal. Slik endte heavy metal-bandet Mercyful Fate og death metal-bandet Deicide opp som black metal-band.

Generisk black metal

Men miljøet vokste, og bandene ble stadig flere. De gamle bandene fortsatte å være egenartede, stadig mindre konforme, men stadig enige om hvor grensa gikk for at man fortsatt skulle være black metal. Mange band som hadde fått oppleve musikkpolitiets strenge regime, begynte å gi ut album, band som Ulver, Dimmu Borgir, Dødheimsgard, Satyricon og la oss for all del ikke glemme Ancient.

Singelen Det Glemte Riket (1994) med bandet Ancient var det første tilfellet av generisk norsk black metal jeg stiftet bekjentskap med. Ancient er det første bandet som bare lever etter norsk black metals første lov, men som ikke overholder den andre. Det fantes sikkert mange som spilte norsk black metal uten egenskaper rundt omkring i landet, men Ancient var de første som ga det ut på plate. Denne plata markerte begynnelsen på en nedadgående tendens i norsk black metal.

Og det er i denne tradisjonen at greske Ravencult har plassert seg. Den gangen, i gamle dager, kunne man høre det med én gang, at et band var gresk. Man hørte det på Rotting Christ, Necromantia, Varathron og Thou Art Lord. Den greske nasjonale signaturen var like tydelig som den norske.

Men Ravencult høres ikke greske ut. De høres norske ut, på denne generiske, egenskapsløse måten. De forholder seg bare til black metal-politiets første lov, den om at du skal være konform. Og det kan kanskje fungere som en kortsiktig strategi for et band, på samme måte som når kinesiske band gjør alt de klarer for å høres ut som et vestlig band, for å gjøre suksess på sitt eget hjemlige marked. Det er jo ikke så mange artister som Linkin Park eller Nelly Furtado som spiller i Kina, ikke så mye i hvert fall, så da finnes det et hjemlig marked for kopister.

Men med greske Ravencult er det bare rart, all den tid de lanserer debutplata si i Norge på et norsk selskap, og høres ut som (norske) Immortal anno 1993, bare med litt annerledes lyd, og kanskje litt flere innslag av svenske Bathory. Var det noen som sa «selge sand i Sahara»?

Rått og aggressivt

Franske Blut aus Nord høres nesten ikke ut som et black metal-band i det hele tatt. De er et band av den typen som driter i musikkpolitiets lov nummer én, og som bare anerkjenner lov nummer to.

MoRT er bandets femte album, og høres strengt tatt ikke ut som black metal i det hele tatt, ikke slik vi er vant til å tenke på det. Snarere høres MoRT ut som det engelske industrimetalbandet Godflesh, på et av deres tidligere album, for eksempel Streetcleaner (1989). Og selv om denne sammenligningen kanskje ikke treffer helt, bringer den opp et interessant spørsmål: Er MoRT, med sine dissonerende og pipende gitarer, sammenvevd i et slags motvillig kontrapunkt, med sine programmerte, industriklingende, rytmer et bra black metal-album? Det er nærliggende å svare nei: Man lager ikke et bedre album innenfor én sjanger ved å bytte til en annen. Og de overskridende elementene her er for få.

Nei, da er det bedre med østerrikske Abigor, som nylig ga ut sitt sjuende album Fractal Possession. Her kan vi høre det etter hvert så klassiske spenningsforholdet i et band som gjerne vil sprenge rammene for black metal som musikalsk uttrykk, men som samtidig veldig gjerne vil opprettholde og hedre det de oppfatter som ordentlig black metal, et rått og aggressivt uttrykk. Plata er full av progressive låtstrukturer, elektroniske effekter og merksnodige gitarvendinger.

Tekstene beskjeftiger seg i stor grad med teknologi, noe som blant annet røpes av låtttitler som «3D Blasphemy» og «Injection Satan», hvor klassiske, sataniske black metal-motiver hentes fra åndesfæren og inn i en fysisk-materialistisk virkelighet. Noen ganger genererer dette kraftfulle bilder, andre ganger minnes en om den tiden da det var spennende og eksotisk med sin egen personlige hjemmeside.

Fractal Possession er blitt sammenlignet med albumet Supervillain Outcast av det norske bandet Dødheimsgard, en sammenligning som i grunnen er nokså overfladisk. Rett nok benytter begge bandene seg av elektroniske effekter, og bruker mye av de samme akkordene i riffene. I den grad sammenligningen har noe for seg, gjelder dette i balansegangen mellom musikkpolitiets to lover, mellom å være veltilpasset og grensesprengende. Som jeg har sagt til det kjedsommelige i denne artikkelen: Det er der det skjer. ■

Anmeldt av Svein Egil Hatlevik

(som spilte på Dødheimsgard-platene

Satanic Art og 666 International)

---
DEL

Legg igjen et svar