Beviser på en ekstrem forbrytelse 

Syria’s Disappeared. The Case Against Assad er et historisk dokument på de ufattelige forbrytelsene mot menneskeheten som finner sted i dagens Syria.

Taylor jobber ved forskningsinstituttet Fafo.

Syria’s Disappeared. The Case Against Assad

Sarah Afshar 

Det var uventet, men likevel svært forutsigbart. De arabiske revolusjonene i 2011 syntes å komme ut av det blå, men var samtidig ikke vanskelige å forstå; de repressive regimene i den arabiske verden hadde levd på lånt tid lenge.

Tross ulikheter fra land til land, var interne sikkerhetsstyrker viktige i styringen av de fleste araberstatene. Mukhabarat («etteretningstjeneste») var et begrep folk fryktet – og også lo litt av – i mange arabiske land. Enkelte av disse var mer effektive og brutale enn andre, men samtlige holdt øye med sine egne borgere snarere enn med utenlandske regjeringer.

Alle vet hva «mukhabarat» betyr i araberlandene: å forsvinne og bli torturert. Da 2011-revolusjonene spredte seg over landegrensene, ble det klart at mukhabarat hadde mistet sitt tidligere maktgrep – folket var lei. I demonstrasjonene for demokrati og menneskerettigheter viste at frykten var beseiret og at folk hadde fått smaken på frihet.

Syrias ekstreme regime. Men utviklingen i Egypt, Tunisia, Jemen og Libya fulgte et annet mønster enn i Syria. Mukhabaraten i alle landene var brutale, men få mer brutale enn den syriske. Regimet hadde lenge vist seg villig til å bekjempe sine politiske motstandere med alle midler, som å ødelegge byen Hama i 1982 for å bli kvitt motstanden fra Det muslimske brorskapet og gjøre bruk av en grenseløs vold, inkludert et intensivert fengselssystem der forsvinninger og tortur var dagligdags. Dette var ingen krig mot islamister eller terrorister, som regimet hevdet, men en krig mot intern, folkelig politisk opposisjon. Og dette fortsetter. I dag befinner fortsatt tusenvis av Assads politiske motstandere seg i fengsel.

Utallige beviser. Dokumentarfilmen Syria’s Disappeared – The Case Against Assad følger krigen mot demokratiaktivistene, som etter hvert utviklet seg til en borgerkrig. Regissør Sarah Afshar, tidligere reporter i blant annet BBC’s Newsnight, har samlet enorme mengder bevis mot Assads regime. Men «ingen domstol vil ta saken», ifølge intervjuene med juridiske eksperter. Syria er ikke bundet til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag, og i FNs sikkerhetsråd er det ingen enighet om å henvise saken til ICC (Russland og Kina har nedlagt veto).

Filmer er en del av et forsøk på å finne påtalemyndigheter i land som er villige til å gå til sak mot tjenestefolk som har utført tortur og drap i regimets navn.

Likevel kan det reises sak i nasjonale domstoler mot enkelte av Assad-regimets embetsmenn. Filmer er en del av et forsøk på å finne påtalemyndigheter i land som er villige til å gå til sak mot tjenestefolk som har utført tortur og drap i regimets navn. Det er først og fremst det juridiske aspektet i filmen som kan ha størst praktisk påvirkning. Syria’s Disappeared – The Case Against Assad bidrar forhåpentligvis til å skape et momentum for saker reist i land som Spania, Sverige og Tyskland. Filmen dokumenterer også forsøket på å reise en ny type transnasjonale rettssaker som er nødvendige for land som vil unngå å ende opp som trygge havner for krigsforbrytere.

Ufattelige lidelser. Filmen bør ses av alle som er opptatt av Midtøsten og menneskerettigheter. Oslo Dokumentarkino har gått foran NRK og andre større tv-kanaler med visning på Filmens Hus i Oslo i oktober. Men dokumentaren er som skapt for tv-mediet og flere burde få anledning til å se den på fjernsynsskjermen.

Kjensgjerningene den viser frem er nesten ikke til å tro. «Lidelse» er et ord som langt fra er dekkende for det filmen dokumenterer: forbrytelser av et omfang som er like grufullt som oppsiktsvekkende. Men for dem med noe kjennskap til det syriske regimet før urolighetene startet, er mønsteret godt kjent. Det var blant annet dette revolusjonen i 2011 prøvde å få en slutt på. I stedet for å reagere på de folkelige protestene med å lette på undertrykkelsen, drev Assad-regimet den til industrielle nivåer. The Case Against Assad er en beskrivelse av hva som skjer når et ondt, repressivt politisk system mobiliseres mot sin egen befolkning. Filmen er et historisk dokument på de systematiske forbrytelsene mot menneskeheten som finner sted i dagens Syria. Bilder av ofrene, notater og e-postmeldinger er noe av materialet som er samlet inn og nå tilgjengelig for anklagere som er villige til å forfølge regimets tjenestemenn.

Ofrenes stemmer. Overlevende og ofrenes familier oppfordrer i filmen verden til å rette sin oppmerksomhet mot de tusenvis av fanger som forblir fanget i Assads torturfabrikker. Filmen vever sammen førstehånds vitnefortellinger med juridiske ekspertanalyser på en forbilledlig måte. Regissør Afshar vier mye tid til ofrenes stemmer, både for at vi skal få høre om hva som faktisk foregår og for at ofrene selv skal få definere hva som kan utgjøre rettferdighet. Dette grepet gjør filmen enda bedre.

Dette var ingen krig mot islamister eller terrorister, som regimet hevdet, men en krig mot intern, folkelig politisk opposisjon.

Det er vanskelig å unnlate å se parallellene til nazileirene under andre verdenskrig, og leirer som ble oppført under krigen i det tidligere Jugoslavia. I begge tilfeller forsøkte krigstribunaler å påtale gjerningsmennene i etterkant. I Syria står vi overfor en dobbel utfordring: å befri tusenvis av fanger som fortsatt befinner seg i Assads fengsler, og å forberede saken mot de ansvarlige forbryterne. The Case Against Assad er et viktig bidrag til begge deler.

---
DEL