Bilder av tomrom i svart blekk

Månedens strømming for abo: Kan man tilgis for å forlate barna sine i kampen for et høyere mål?

Hilde Susan Jægtnes
Forfatter, og filmkritiker i Ny Tid.

The Chilean Building
Regi: Macarena Aguiló og Susana Foxley

«Disse brevene skal være en fortsettelse av samtalene våre. Jeg lukker øynene og leker med deg. Og jeg har lyst til å åpne øynene i morgen, den 18. august, når du fyller ni år. … Fortell meg hvordan du har det! Vi skriver til deg fra veien, og du må skrive til oss ofte. Husk å alltid skrive brev med svart blekk, ikke blyant, for det går ikke an å ta bilder med blyant.»

Er det mulig for barn å akseptere at foreldrene forlater dem? Og kan foreldre tilgis for å ha ofret familiesamværet for å kjempe for noe større?

I en følsom og personlig, men insisterende og prisbelønt dokumentar forteller regissør Macarena Aguiló om barndommen i «Den chilenske bygningen» – et barnekollektiv drevet av den revolusjonære bevegelsen MIR på 1970- og -80-tallet i Paris og på Cuba mens foreldrene kjempet mot Pinochets voldelige og USA-støttede diktatur i Chile.

Sentralt står tomrommet som oppstår når foreldre drar i krig og barna må bli igjen i sikkerhet. Fraværet av foreldrene står som en motpol til den kalde krigens voldsomheter, og illustrerer hva det koster å gjøre «det rette» utover mer målbare størrelser som dødsfall, fengslinger og tortur.

I 1975 ble vesle Macarena Aguiló holdt som gissel og torturert av DINA, det chilenske overvåkningsorganet under diktatoren Augusto Pinochet. Etter kidnappingen flyktet Macarenas mor til Paris med datteren. På slutten av 70-tallet besluttet den revolusjonære bevegelsen MIR å sende eksilmedlemmer tilbake til Chile for å bekjempe Pinochet. Macarenas mor var en av de mange som sluttet seg til kampen og etterlot barna i et kollektiv kjent som Proyecto Hogares (Prosjekthjem), der 20 voksne i rollen som «sosiale foreldre» hadde omsorg for 60 barn. Etter en tid flyttet kollektivet til Cuba, inn i «Den chilenske bygningen». Manglende politiske resultater kombinert med dødsfall i hjemlandet satte en demper på håpet og kampviljen, og den smittende motløsheten munnet ut i en oppløsning av kollektivet.

Tapte minner. Filmen er følsomt klippet med stor variasjon i bruken av historiske klipp fra barnas tid i kollektivet, fotografier, brev, tegninger og intervjuer med de nå voksne barna og foreldrene. Størst inntrykk gjør Macarenas barnlige fortellerstemme når hun leser høyt fra foreldrenes brev. Den sørgmodige gitarmusikken utgjør en kjærtegnende og stillferdig ryggrad gjennom filmen.

Klippene fra tiden i kollektivet viser lek og dugnadsånd, og peker mot en lys fremtid. Små detaljer vitner om nærhet og omsorg: En voksen hånd stikkes inn i strålen fra en vannkran, vann plaskes over barnehud. Barnehender gnikker skittentøy rent i melkehvitt vaskevann, henger opp vått tøy på balkongen.

Men de voksne barna formidler også minner om isolasjon, tomhet, savn og sinne. Kommunikasjonen med foreldrene skjedde via brev som ble smuglet ut av Chile med mikrofilm. Gradvis glemte de foreldrenes ansikter. Og da kollektivet flyttet fra Paris til Cuba, gjennomgikk barna en ny atskillelse: Her ble de sendt på kjønnsdelt internatskole og fikk bare være sammen med den sosiale familien i helgene. I møtet med det kubanske skolesystemet ble det tydelig at kollektivets frie oppdragelse ikke var forenlig med et stringent utdanningssystem: Barna visste ikke betydningen av et «ord» eller en «setning», og løp hjem da klokken ringte uten å forstå at undervisningen skulle fortsette etter friminuttet.

Gradvis glemte de foreldrenes ansikter.

I intervjuene uttrykker de voksne barna forskjellige holdninger til prosjektets ettervirkninger. Noen støtter foreldrenes valg om å etterlate barna med den begrunnelse at målet helliger middelet. Andre er bitre, ønsket ikke å vokse opp uten privatliv og ro. En kvinne bekjenner med gråt i stemmen at hun ikke husker hvordan det opplevdes for henne å miste familien sin, selv om hun har fått øyeblikket gjenfortalt av moren. Sorgen over et tapt minne har erstattet sorgen over atskillelsen. Barna som ble gjenforent med foreldrene i Chile i voksen alder, uttrykker sjalusi overfor foreldrenes nye partnere og barn, enheter de ikke føler seg delaktige i.

Dagens bonusfamilier. Foreldrene forteller om fortvilelse og selvbebreidelse over avgjørelsen om å etterlate sine egne barn. De sosiale foreldrene gjengir på sin side den sterke tilknytningen til barna de fikk tildelt, og angsten som fylte barna når MIR-medlemmer kom tilbake fra Chile med dårlige nyheter om foreldre som var falt i strid.

Proyecto Hogares ble opprettet med støtte fra en solidarisk organisasjon i Belgia, som bidro med et teoretisk fundament og oppdrev boliger. Gjennom lek, musikk, sang og teater skulle barna utvikle tilknytning til hverandre og til reserveforeldrene, og lærte å uttrykke opplevelser i kunstnerisk form. Målet var å bruke hengivenhet som en motgift i krisesituasjoner. Men grunnleggerne forutså problemer: Sorg over atskillelsen, integrasjonsvansker, usikkerheten om barna ville få se foreldrene igjen, og ikke minst den «doble tilhørigheten», det at de nå hadde to sett med foreldre.

Det er nærliggende å trekke paralleller til moderne familiestrukturer, der skilsmisser danner grunnlag for nye samlivsformer. Dagens barn må tåle atskillelse fra foreldre og forholde seg til bonusforeldre og bonussøsken, som til en viss grad kan sammenliknes med det chilenske kollektivets «sosiale familie». Spørsmålet blir det samme: Rettferdiggjør et høyere mål barnets tap av foreldresamvær? For barnet spiller det liten rolle om målet er bekjempelsen av et diktatur eller foreldrenes jakt på individuell lykke. Resultatet blir det samme.

I oppløsning. Macarena presenterer klokt nok ingen konklusjoner på det tunge dilemmaet, men tonen i filmen vektlegger barnas savn. Regissørens sosiale bror Gerardo har laget en vakker animasjonsfilm om kollektivet, som er flettet inn i dokumentaren for å illustrere reisen fra idealisme til motløshet. Paris-tiden i utopiens ånd gestaltes av en engel som slipper nakne, sovende barn ned i den bløte åpningen i taket på en bygning. Når de våkner, oppdager barna til sin glede at de har fått mange nye søsken og lekekamerater.

I siste animasjonssekvens våkner en gutt av at veggene rundt ham har begynt å smelte. Gutten vekker en jente og prøver å få dem ut, men bygningen smelter så raskt at de må fly ut av takåpningen. Bygningen synker i havet, og barna forsvinner i hver sin retning. Ingen voksne er i sikte.

---
DEL