Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Bjørneboe, Gateavisa, og post-anarkisme

Er det mulig at trekk fra anarkismen fremdeles har stor gyldighet for en del av oss i dag?

Denne utgavens 20 siders «PERSPEKTIV» er viet Jens Bjørneboe. Han ville blitt 100 år i oktober. Det er også 50 år siden Gateavisa ble etablert. De fremmet begge den gang anarkismen. Men hvor aktuelt er det å være anarkist i dag?

Bjørneboe talte den gang i 1971 til Det Norske Studentersamfund i Oslo om at «et samfunn er et sundt samfunn bare i den grad det viser anarkistiske trekk». Her er anarkisme mer et adjektiv, i likhet med i hvor stor grad et samfunn klarer å være demokratisk.

Jeg oppfatter anarkisme som frihet og solidaritet, og som Bjørneboe sa, «det finnes bare grader av frihet». Og friheten må være konkret, ikke abstrakt eller for idealistisk. Som han sa til studentene, er den leninistiske kommunismen «frihetsfiendtlig».

Et par år tidligere lot han figuren Ilja i romanen Kruttårnet (1969) fortelle om sin tid som russisk forfulgt anarkist: Marx mente kommunismens endelige mål var oppløsning av den sentraliserte statsmakten. Men Lenin «skapte hatet mot de intellektuelle» og «myten om de intellektuelles upålitelighet». Ilja i Kruttårnet refererer også til Rosa Luxemburg: «Lenins terroristiske medisin var verre enn den sykdom som skulle helbredes.» Her som i de andre to bøkene i trilogien «Bestialitetens historie» er det også nok av eksempler på hvor onde eller kynisk grusomme mennesker kan bli – enkeltvis eller som flokk og folk. Enhver avviker eller anarkist er lett offer for tortur og forfølgelse. Utover Ilja, lar Bjørneboe også et «foredrag» holdes om bøddelens historie – blant de sinnssyke i asylet i det gamle kruttårnet. Bestialitetens historie spilles nå på Det Norske Teatret og baserer seg på denne andre boken i trilogien.

Fra den mer konservative kanten avskyr man anarkister som «nihilister» – en betegnelse også rettsapparatet brukte om Bjørneboe i rettssaken om den pornografiske boken Uten en tråd. Vel, Bjørneboe fant i et leksikon «nihilisme» forklart som «En filosofisk retning som nekter å anerkjenne nedarvede, overleverte og konvensjonelle ‘sannheter’ før man selv har undersøkt deres ‘sannhets-gehalt’». Ja, man hater gjerne den uærbødige kritiske intelligens.

Bjørneboe beskriver i et annet essay, Anarkismen som fremtid, hvordan de mange anarkistiske variantene ønsket en nedbygning av statsmakten, det ‘statiske’ slik det er avledet av ‘stat’. Bjørneboe så for seg «et horisontalt samfunn, oppdelt i frie, selvstendige kommuner eller føderasjoner». For anarkismen er både lokal og internasjonal, slik vi med COVID-19 trenger et helsemessig samarbeid lokalt – men ikke minst internasjonalt og føderalt.

Lenin omtalte anarkismen som både «en borgerlig fordom» og «en av radikalismens barnesykdommer» – som ville dø ut av seg selv. Vel, så vel Sovjet som USA fjernet anarkistene med vold.

Bjrneboe beskrev på sin side anarkismen som det eneste forsøk på en frihetlig sosialisme. På nytid.no finner du flere av hans artikler fra vår forgjenger Orientering, som serien «socialisme og frihet» om dette.

Om fremtiden antok han at anarkismen ville bli «den mest vitale politiske impuls fra nu av».

Pax

Anarkismens mest fremtredende første tenkere var Pierre-Joseph Proudhon, Mikhail Bakunin, Peter Kropotkin og Leo Tolstoj. Som man kunne lese om der Pax Forlag utga Daniel Anarkistisk lesebok (1970) av Strand/Astorp. Interessant er et sitat i Guerins bok som kan belyse Bjørneboes interesse for avvikere og forbrytere: «Forbryteren er den uautoriserte kriminelle, som har manglet dyktighet, hell eller mulighet til å utrykke sin kriminalitet innenfor maktstrukturen.»

Anarkister er opprørske individer, kommunister, «intelligensens landstrykere», utilpassede – eller som Proudhon refereres i Anarkismen, har de en motstand mot «å bli styrt, det er å bli holdt øye med, inspisert, utspionert, dirigert, gitt lover og regler for, inngjerdet, belært, preket for, kontrollert, vurdert, bedømt, sensurert, kommandert – av mennesker som ikke har rett, viten eller gode nok egenskaper til det […]».

