Bislettsukket

Tre kjente forfattere feller tårer over en stadion som er borte og en tid som er forbi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En redaktørtrio bestående av Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Jan-Erik Vold, har gitt ut en bok om gamle Bislett Stadion hos Aschehoug. Tre av Norges fremste forfattere på Norges mest prestisjetunge forlag uttrykker sin resignerte harme over den skjebnen Frode Rinnans funkisbygg har lidt de siste tiårene.

Det begynte i 1989, da man sluttet å legge is om vinteren. Bislett ble en halvårsstadion – uten skøyteløp. Så forfalt bygningsmassen utover 90-tallet. I fjor startet rivingen og nå er også byggingen av et nytt stadion i gang. Det gamle erstattes av det nye, slik det pleier å være.

Men akkurat denne stadion – OL-stadion fra 1952 – kan ikke tukles med sånn helt uten videre.

Redaktørtrioen avslutter forordet med: «Folkets stadion. Bislett handler om eit stadion som ikkje lenger finst. Det var for at ikkje også sanninga skulle rivast, at denne boka har blitt til.»

Femtitre deler skøyter

I Folkets stadion er «sanninga» om Bislett en del friidrett, en del fotball og femtitre deler skøyter, eller deromkring. Er det den eneste sannheten? Vel, sannsynligvis ikke.

Det politiske slaget er tapt. Gamle Bislett kommer aldri tilbake. Dermed blir spørsmålet: Hva er det som får tre av våre fremste forfattere på et av våre viktigste forlag til å gå sammen om å lage en slik bok på et tidspunkt der gamle Bislett Stadion er historie og den nye er på god vei til å reise seg?

Det handler nok ikke bare om «sanninga», selv om forfatterne vil ha oss til å tro det. Svaret er nok snarere at Bislett Stadion ikke bare var Bislett Stadion, men et symbol på en side ved Norge som er i ferd med å bli borte. Og med den har de tre forfatterne mistet noe av seg selv: «Bislett var ein arena der vi organiserte verda rundt oss med namn, tal og tabellar,» skriver Kjartan Fløgstad.

I dag har ikke folk lenger noe klart begrep om hva en skøytesesong er, mener Jan-Erik Vold. De har glemt å regne rundetider og tidspoeng i hodet. Skøytesportens adelskalendere har blitt erstattet med musikkbransjens VG-liste.

Problemet er tapet av alt det andre som skøytesesongen, adelskalenderne, skøytekongene – og særlig skøyteløp på Bislett – stod for av nasjonale og sosialdemokratiske kjerneverdier: «‘Lykke’ var det rette ordet. ‘I orden’ var det rette ordet. ‘På plass’ var det rette ordet. ‘Norge’. ‘Struktur’. ‘Fellesskap’. Alt dette er siden gått tapt,» skriver Vold.

Med Bislett Stadion forsvant det Norge forfatterne vokste opp i, som Fløgstad, Solstad og Vold husker fra sin barndom. Det Norge der Bislett Stadion var et kraftsentrum enten man stod i Nordre sving da Hjallis ble sendt i isen av blitsen til en Dagblad-fotograf, men fikk gå titusenmeteren om igjen alene etter at alle de andre var ferdig, eller man satt forrann en radio i Sandefjord (Solstad) eller Sauda (Fløgstad) med skjemaer og blyant og hoderegning. Slik blir ikke bare forfatternes personlige tapsopplevelse, men en generasjons tapsopplevelse i modernitetens akselererte fase, det egentlige motivet i Folkets stadion.

Nostalgi

Fra februar 2003 til Juni 2004 bodde denne anmelder i et kollektiv i hjørnegården mellom Theresesgate og Pilestredet med god utsikt til stadion på Bislett (Stortingspresident C.J. Hambro skal ha bodd i den samme gården, og da fremstod den nok med en finere patina, får vi tro). Med unntak av noen få ganger det halvannet året, under store gateløp og Bislett Games, var det tyst på Bislett. Og de få gangene det skjedde noe, var det mest et irritasjonsmoment for oss som bodde rett ved siden av. Da forfallet begynte, i 1989, var jeg ni år. Bislettbrølet – bislettsuset – er dermed ikke levd erfaring, men fortellinger fra gamle dager. Dette taes med fordi den første delen av Folkets stadion består av fortellinger fra fortfattere som bodde i nærhetene av Bislett i etterkrigstiden og fordi også den siste tredelen av boken, der minnene om Bilsett sees fra innflytterens perspektiv, tar for seg møtet med Bislett som fysisk realitet – som materialitet. For Jan-Erik Vold (Bolteløkka), Johan Fredrik Grøgaard (Pilestredet) og Bjørg Vik (hjørnet av Geitmyrsveien og Collets gate) var Bislett et kraftsentrum i nærmiljøet og skøytestevnene og fotballkampene en nær realitet. For Solstad og Fløgstad og Anne Marie Ottersen (Kongsberg) ble magien formidlet via eterne. Særlig for Solstad og Fløgstad var gløden noe svakere i virkeligheten enn på radio. Og i 2003/2004, sett fra et rom i Theresesgate, er den ikke-eksisterende – både på radio og i virkeligheten. Det skal ikke utelukkes at dette kan ha frembrakt den følelsen av ikke-legitimert nostalgi som følger denne pussige utgivelsen.

