Historisk sett har økende ulikhet representert den store utfordringen for by-rettet bistand, og er det største utviklingsproblemet for årene fremover. Om vi skal bygge robuste samfunn, og samtidig prioritere klimaomstilling samt fattigdomsbekjempelse, må vi først ta et oppgjør med dvelende fordommer om byveksten. Og utvide vår forståelse av folkets og elitens byer.
Konsentrasjonen av folk, makt og ressurser fører til økende sosial og geografisk ulikhet, tydeligst i form av voksende uformelle bosetninger tett ved elitens hus og hoteller.
Byen som arven etter kolonitiden
Urban skepsis i det globale sør henger historisk nært sammen med kolonitiden, en arv synlig som fysisk segregering mellom befolkning og elite i de større byene. Utover 50- og 60-tallet fikk flere land sør for Sahara endelig sin uavhengighet. Flere av byene ble anlagt under kolonistyret, og vokste som følge av handel med slaver og naturressurser: «One important result of developments over the past 40 years has been the growth of urban centers and of wage employment. In fact, only about 4 percent of our people live in towns […] The life of these tiny minorities has become a matter of great envy for the majority.» (Nyerere, 1967).
Det blir ofte uklart hvor byen egentlig begynner og slutter.
Som Tanzanias første president skuet Julius Nyerere ut over en hovedsakelig rural befolkning. Hovedstaden Dar-es-Salaam, etablert av Det tyske Øst-Afrika-Kompani i 1887, var selve bildet på fortsatt avhengighet til vestlige land. I hans essay Socialism and Rural Development brukes uttrykket ‘tamaa’ for å beskrive misunnelsen og urettferdigheten som ble opplevd av innfødte befolkninger mot byveksten under kolonialismen. Og for å beskrive grådigheten og volden tilknyttet ‘det urbane’. Landsbygda ble bildet på en mulig framtidsutopi med og av ‘folket’. Ideene la grunnlaget for Tanzanias første femårsplaner og ga også gjenklang i norsk distriktspolitikk.
Storbyen forstått som en utnyttende organisme finner vi igjen i internasjonal utviklingsforskning fra samme tid. Avhengighetsteoretikeren Andre Gunder Frank viste hvordan utviklingsland i ‘periferien’ fremdeles ble utnyttet gjennom underprising av ressurser fra Vestens side. Med referanse til Sao Paulo pekte han på storbyenes rolle når det gjaldt å opprettholde ‘metropol-satellitt’-forhold og underutvikling av landsbygda:
«The development of industry in Sao Paulo has not brought greater riches to the other regions of Brazil. Instead, it converted them into internal colonial satellites, de-capitalized them further, and consolidated or even deepened their underdevelopment» (#Frank, 1966).
Perspektivet ble i stor grad støttet av Johan Galtung (1971) sin forskning på imperialisme gjennom det nylig opprettede Fredsforskningsinsituttet i Oslo.
For å møte folkets heller enn den urbane elitens behov, og unngå miljøpressende befolkningsvekst, anbefalte FN utover 70-tallet å begrense byveksten i utviklingsland (Ward 1972; Utenriksdep. 1974). Blikket ble rettet mot landsbygda, og utviklingsutfordringene plassert ruralt. Samtidig fortsatte veksten i urbane uformelle bosetninger ukontrollert. I mange av storbyene har riving av slum og en begrensing av sivile rettigheter for migranter forblitt løsningen på befolkningsvekst. Det vanskelige spørsmålet om elitenes kontroll over byene har imidlertid fortsatt å prege utviklingsdiskursen.
Byen under elitenes kontroll
Nyere urban skepsis innen forskning og bistand henger særlig sammen med en mistillit til storbyenes politiske administrasjon – en mistillit som ble styrket av vrangstyre, kriminalitet og korrupsjon. I den innflytelsesrike artikkelen «Why Poor People Stay Poor» fra 1977, hevdet økonomen Michael Lipton at utviklingspolitikken hadde blitt forvrengt til fordel for urbane områder. Forklaringen lå i maktmisbruket til de urbane klassene: «(…) the urban classes have been able to ‘win’ most of the rounds of the struggle with the countryside; but in doing so they have made the development process slow and unfair.» (Lipton, 1977)
En ‘urban bias’, eller partiskhet, demonstrerte hvordan knappe nasjonale ressurser tilfalt by-sektorene og de urbane befolkningsgruppene. Ifølge tesen risikerte denne type politikk å øke risikoen for ‘over-urbanisering’ ved å gjøre byene attraktive. Til tross for at landsbygda fremdeles var hovedfokus hos landenes ledere, så man storbyveksten som en trussel mot naturlig vekst. ‘Urban bias’-tesen skulle få gjennomslag hos Verdensbanken, og bidro til å mistenkeliggjøre offentlige administrasjoner i byene (World Bank, 1981). Mistilliten til offentlig håndtering av midler la grunnlag for deregulatoriske strukturelle justeringer som ytterligere skulle svekke offentlig administrasjon og muligheten for byplanlegging.
