Biafra som romankunst

En halv gul sol går inn i en kategori som er i ferd med å ta over det internasjonale bokmarkedet. Temaet, en politisk belastet konflikt fra samtiden, blir en garantist for kvalitet, skriver Jonny Halberg.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] I hvilket forhold står en historisk roman til den historiske virkeligheten? Hvilke valg er det forfatter tar når han eller hun skal skildre en historisk tildragelse? Hvilke virkninger får valgene?

Nigeria og Biafra.

På begynnelsen av syttitallet hørte jeg om Biafra. Biafra lå i Afrika og var rammet av en sultkatastrofe. De første bildene av afrikanske barn med oppblåste mager jeg så var tatt i Biafra. Men hva Biafra egentlig var, og hva som hadde skjedd i Biafra, visste jeg ikke. Hvor landet ble av, ante jeg heller ikke før mange år senere.

Nigeria ble på Berlin-konferansen i 1884-1885 skåret opp på kartet lik et kakestykke, til disposisjon for den begunstigede, europeiske stormakten Storbritannia. Under et århundre senere, 1. oktober 1960, frigjorde Nigeria seg fra det britiske koloniveldet, og erklærte seg som selvstendig, føderal stat. Da som nå var Nigeria Afrikas mest folkerike land, og med store naturressurser som olje, var det også for en stormakt å regne på det afrikanske kontinentet.

Nigeria er bebodd av folkegrupper som til dels er geografisk tilknyttet forskjellige områder i landet. I nord er det fra gammelt av hausaene og nomadefolket fulani som dominerer, i sørøst er det igboene, og i sørvest yoruba. Etter selvstendigheten i 1960 ble det dannet en samlingsregjering med konservative partier bestående av islamister nordfra, og kristne igboer. Partiet som var i opposisjon besto først og fremst av yorubaer. Etter år med politisk uro ble det gjennomført et forsøk på militærkupp i 1966, som raskt ble fulgt opp med et motkupp av offiserer og folk fra nord. På dette tidspunktet var forholdet mellom flere av folkegruppene blitt så anspent at situasjonen eskalerte og utløste etnisk vold: I nord ble omtrent 10.000 igboer massakrert. Etter dette flyktet igboer fra nord til de igbodominerte områdene i sørøst. Så, den 30. mai 1967 løsrev østregionen seg fra Nigeria og erklærte sin selvstendighet. Biafra var født.

Krigen mellom Nigeria og Biafra begynte i juli 1967, og sluttet i januar 1970. På to og et halvt år døde over en million mennesker, de fleste av underernæring. Først og fremst biafranere. Det var en krig mellom to land, men Nigeria ble oppfattet som den aggressive parten. Og ikke minst som det landet som med god hjelp fra blant annet Sovjetunionen hadde våpenmakten.

Så vidt jeg husker hadde jeg ikke kjennskap til noe av dette på begynnelsen av syttitallet, med unntak av sultne barn og kvinner. At en ni-tiåring ikke har utviklet noen større historisk bevissthet er kanskje ikke å undre seg over, men jeg har en mistanke om at jeg senere ikke er den eneste som i voksen alder har manglet kunnskaper om denne første, store, postkoloniale og etniske krigen – og om sultkatastrofen i Afrika.

Chimamanda Adichie.

Nigeriansk litteratur har vært vital og er godt kjent utenfor landets grenser. Mange, uansett kontinent, har lest romanene til Wolye Soyinka og Ben Okri. De siste årene har en ung kvinne utvidet listen over nigerianske forfattere. Navnet er Chamamanda Adichie. Hun er tretti år gammel, vokste opp i Nigeria og studerer nå i USA. Allerede den første romanen hennes Dyprød hibiscus ble mottatt med begeistring, og den ble oversatt til mange språk. I høst kom den andre romanen En halv gul sol som mer enn befestet stillingen hennes som en sentral, afrikansk forfatter.

Adichie har sagt at hun er opptatt av den kollektive hukommelsen. Romanen En halv gul sol er på mange måter en kollektivroman, med tre synsvinkler. Men den er også et litterært vitnesbyrd om et folk og om hendelser som er i ferd med å synke ned i glemselens dynn. Altså: I tillegg til å være et familie- og kjærlighetsdrama, er En halv gul sol en historisk og politisk roman, som har skapt sterke reaksjoner i Nigeria. Hos flere enn litteraturkritikerene. Kort sagt handler romanen om to par og en tjener. Det ene paret er nigeriansk, i det andre er hun nigeriansk og han hvit brite. Parene blir bundet til hverandre fordi kvinnene er tvillingsøstre. Med unntak av tjeneren er dette velutdannede folk, med vyer for nasjonens framtid etter selvstendigheten. Men i tumultene må de som andre igboer flykte sørover, til dannelsen av Biafra. Engelskmannen blir også med på lasset.