Gateavisa

Dette var nok toneangivende for Gateavisa som kollektiv i Oslo. Boken Alt mulig fra Gateavisa, 1970–1986 kommer nå ut i oktober. 15 veteraner har skrevet artikler om sitt virke i det vitale miljøet i Hjelmsgate. Les Audun Engh om Gateavisa og Bjørneboe, eller Thomas Hylland Eriksen som «senhippie». Boken på over et halvt tusen sider inneholder også 110 uttrykksfulle Gateavisa-forsider, og gamle «falske« valgplakater samt tegneserier. Det skrives om avvik, avsmak, radikale understrømmer, bibler, hasj, statsmakt, motkultur og redaksjonens kamp- og hjertesaker. Eller hva de fant i Gro og Kåres søppelkasser før stortingsvalget 1981.

Å bli styrt, det er å bli holdt øye med, inspisert, utspionert, dirigert, gitt lover og regler
for, inngjerdet, belært, preket for, kontrollert, vurdert, bedømt, sensurert, kommandert.

Bokredaktørene Audun Engh og Ulrik Hegnar skriver i forordet at de var inspirert av Kristiania-bohemen, surrealismen, dadaismen og eksistensialismen. Redaksjonen godtok selvrekruttering, og kollektivet besto av uformelle beslutningsprosesser, dugnad og diskusjoner. Og den «omvendte vetoretten», foreslått av Christian Vennerød, tillot at en enkelt kunne kreve en utvalgt artikkel på trykk. Når diskusjonene var grundige, kunne hun/han muligens overbevises til noe annet, men aldri tvinges. Artikler ble også utvekslet internasjonalt gjennom Underground Press Syndicate (UPS).

Gateavisa provoserte både en etablert presse og den mer dogmatiske venstresiden. Tre ganger ble de saksøkt: for en annonse med Hitler og Volkswagen; Kristelig Folkepartis Kåre Kristiansen i en pornografisk sammenheng; samt i anledning konflikten med AKP(m-l)-bevegelsen – som påsto at 1. maitoget var initiert fra grasrota. For nei, AKP sto bak, toget var styrt ovenfra.

Alle i redaksjonen skrev gratis, og de hadde et nettverk av gateselgere. De hadde 4000–5000 abonnenter, men lot innsatte i fengslene få avisen gratis.

I dag

Så hva er igjen av 70-talls-anarkismen i dag? Boken Gramsci is Dead – Anarchist Currents in the Newest Social Movements  (2005) av Richard J.F. Day viser hvor viktig «anarkiske trekk» har vært for mye politisk og kritisk arbeid de siste tiårene. Anarkisme kan jo ikke være et politisk nasjonalt parti. Det er også lenge siden 1800-tallets anarkistiske ideer om voldelig revolusjon – som lett gjenskaper den undertrykkende makten man vil fjerne. Som vi har nevnt tidligere i NY TID, er destitusjon, en slags «avmaktifisering», heller å foretrekke. Se også mitt intervju med Don Lowe, en som valgte å leve vekk fra fiende- og maktforhold.

Som nevnt i tyske Anarchismus 2.0 av Degen/Koblauch (2009) er autonome grupper, direkte aksjon og anarkistisk praksis å foretrekke: aktiviteter som bygger ned det autoritære, statlige, sentraliserte, kapitaliserte, militariserte, patriarkalske, rasistiske og sexistiske. Og gjerne organisert i kollektivistiske, feministiske, reformistiske, pasifistiske eller kommunalistiske nettverk.

Her i NY TID finner du iblant pragmatiske eller post-anarkistiske trekk – og vi løfter frem Bjørneboe og Gateavisa denne gang. I nyere tid har mange funnet politisk inspirasjon fra tenkere som franske Gilles Deleuze og Félix Guattari, og deres Anti-Ødipus (1972) eller Tusen platåer (1987): I sistnevnte kritiseres «ur-staten», og statens mange «tilfangetakelses-apparater» – slik vi ser utviklet i dagens sikkerhets- og kontrollsamfunn. Vi anbefales heller nomadisk livsførsel, fluktlinjer og det å tenke rhizomatisk (i flettverk) fremfor hierarkisk. «Bli ikke forelsket i makt!» skrev Michel Foucault i Anti-Ødipus’ forord. Selv om han ikke eksplisitt skrev om anarkisme, ligger inspirasjonen tydelig bak hans beskrivelser av «governmentality».

Som antydet i Days bok: Tiden er moden for gjenbruk av det anarkistiske, for en «post-anarkistisk subjektivitet».

God lesning!     

Her finner du våre artikler om og med Jens Bjørneboe

Truls Lie
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.

Døden – mer eller mindre virkelig

REALITETEN: Vi oppfatter virkeligheten svært forskjellig. La meg derfor antyde tre områder der virkeligheten er reell, sterk og direkte for oss alle. Men også hva en ny oversatt bok av Pier Paolo Pasolini sier om filmens kontakt med virkeligheten.

Når volden blir det eneste

MAKT: Bruken av vold, våpen og bomber gjør oss ifølge Hannah Arendt politisk språkløse. Kan hennes spesielle analyser om makt lære oss noe om volden som utøves fra og i Gaza i dag?

Byer i krise

GJENOPPBYGGING: Dette bilaget gir krigens raseringer av byer og tettsteder i Ukraina og behovet for gjenoppbygging størst oppmerksomhet.