Billig – men sosialt uansvarlig

EUs havnedirektiv skal gi billigere lasting og lossing av skip – men river grunnlaget vekk for solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk. Lønns- og arbeidsvilkår kan rammes både i havnene og på de sju hav. Det truer også sikkerheten i skipsfarten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I august 2001 la EU-kommisjonen fram et forslag til direktiv som krevde at det skal være konkurranse om lasting og lossing av skip i alle større havner. I tillegg skulle det være lov å bruke mannskapet ombord til å laste og losse.

Viktig enerett

Dette vil undergrave den eneretten som losse- og lastekontorer har hatt i de fleste europeiske havnene, en enerett som har vært viktig for å verne om havnearbeidernes lønns- og arbeidsvilkår.

Slik er det også i Norge. I de største havnene i Norge er losse- og lastearbeiderne ansatt ved et losse- og lastekontor, som leier dem ut til skipsekspeditører og andre havnebrukere. I mindre havner blir losse- og lastearbeiderne formidla til havnebrukerne gjennom fagforeningen i havna. Denne eneretten til å utføre losse- og lastearbeid er fastsatt i tariffavtalene til havnearbeiderne.

ILO-konvensjon brytes

En slik enerett har vært så viktig også internasjonalt at den er sikra gjennom ILO-konvensjon nr. 174. Denne konvensjonen har til formål å sikre regelmessig arbeid og inntekt for havnearbeidere etter hvert som havnene rasjonaliseres.

Norge ratifiserte denne ILO-konvensjonen i 1974. EU bryter denne ILO-konvensjonen hvis direktivet vedtas.

Sjøfolk rammes

Det er mange flere enn havnearbeiderne som er avhengig av at det fins en slik enerett til lasting og lossing rundt om i havnene. Når internasjonal skipsfart ikke preges av totalt anarki, skyldes det nettopp maktstillingen til havnearbeidere i Europa, Nord-Amerika og Australia.

På de sju hav er konkurransen så nådeløs at redere flykter dit regelverket er svakest. Det har ført til skip under bekvemmelighetsflagg med hårreisende lønns- og arbeidsvilkår for besetningen.

Og det har i land som Norge tvunget fram såkalte «internasjonale skipsregistre» med svekka regelverk for skip i utenriksfart – for at ikke alle redere skulle flytte skipa sine ut av landet.

ITF eneste garanti

Sjøfolk er organisert i samme internasjonale forbund som havnearbeiderne, i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). ITF har bygd opp et nett av inspektører som varsler hvis et skip bryter de minstereglene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF sjøl har satt.

Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa og ny last ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra.

Denne solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk er det eneste som har hindra full rasering av standardene i internasjonal skipsfart.

En billig løsning

EUs havnedirektiv rammer grunnlaget for denne solidariteten og bryter ned det som ITF har bygd opp gjennom mange tiår.

EU-direktivet faller dessuten inn i et større mønster. Havner konkurranseutsettes og privatiseres over hele verden, mens fagforeninger undergraves og presses vekk.

Men det gir EU-kommisjonen og de fleste (alle?) EU-regjeringene blaffen i – bare konkurransen kan gi billigere lasting og lossing av skip i europeiske havner.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here