Romanen som historisk dokumentasjon.

På hvilke måter skal man lese en roman som En halv gul sol? Den går inn i en kategori som er i ferd med å ta over det internasjonale bokmarkedet, hvor saken, gjerne en politisk belastet konflikt fra samtiden, blir en garantist for kvalitet. Det kyniske i denne situasjonen er at utgiverene (og forfatterene) spiller på kritikerenes dårlige samvittighet, slik at de lar seg kue til å senke kravene til litterær kvalitet, og i steden lar de seg lede av empati med ofrene, de underkuede og krenkede. Det vil si: De lytter til saken. Resultatet er at anmelderene blir så fokusert på det som ligger utenfor romanen som form, at de påvirkes til å la det eksteriøre avgjøre bedømmelsen. Dette er absolutt en problemstilling for En halv gul sol, som handler om en krig og sult som kvantitetsmessig ligger høyt på det tyvende århundrets lidelsesskala.

Hvordan har Adichie løst det?

For det første velger hun å begynne lavt, slik romeren Horats mente at en ung forfatter bør gjøre. Romanen åpner med at Ugwu, en enkel landsbymann, blir sendt for å tjene en «herre». Ugwus uvitenhet om det meste utenfor landsbyvirkeligheten blir ikke langvarig, siden det viser seg at herren er en nigerianer med matematikkutdanning fra Storbritannia, en dannet, politisk engasjert mann som liker å ta en drink i godt lag med andre velutdannede nigerianere. Via Ugwu føres vi altså inn i livet til Odenigbo, som igjen leder oss til den vakre høvdingdatteren Olanna og hennes mindre vakre tvillingsøster Kainene, som i sin tur blir sammen med en ulykkelig wannabe-forfatter, den hvite engelskmannen Richard Churchill. Dermed er kollektivet opprettet.

En forfatter som velger å gå løs på en så rystende historie som Biafras, står overfor mange litterære valg. Hvor skal trykket ligge? Hvor mye skal forfatteren bruke av historisk materiale, hvilken form skal det få? Hva med etisk stillingstagen? Skal forfatteren skrive implisitt om historiske, kulturelle og geografiske særegenheter, eller velge å legge ut mye informasjon for å virke inkluderende på mer historieløse lesere? I forhold til det siste har Adichie vært klar, og så godt som kompromissløs. Det som blir avgjørende, er hver enkelts historie, sammen i en opprørt og opprørende tid. Blikket mot de større, politiske sammenhengene, skjer i bare delvis informative dialoger, eller gjennom Olannas, Ugwus eller Richards blikk. De overtydelige, forklarende enetalene er heldigvis fraværende.

Adichie skriver også mangetydig, noe som skaper dybde i boken. For eksempel er det ikke konflikten svart-hvit, men svart-svart som dominerer. I Odenigbos miljø, som etter hvert oppløses og delvis utslettes, snakkes det mye med ironi om britene, men samtidig opptrer de nigerianske intellektuelle med en selvironi som går over grensen til selvforakt. I selskaper går de kledt og fører seg som sine tidligere imperialistiske undertrykkere. I tillegg flytter hun oppmerksomheten over på den underlegne hvites situasjon gjennom briten Richard, som mot alle odds blir med i krigen med igboene – til tross for sin nye stilling som kastrert hersker.

Også i tilnærmingen til volden avgjøres det hvilken fortelling som skal bli skrevet. Kan man tenke seg en roman om Biafra uten voldtekter, henrettelser, lik i grøfta, tortur, slag og spark, dødelige granatnedslag, utmagrede barn som ligger apatiske på bakken og stirrer mot ingenting?

I En halv gul sol er det lite eksplisitt vold. Volden vises så dempet, med noen unntak. Et eksempel er fra Olannas reise inn i Biafra. Hun har på avstand vært vitne til resultatet av en igbomassakre, alt innhyllet i røyk. Senere krysser hun Niger med tog. I det de krysser elven mot Igboland løfter en kvinne som sitter ved siden av henne lokket av en kalebass. «Olanna så ned i bollen. Hun så den lille pikens hode med den askegrå huden og det flettede håret, de vrengte øynene og den åpne munnen.» Adichie har i et intervju sagt at hun er svært bevisst på å unngå litterære blodbad. Men å velge et pikehode i en kurv er også å fortelle om volden, på en mer subtil måte enn mengder med teknisk skildret vold vanligvis gjør.