Også Brundtland-kommisjonen var kritisk til konsentrasjonen av makt i storbyene.
Også Brundtland-kommisjonen var kritisk til konsentrasjonen av makt i storbyene. Men i motsetning til sine samtidige anbefalte Vår felles framtid (1987) en større satsning på byenes voksende uformelle bosetninger. De ble sett som u-unnværlige for bærekraftig utvikling:
«But the sustainable development of cities will depend on closer work with the majorities of urban poor who are the true city builders, tapping the skills, energies and resources of neighborhood groups and those in the ‘informal sector’» (Brundtland-kommisjonen, 1987)
På tross av Brundtland-rapportens anbefaling og økt kunnskap om bymessige utfordringer, har uformelle byområder og det fremvoksende sivilsamfunnet forblitt underprioritert som del av utviklingsspørsmålet. Norske stortingsmeldinger fortsetter å presentere uformelle bosettere som primært tilknyttet sosial usikkerhet og kriminell atferd. I stedet for «skills, energies and resources» forblir uformelle bosettere i norske øyne destabiliserende elementer i samfunns-utviklingen. (Utenriksdep. 2012/2015)
Ustoppelig byvekst
Byveksten har i de siste årene virket ustoppelig. Ifølge UNDESA forventes mer enn halvparten av kommende global befolkningsvekst å skje i åtte land. Fem av dem er i Afrika. Det er Den demokratiskerepublikken Kongo, Egypt, Etiopia, India, Nigeria, Pakistan, Filippinene, og Tanzania (World Population Prospects, 2022). Populasjonsveksten vil i stor grad finne sted i byene koblet med økonomisk vekst. Verdensbanken m.fl. ser derfor byen som et ideal for moderne samfunn, og et unngåelig ‘endepunkt’ for vellykket utvikling globalt. (Eco-modernist Manifesto 2015; Brenner 2014; World Bank 2013) Dette synet ble også reflektert av Norges sjefsdelegat på Habitat III-konferansen i 2015: «Urbanization is inevitable and we must address it constructively.» (Skogen, Norway Statement – Habitat III Plenaries).
Byvekst i seg selv er ikke synonymt med modernisering, bedrede levekår eller mindre ulikhet (Barnett & Parnell, 2016). Dagens uoversiktlige byer i land i sør er en konsekvens av de siste tiårenes større trender: klimaendringer, sultkatastrofe, krig og konflikt over land-eiendom og rettigheter, for å nevne noen. Utviklingen skjer på basis av kolonitidens politikk. Et økende antall blir avhengige av urbane systemer på tvers av geografiske skiller. Økonomisk ulikhet markerer seg sterkest i byene hvor gapet mellom fattig og rik ofte er større enn på landsbygda. Ekstrem ulikhet er i tillegg til å være destabiliserende for samfunnet, korrelert med bl.a. lavere forventet levealder, og høyere nivåer av spedbarnsdødelighet. Klimaendringer, konflikter og helse-
pandemier har ujevn innvirkning, men forsterker og forverrer i hovedsak eksisterende ulikheter i byområdene.
Det er elitenes makt og kontroll i byene som har preget bistandens kunnskapsgrunnlag.
Den enorme ulikheten mellom byenes innbyggere resulterer i begrenset samhandling mellom storby-befolkningen og den urbane eliten. Likevel er det elitenes makt og kontroll i byene som har preget bistandens kunnskapsgrunnlag. Den har gjort by-rettet bistand komplisert. Oppgaven med å sikre , lferd i byene er i stor grad overlatt til lokale ildsjeler. Hvorvidt den pågående urbaniseringen skal bedre eller forsterke ulikheter vil avhenge av rask handling og lokal kunnskap.
