Bilder av tomrom i svart blekk

Månedens strømming for abo: Kan man tilgis for å forlate barna sine i kampen for et høyere mål?

The Chilean Building
Regi: Macarena Aguiló og Susana Foxley

«Disse brevene skal være en fortsettelse av samtalene våre. Jeg lukker øynene og leker med deg. Og jeg har lyst til å åpne øynene i morgen, den 18. august, når du fyller ni år. … Fortell meg hvordan du har det! Vi skriver til deg fra veien, og du må skrive til oss ofte. Husk å alltid skrive brev med svart blekk, ikke blyant, for det går ikke an å ta bilder med blyant.»

Er det mulig for barn å akseptere at foreldrene forlater dem? Og kan foreldre tilgis for å ha ofret familiesamværet for å kjempe for noe større?

I en følsom og personlig, men insisterende og prisbelønt dokumentar forteller regissør Macarena Aguiló om barndommen i «Den chilenske bygningen» – et barnekollektiv drevet av den revolusjonære bevegelsen MIR på 1970- og -80-tallet i Paris og på Cuba mens foreldrene kjempet mot Pinochets voldelige og USA-støttede diktatur i Chile.

Sentralt står tomrommet som oppstår når foreldre drar i krig og barna må bli igjen i sikkerhet. Fraværet av foreldrene står som en motpol til den kalde krigens voldsomheter, og illustrerer hva det koster å gjøre «det rette» utover mer målbare størrelser som dødsfall, fengslinger og tortur.

I 1975 ble vesle Macarena Aguiló holdt som gissel og torturert av DINA, det chilenske overvåkningsorganet under diktatoren Augusto Pinochet. Etter kidnappingen flyktet Macarenas mor til Paris med datteren. På slutten av 70-tallet besluttet den revolusjonære bevegelsen MIR å sende eksilmedlemmer tilbake til Chile for å bekjempe Pinochet. Macarenas mor var en av de mange som sluttet seg til kampen og etterlot barna i et kollektiv kjent som Proyecto Hogares (Prosjekthjem), der 20 voksne i rollen som «sosiale foreldre» hadde omsorg for 60 barn. Etter en tid flyttet kollektivet til Cuba, inn i «Den chilenske bygningen». Manglende politiske resultater kombinert med dødsfall i hjemlandet satte en demper på håpet og kampviljen, og den smittende motløsheten munnet ut i en oppløsning av kollektivet.

Tapte minner. Filmen er følsomt klippet med stor variasjon i bruken av historiske klipp fra barnas tid i kollektivet, fotografier, brev, tegninger og intervjuer med de nå voksne barna og foreldrene. Størst inntrykk gjør Macarenas barnlige fortellerstemme når hun leser høyt fra foreldrenes brev. Den sørgmodige gitarmusikken utgjør en kjærtegnende og stillferdig ryggrad gjennom filmen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here