Det romanaktige.

I grunnen er En halv gul sols grunnstruktur ordinær, og det vinner den på. Boken er en fortelling om kjærlighet og svik mellom mann og kvinne, søstre, også på tvers av raser. Det som virkelig gjør romanen, er de levende personskildringene. Den idealistiske Odgenibo, som aldri viker eller hviler, men som ikke er så fast i fisken likevel. Olanna, som kunne vært klisjéinnbegrepet av den sterke, stolte og frigjorte romankvinnen i et mannsdominert samfunn, alltid med et knep når krisen kommer. Det er hun ikke. Hun blir fremstilt som vakker, men er kompromissløs i sin kjærlighet til Odgenibo, og hun får lide for det, like mye som hun får lide under det umulige forholdet til Kainene, eller krigen mot Igboene. Også Ugwu og Richard har hun skildret sterkt og presist. Det episke, ytre forløpet, som tvinger personene ubønnhørlig inn en i stadig verre krise, overtar ikke som motor for fortellingen, men blir en påskyver for at relasjonene mellom disse fire utvikler seg. Og det er Adichies store styrke og gode valg: Hun lar seg ikke friste til å bli rapportør eller journalist. Hun skriver romaner.

Som nevnt er dette også en politisk roman, og med det får den uvergelig et skjær av etikk. Her ligger romanens ankepunkt, noe som reaksjoner fra yorubaer i Nigeria også kan tyde på. Historisk sett ble Biafra angrepet av Nigeria. De som angrep var i hovedsak yorubaer. De som ble angrepet var i hovedsak igboer. Biafra angrep tilbake, eller forsvarte seg alt ettersom en ser det. Men det er en utbredt oppfatning (om ikke blant mange yorubaer) at Nigeria var den aggressive stridsmakten. I hvilken grad gjenspeiles denne polariseringen i boken? Jo, vi er med de forfulgte igboene. Yorubaene opptrer som bevæpnede, aggressive og fordømmende. Sånn sett blir den ene parten offer, den andre blir overgriperen. En oppskrift som går rett hjem i kioskhyllene, men i en seriøs, litterært vellykket roman?

Adichie omgår ikke, men demper konflikten. Trykket fra de fire hovedpersonene oppleves som nærere og sterkere. Dermed blir ikke folkegruppekonflikten et stort tema i boken. Et annet spørsmål som angår problemstillingen er: I hvilken grad har en romanforfatter plikt til å nyansere en hver side av storpolitiske konflikter, slik at alle involverte skal få sin stemme hørt? Den plikten finnes ikke. En romanforfatter er ikke historiker.

Til slutt, for ikke å slippe den kollektive hukommelsen og det historiske perspektivet helt: Hvor avhengig er man av å ha detaljerte historiske og kulturelle kunnskaper for å kunne lese boken med utbytte? Allerede i tittelen ligger det et hint om gyldigheten av et slikt spørsmål: En halv gul sol var symbolet på Biafras flagg. Dette opplyses så vidt jeg kan se ikke i boken. Når Olanna krysser Niger (folk jubler på toget) skjønner leseren at dette markerer en overgang fra fare til trygghet. Men Niger som historie, symbol og myte, som for nigerianere må være fylt med en mengde betydninger, unnslipper de fleste vestlige lesere. En detalj: Stadig nevnes musikksjangeren «high life». Begrepet forklares ikke. En sjekk forteller at dette er eller var en nigeriansk musikkultur som blandet nigeriansk og vestlig stil.

Slik kunne jeg fortsette å ramse opp steder, matretter, beskrivelser av mennesker eller politiske tildragelser. De viser det samme: Man går glipp av en mengde referanser. Men det betyr ikke at romanen blir uforståelig.

Det forholdet viser, er at det er opp til hver enkelt.

En roman som En halv gul sol er en oppfordring til ikke-afrikanske lesere om å danne seg. Ganske enkelt sette seg ned med historiebøkene, studere afrikansk kultur, natur, politikk. På indirekte vis sier Adichie ved ikke å gi seg over til informasjonsromanens teskjeholdning at om dannelse ikke er utbredt i store folkelag, er den likevel nødvendig for at et nivå skal kunne opprettholdes. Eller som en igbo skrev det mange år etter at han vendte tilbake til ruinene i hjembyen og skulle fortsette på skolen: «Vi brukte sementblokker fra husene, ødelagt av raketter, granatkastere og bomber, som stoler. Jeg følte meg revitalisert som student.»

---
DEL