DRAMAKOMEDIE: Regissør Sofia Coppola og skuespiller Bill Murray gjorde suksess med Lost in Translation og gjenforenes nå i On The Rocks, der Murray gestalter en skjørtejeger som aldri befinner seg langt unna en tørr martini.

Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.

«On the rocks» betyr ufortynnet whisky med isbiter, men «on the rocks» er også et uttrykk som brukes for å beskrive et ekteskap som er i ferd med å ryke. Laura (Rashida Jones) mistenker mannen Dean (Marlon Wayans) for å være utro med en kollega og ringer sin far Felix (Bill Murray) for å få hjelp. Faren stagger ikke datterens bekymring, men heller gladelig sprit på bålet. Det skal ikke så mye overtalelse til før Laura blir med ham på en heseblesende jakt etter bevis for Deans utroskap.

Bill Murray, kjent fra kassasuksesser som blant annet Ghostbusters (1984) og Groundhog Day (1993), fikk ny giv i karrieren med Coppolas Lost in Translation (2003). I On The Rocks spiller han en notorisk kvinnebedårer som mener at alle menn er som ham, også datterens ektefelle. Felix’ syn på kvinner og menn og denne mannstypen oppleves som noe forhistorisk i 2020, men balanseres hårfint av Murray, som gestalter sin casanova- og kunstmeglerrolle glimrende og særdeles underholdende: «Jeg tror jeg holder på å bli døv, men bare for kvinners stemmer», er bare ett av mange spissformulerte utsagn fra skjørtejegeren og verdensmannen med forhistorisk kvinnesyn.

Lost in Translation-grep

Sofia Coppola benytter flere grep fra filmen Lost in Translation. Filmen befestet hennes regitalent og innbrakte Coppola en Oscar. I begge filmer er det et lavmælt stemningsbærende hovedmotiv og ikke et handlingsdrevet plot. On The Rocks oppleves som stillferdig, men også tidvis som en oppjaget forviklingskomedie, en slags roadmovie med far og datter i forsetene på den røde sportsbilen. I disse partiene får jeg sterke assosiasjoner til flere av Woody Allens nyere filmer.

Coppolas hyllest til hjembyen New York inviter oss inn i byens mer flamboyante, sofistikerte og vanligvis utilgjengelige miljøer. Men filmen er ikke bare forskjønnelse. Den er også et kritisk og sårt blikk på alfahannen og hva hans evinnelige forføringsiver betyr for kvinnene i hans nærhet. On The Rocks hinter også til hvordan Felix havarerte sitt eget ekteskap. Coppola har selv sagt at hennes berømte regissørfar Francis Ford Coppola er hovedinspirasjon for denne rollefiguren.

on the rocks
Rashida Jones og Bill Murray.

Privilegert miljø

Siden filmen er amerikansk, er det fristende å knytte den opp til de siste årenes politiske klima og den pågående kjønnskampen i USA. Tobarnsmoren og forfatteren Lauras irriterende karikerte usikkerhet og trivielle fremtoning gir rom for dobbel betydning. Det biografiske forankrer skildringen av en kvinne i midtlivskrise og hennes nødvendig løsrivelse fra en dominerende far. Men her oppleves ikke filmen som personlig eller troverdig nok.

I et så privilegert og sobert miljø virker hovedpersonens manglende fremdrift og forståelse av egenverd noe underlig. Fortellingen her blir fort forutsigbar og generell. Like fullt speiler den stilsikkert et samfunn preget av mer stereotypiske roller for kvinner og menn. Jeg tilgir den gladelig. Filmen er, som tidligere, nevnt mettet med unike miljøbeskrivelser fra øvre Manhattan og det som for meg fortoner seg Brooklyns bedre strøk. At Felix er kunstsamler og -selger, gir Coppola mulighet til å vise frem utsøkte miljøer hun er svært fortrolig med. Her er det hennes åttende spillefilm griper som heimstad-diktning fra øverste hylle; det eksklusive etablissementet og de som naturlig sokner til dette habitatet, formidles med empati og stringens.

Abonnement kr 195 kvartal