Bistanden går i krigen

Vestlige land bruker i større og større grad pengene sine i land hvor de også kriger. I en verden hvor militær invasjon omdøpes til humanitær intervensjon, hvor er det blitt av det humanitære rommet?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[bistand] Det var en kald vinter i Afghanistan, ifølge noen den kaldeste på 30 år. Men da sjefen for den norske styrken i Meymaneh, oberstløytnant Espen Arntzen, ville donere bort 10.000 dollar til forfrosne afghanere ble han kritisert av Utenriksdepartementet (UD), fortalte VG 20. april. Episoden er ikke unik, reaksjonene på Arntzens givervilje gjenspeiler en debatt om de militæres rolle overfor det humanitære hjelpearbeidet som har gått i de bistandspolitiske miljøene siden 2001.
– Vi har jobbet mye med rollefordelingen mellom det sivile og det militære i Afghanistan, og vi mener Norge har en ryddig modell. Den humanitære nøytraliteten må best mulig bevares, sier underdirektør ved Seksjon for humanitære spørsmål i Utenriksdepartementet Halvor Sætre. Sætre mener det er en god kontakt mellom UD og Forsvarsdepartementet om denne rollefordelingen.
– Humanitært og militært engasjement har ulikt utgangspunkt. Forsvaret skal jobbe med stabilisering, så skal de sivile ta seg av humanitær bistand, det er stor grad av enighet om dette, både på embetsmannsnivå og politisk nivå i de to departementene. Samtidig er det klart at det noen ganger oppstår situasjoner på bakken i Afghanistan hvor det er nødvendig å vise skjønn, for eksempel hvis mennesker trenger akutt nødhjelp og det ikke er sivile organisasjoner tilstede.

