Bitterhet og aggresjon

Artikkelens overskrift beskriver ikke anmelderens reaksjon på ukas cd-er, men heller essensen i musikken på to av Leif Ove Andsnes siste innspillinger. Leif Ove Andsnes er svært aktiv på platefronten for tida. Ikke mindre enn tre cd-er er kommet fra ham i løpet av omtrent like mange måneder. Mest omtale har Mozart-innspillinga fått, derfor skal […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Artikkelens overskrift beskriver ikke anmelderens reaksjon på ukas cd-er, men heller essensen i musikken på to av Leif Ove Andsnes siste innspillinger.

Leif Ove Andsnes er svært aktiv på platefronten for tida. Ikke mindre enn tre cd-er er kommet fra ham i løpet av omtrent like mange måneder. Mest omtale har Mozart-innspillinga fått, derfor skal vi her konsentrere oss om de to andre.

Sjelens vinter

Andsnes og den engelske tenoren Ian Bostridge har allerede samarbeidet på et par cd-er med sanger av Franz Schubert. Nå har de spilt inn Schuberts mest kjente sangsyklus, Winterreise.

Fortelleren er forelsket i ei jente hvis foreldre har avvist ham til fordel for en rik beiler. Dette fører ham ut på vandring i et vinterlandskap som blir en metafor for hans indre landskap. Etter hvert øker dødslengselen, og den siste sangen forteller om hans møte med en gammel lirekassemann, som kan tolkes som hans møte med døden.

Forfatteren, Wilhelm Müller, var av den oppfatning at hans tekster ikke var komplette før de var satt musikk til. Da må man kunne si at Schubert kompletterte dem, for Winterreise er utvilsomt et av de mest fullkomne sangsettinger noensinne. Den ensomme vandreren som er utstøtt av samfunnet er et erkeromantisk motiv som vi finner i flere andre av Schuberts sanger.

Winterreise er en syklus med mye sorg og bitterhet. Men fortelleren er ikke underlegen hele tida; her er også mye spott og sarkasme. Blandingen av disse elementene synes jeg Bostridge får veldig godt fram. Andsnes’ akkompagnement er tett og skarpt. Syklusen er skrevet for tenor, men det har vært vanligst for barytoner å synge den. Fordelen med tenorstemmen er klar: Fortelleren er en ung mann, og den lysere stemmen skaper en større grad av nerve og kulde.

Tidligere i år kom det ut ei live-innspilling av syklusen på Decca med barytonen Mathias Goerne og Alfred Brendel. Når Andsnes og Bostridge er å foretrekke, er det ikke bare fordi Goerne er baryton; Goerne virker her mindre fleksibel, tyngre i fraseringen og virkemidlene, slik at nyansene ikke blir så klare som hos Bostridge.

Det er en meget imponerende innspilling av Winterreise Bostridge og Andsnes har prestert, og for øyeblikket er den min favoritt i dette verket.

Undertrykt aggresjon

På Virgin har Andsnes spilt inn Bela Bartóks to sonater for fiolin og klaver sammen med Christian Tetzlaff.

Sonatene er skrevet i 1921-22 for fiolinisten Jelly Arányi og Bartók selv. Bartóks stil i disse verkene har tre hovedinspirasjonskilder, Schönbergs atonalitet, Debussys heltoneskala og ungarsk folkemusikk. Verkene inneholder passasjer med uklar tonalitet og uortodokse skalaer.

I den første sonaten har instrumentene hvert sitt tematiske materiale som de utvikler ganske uavhengig av hverandre – på den måten skiller den seg sterkt fra den klassiske sonaten for fiolin og klaver. Den andre sonaten er et mer balansert, sammenhengende verk. I begge disse verkene er det en sterk underliggende aggressiv energi som av og til kommer opp til overflaten og som er med på å drive musikken framover.

Dette er musikk som ikke bare er vanskelig å framføre, men som også i utgangspunktet kan være hard å få taket på – den spriker tilsynelatende i alle retninger. Den har imidlertid sin logikk, og vil gi mye til den tålmodige. Verken Andsnes eller Tetzlaff har imidlertid noen problemer med de tekniske utfordringene.

Det mest substansielle verket her er kanskje sonaten for solofiolin fra 1944. Sonaten trekker linjer til Bachs solofiolinsonater og er svært rytmisk og melodisk kompleks. Engelske Krysia Osostowicz har gjort ei veldig fin innspilling av dette verket på Hyperion. Sammenliknet med henne er Tetzlaff lettere i anslaget, og spiller en tanke raskere, og han kan virke litt kaldere og mindre lidenskapelig. Det virker imidlertid som om han har mer teknisk kontroll og et mer raffinert strøk.

Tetzlaff spiller de svakeste partiene så lavt at det er så vidt de høres. Dette, kombinert med at de sterke partiene og den rytmiske aksenten er litt underdrevet, gjør at innspillinga har et innadvendt preg. Kanskje det også er årsaken til at uttrykket mangler en viss intensitet – det er som om energien aldri helt blir utløst. Likevel er dette en meget god tolkning.

---
DEL

Legg igjen et svar