En bombe under demokratiet?

Men rett skal være rett: I tillegg til nostalgien over det som har vært, har redaktørtrioen, med Vold i spissen, et poeng når det gjelder det hårreisende i prosessen i kommunen frem til beslutningen om riving av gamle Bislett. Bunnpunktet må utvilsomt ha vært da Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen besluttet å feire nyttårsaften 2000 med å sprenge i stykker en del av muren på Bislett stadion og dele ut steinbitene til de tilstedeværende på «folkefesten», slik at de kunne få med seg en rest til minne om bislettbrøl og skøytestevner til peishyllen eller settekassen. Selve sprengningen hadde ordføreren fått Olsen-bandens Dynamitt-Harry (i Harald Heide-Steens tolkning) til å foreta. Problemet var bare at behandlingen av spørsmålet om riving av Bislett ikke var ferdig. Den symbolske sprengningen må således forståes som en tjuvstart på rivingsarbeidet.

I Jan-Erik Volds fremstilling er dette bare toppen av en lang rekke til dels grove synder fra byrådet. Slik sett kan prosessen rundt Bislett, lagt ut i detalj gjennom Volds mange leserbrev (samlet i Folkets stadion), minne om sårbarheten i Oslos lokaldemokrati. Særlig i store byggesaker er og har dette vært et problem.

Byfenomen

Jan-Erik Vold har den mest detaljerte gjennomgangen av sitt møte med Bislett. Det er reslutater fra skøyteløp, hans egne rundetider på is i Steensparken og oversikter over hvilke arrangementer han har vært på. Dag Solstad skriver som han har fått til vane i det siste: Han prøver å huske hva som skjedde til hvilken tid og tar leseren med inn i en skrivesituajson der fortelleren åpent betviler sine egne påstander: var det virkelig slik?

Johan Fredrik Grøgaard har den mest levende fortellingen, men det er Fløgstad som får frem de mest interessante perspektivene på skøytesportens og Bisletts rolle i den sosialdemokratiske dannelsesprosessen.

Norge hadde to nasjonalidretter, fortelles det i boken. Langrenn og skøyter. Nå har vi bare en. Og den som gikk tapt, er med Fløgstads ord, den urbane nasjonalidretten. Skøyteløpere i Norge har historisk vært fra byområder, fra Oslo (Kampen, Frogner og så videre), østlandsområdet (Hadeland) og Trondheim. Skisporten er videre knyttet til næringsgrunnlaget på bygdene, mens lengdeløp på skøyter ikke har en «slik elementær tilknyting til kampen for føda… Jernarbeidarar og vognmenn og kontoristar trong ikkje gå på islagde vatn med slipte stålegger under føtene for å komma seg på arbeid, eller for å utføra dagens dont.»

Da Hjallis-perioden var slutt i 1953, og drømmetidene fra Alma Ata, der det sovjetrussiske skøytelaget hadde ligget i trening siden de trakk seg vekk fra internasjonal toppidrett i 1946, vist seg å ikke være drømmetider, men høyst reelle, ble en ny fase innvarslet. Løpere med CCCP på brystet ble å regne med for fullt. Slik ble skøytesporten og Bislett Stadion under skøytelandskampene mellom Norge og Sovjet også en del av den kalde krigen.

Skøytesportens Mekka

Slike små anslag til kulturhistorisk analyse, har utvilsomt sin verdi, på samme måte som minnet om en nasjonal institusjon som Bislett Stadion – idet minste for generasjonen til Vold, Fløgstad og Solstad – også har det.

En strofe fra Volds dikt «Sangen om Bilsett – skøytesportens Mekka», som er tatt med i boken, får frem den følelsen av håpløshet Bisletts skjebne medførte for disse:

«Oslo er ikke Oslo. Oslo gikk ned i havet

med Torggata Bad, Club Sju, trikkens

blåfarge. Med Bislett nedlagt som skøytearena døde Oslo for niende gang.»

Og sannsynlig vis kommer Oslo til å dø mange ganger i årene som kommer for dem med samme ståstedet som forfatterne, og senere for den neste generasjonen som har andre ikoner. Men til syvende og sist skal du se det lever likevel. Det nye lever og det gamle minnes. Og begge deler har en verdi.

---
DEL

Legg igjen et svar