Bevæpning av politiet

Etter det tragiske drapet på en politimann under Stavanger-ranet, har kravet om ytterligere bevæpning av politiet kommet opp igjen. Kravet fremmes av politikere som gjerne vil være blant de uniformkleddes beste venner, og av representanter for tjenestemennenes organisasjoner. Men advarslene er også på plass: Politimestrene, som har lang erfaring i å håndtere situasjoner der det […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter det tragiske drapet på en politimann under Stavanger-ranet, har kravet om ytterligere bevæpning av politiet kommet opp igjen. Kravet fremmes av politikere som gjerne vil være blant de uniformkleddes beste venner, og av representanter for tjenestemennenes organisasjoner. Men advarslene er også på plass: Politimestrene, som har lang erfaring i å håndtere situasjoner der det kan være påkrevet med bevæpning, er skeptiske. Selv Willy Haugli, Oslos beinharde eks-politimester, advarer mot økt bevæpning i en kronikk i Aftenposten 23. april.

Den erfaringen man har trukket i de fleste land, er at ytterligere bevæpning av politiet vil føre til ytterligere bevæpning blant de kriminelle – og dermed økt bruk av skytevåpen. Haugli viser i sin kronikk en «selvinnsikt» i hva det innebærer å være polititjenestemann, når han peker på at også politiet selv i praksis kan bli mer triggerhappy enn hva som både er forsvarlig og lovlig. Den tidligere politimesteren viser til at praksisen rundt bevæpning tidvis har sklidd ut, som da hundepatruljen i Oslo tillot seg å bære våpen skjult under uniformsjakka på 1970-tallet. Resultatet ble den såkalte Fornebu-saken i 1975, der en tjenestemann fra hundepatruljen skjøt en biltyv i ryggen. Saken dannet bakgrunn for Espen Haavardsholms «Boka om Kalle og Reinert» og filmen «At dere tør!», og skapte voldsom debatt. Politimannen ble frifunnet, men saken illustrerer også hvordan politifolk ved økt bevæpning kan settes i situasjoner hvor de feilvurderer og i verste fall gjøres til drapsmenn, ødelegger egen karriere og politiets renommé.

Politiet har i dag adgang til våpen, men dette oppbevares forseglet i bilen. Når situasjonen krever det, kan tjenestemennene bryte forseglingen og bevæpne seg, normalt etter tillatelse fra politimesteren. I praksis er det svært sjelden at tjenestemennene må bevæpne seg, men i de tilfellene det er nødvendig er det også mulig. Det finnes nok gode argumenter for at politiet skal ha konstant væpnede spesialenheter, og også at disse har tilgang på tyngre bevæpning enn annet politi. Men tilgang til slike våpen krever kontinuerlig trening og bevisstgjøring, et treningsomfang det verken er realistisk eller ønskelig at det ordinære politiet utsettes for.

Diskusjonen om bevæpning av politiet bør også ha som utgangspunkt – slik Willy Haugli peker på – at dersom man først velger å bevæpne politiet, er det ingen vei tilbake. Bevæpning av politiet vil føre til økt bevæpning blant kriminelle, og dermed blir tjenestemennene avhengige av sine våpen. Å «avvæpne» politiet i ettertid, når man har vunnet erfaringer, blir en umulighet. Derfor kreves det at både politietaten, tjenestemennenes organisasjoner og justispolitikere utviser større sindighet enn enkelte av dem klarer kort tid etter en dramatisk og tragisk kriminalsak.

---
DEL

Legg igjen et svar