Uklare fronter

Da amerikanerne satte i gang sin Operation Enduring Freedom (OEF) i oktober 2001 var kampen for å vinne de afghanske «hearts and minds» en del av strategien fra første stund. Den internasjonale koalisjonen som fulgte i kjølvannet hadde med matpakker og utvikling til fjellandet. Hjelpen var en del av den militære strategien.
Ganske snart opprettet de internasjonale styrkene noe som er blitt hetende Provincional Reconstruction Team (PRT). I dag finnes det 25 PRTer i Afghanistan, og et tilsvarende tall i Irak. Ett av teamene i Afghanistan er norsk.
Men disse lagene er omstridte. PRT-lagenes fremste oppgave var å stabilisere område for område, også gjennom å drive tradisjonell nødhjelp og utviklingshjelp, som utdeling av matvarer og bygging av skoler.
Flere internasjonale organisasjoner, deriblant den internasjonale føderasjonen av Røde Kors og Røde Halvmåne har vært svært kritiske til denne praksisen som de mener visker ut grensene mellom militært nærvær og humanitær hjelp. Dette gjør at humanitære organisasjoner kan oppfattes som part i en konflikt. Særlig har dette gjort det vanskelig i Irak, hvor angrep på organisasjoner, og FN, har ført til at det meste av internasjonale hjelpepersonell har blitt trukket ut, og at lokalt ansatte opererer delvis skjult. Det såkalte nøytrale, humanitære rommet er blitt stengt.
– Humanitært arbeid har blitt farligere etter 11. sept. 2001, og stadig flere hjelpearbeidere blir angrepet fordi de oppfattes som en del av en «okkupasjonsmakt». Dette gjør at de sivile organisasjonene har behov for å markere at de ikke er en del av den militære innsatsen. Diskusjon om rolleavklaring mellom sivile og militære aktører er ikke noe nytt, blant annet hadde man lignende dilemmaer på Balkan, men dette er blitt enda tydeligere og enda mer sensitivt på grunn av de skjerpede konfliktlinjene etter 2001, sier underdirektør Sætre.
Den norske PRTen i Meymanehs fremste oppgave er å støtte lokale myndigheter og legge til rette for utvikling. Men ikke alle land som deltar i ISAF-styrkene i Afghanistan har et like klart skille
– Mens vi fra norsk side legger til grunn et klart skille mellom humanitære, utviklingsmessige og militære oppgaver er det andre nasjoner som følger andre retningslinjer for hvordan utvikling og gjenoppbygging kan ivaretas. Norge kanaliserer betydelige bistandsmidler gjennom FN, frivillige organisasjoner og afghanske myndigheter, og nytter ikke militært personell til denne typen oppgaver i PRT. Andre nasjoner nytter militært personell til å ivareta noen gjenoppbyggingsoppgaver. Det er et erkjent problem innad i Nato at det har vært et for stor sprik mellom praksisen i de ulike PRTene, sier statssekretær i Forsvarsdepartementet Espen Barth Eide.
Dette er grunnen til at Forsvaret har fått regler å følge i Afghanistan, for å hindre at de blander militære og humanitære oppgaver. Ifølge den tidligere sjefen for de norske styrkene i Fayyrab-provinsen i Afghanistan, Jørn Erik Berntsen, har den norske PRTen nå sluttet å utføre utviklingsoppgaver. Statssekretær Barth Eide mener de norske styrkene er sine oppgaver bevisst.
Humanitære rom
– Fra norsk side bestrebes det å ha en helhetlig tilnærming til vår innsats, noe som innebærer at den samlede innsatsen er koordinert med henblikk på å oppnå mest mulig synergi, og at denne i sin tur er godt integrert i en overordnet nasjonal politisk strategi definert av afghanerne selv. Det finnes ikke noen isolert militær løsning på utfordringene i Afghanistan, men den militære tilstedeværelsen er nødvendig for å skape en tilstrekkelig grad av stabilitet til at de øvrige delene av operasjonen kan lykkes. Samtidig som vi tilstreber mest mulig synergi på strategisk nivå, er har vi en klar policy for tydelige skillelinjer mellom humanitære, utviklingsmessige og militære roller i felt. Norge er blant de landene som er aller tydeligst på dette i ISAF, forklarer han.
Fra UD og Norad heter det at den norske
PRTen kun skal drive med sikkerhet og stabilitet, mens det norske sivile bidraget skal drive med utvikling.
– Vi ser behov for å skjelne mellom det som er sikkerhet og utvikling. Det duger ikke å utvikle landet under militær beskyttelse. Jeg har stor respekt for den jobben de militære gjør, men vi kan ikke kjøre de samme lastebilene, understreker direktør i Norad Poul Engberg-Pedersen.
Å opprettholde et humanitært rom er også viktige for frivillige organisasjoner, som den norske Flyktninghjelpen.
– Vi som hjelpearbeidere skal kunne gjøre vårt arbeid uten at vi blir oppfattet som å bære «grønne uniformer». Hjelpeorganisasjoner og militære har ulik kompetanse, sier Lisbeth Pilegaard, seksjonssjef ved utlandsavdelingen. Flyktninghjelpen har vært i Afghanistan lenger enn de norske militære styrkene og understreker at de forsøker å holde de militære styrkene på avstand fra de prosjektene de selv driver.
– Noen ganger opplever man politisk press, de militære er der og ønsker å bruke sivile hjelpeorganisasjoner. Vi har hatt litt debatt. Forsvaret ser ikke alltid problemet. Enkelte ledere mener vi alle er der for samme sak, men det er vi jo ikke, sier Pilegaard.
– Det grunnleggende er at hjelpeorganisasjonene ikke må bli sett på som stridende part, vi ønsker adskillelse, og vil for eksempel ikke ha militær eskorte. Vi har gitt beskjed om at det vil være til skade om de militære dukker opp på våre prosjekter. I andre områder har skoler blitt angrepet fordi de ble støttet av ISAF, forteller Pilegaard.
Alexander Harang, leder for Fredslaget og forfatter av en ny rapport om sikkerhet og utvikling, Sikkerhet for hvem? Menneskelig sikkerhet og fredsaktivisme for miljø og utvikling, mener sammenblandingen mellom militære og humanitære bidrag fortsatt brukes i retorikken.
– Forsvaret prater kontinuerlig om å øke den humanitære innsatsen, det er en del av strategien. Man driver utviklingsprosjekter som å bygge veier og lignende, andre aktører blir veldig avhengig av militær logistikk. Også FN er avhengig av for eksempel samarbeid med de militære når det gjelder flytransport og slikt, sier Harang.
Harangs poeng understrekes av historiene Forsvaret selv legger ut på internett fra Afghanistan-kontingentens arbeid. Her nevnes også norske frivillige organisasjoners arbeid i samme åndedrag som det militære bidraget. Det er uheldig, mener Harang som frykter at frivillige organisasjoner blir for tett knyttet til det militære. Han frykter også at organisasjonene er for tett knyttet til styrkene rent operasjonelt.
– De store norske aktørene er tydelig avhengig av militær beskyttelse, dette gjør dem tett sammenvevd med de norske styrkene. Et annet problem er informasjonsdelingen. Bistandsarbeiderne utgjør ett stort nettverk «lytteposter», presset for å dele informasjon man får, er meget stort. Men hvor går grensen til spionasje for den ene parten? spør Harang.
I Utenriksdepartementet mener de retningslinjene for militært og sivilt samarbeid er klare, dette er også noe man tar opp med de som skal ut.
– Det er en tett dialog mellom UD og FD. Det er også viktig å ha en dialog med de som skal ut fra Forsvarets side for å skape en gjensidig forståelse. Dette diskuteres hver dag i felten. Det er også en utstrakt kontakt med de frivillige organisasjonene, sier Sætre.
Alternative utviklingssrategier
Harang kan forstå at det er vanskelig å drive bistand i områder med konflikt, men han mener det må være mulig å gjøre det uten å støtte seg på militære. Som eksempel trekker han fram Afghanistankomiteen som har vært langt mer kritisk til det norske militære nærværet enn de andre organisasjonene og som har vært i landet i over 20 år.
– De drev under Taliban og driver nå under Karzai. Det viser hvor stor tillit de har i befolkningen lokalt, de er lokalt forankret. De risikerer også mindre om den vestlige militære strategien slår feil. Og de kan åpent kritisere det militære nærværet. I 2007, da det var en stor feilmargin på bombing i Afghanistan, og mange sivile døde, gikk AIN ut og kritiserte dette etter å ha fått sterke reaksjoner mot bombingen på bakken. Det er verdt å merke seg at verken Kirkens Nødhjelp eller Flyktninghjelpen gjorde det samme.
Harang etterlyser også en debatt om hvordan hjelpeorganisasjonene påvirkes organisatorisk og kulturelt av det militære.
– Det foregår også en kulturell militarisering. For eksempel trener Flyktninghjelpens personell med de militære. Jo nærmere man er de militære, dess vanskeligere er det å være uavhengig.
I Norad og Utenriksdepartementet mener man også at veien å gå for å bli mer uavhengig av de militære styrkene, er gjennom ett bedre afghansk apparat på bakken.
– Regjeringen har sagt at det skal være en likevekt mellom det som gis av militære bidrag og det som settes av til oppbygging, godt styresett og lignende. Hvis vi skal drive effektiv bistand kan vi ikke gjøre det under militær beskyttelse, sier Norad-direktøren. Han tror at den beste veien å gå er å knytte seg sterkere til lokale aktører, moteordet her er «afghanisering»
– Vi må drive bistand, vi må kunne nå ut til de som trenger det uten å risikere liv og lemmer, sier Engberg-Perdersen.

---
DEL