BETALT AV DEN AMERIKANSKE MARINE: Ny base i Nord-Norge dirigerer USAs krigsfly og atomubåter

ORIENTERING / 10. juni 1972, (om norsk basepolitikk).

Norge har fått en ny NATO-base. Denne gang er det Bratland, Lurøy på Helgelandskysten (sør for Gildeskålbasen i Novika) som blir bygget i NATOs tjeneste. Basen bekostes av den amerikanske marinen, og er en del av det såkalte Omega-systemet – et verdensomspennende navigasjonssystem – som bl.a. den amerikanske kjernefysiske flåten av Polaris- og Poseidon-ubåter og de amerikanske bombeflyene som brukes i Vietnam har stor nytte av. Dette er enda et bevis på at vårt land i realiteten fungerer som base for atomvåpen og for utenlandske krigsmakters behov og interesser.

Allerede i 1964 fikk USAs marine tillatelse av Forsvarsdepartementet til å opprette en prøvestasjon for Bratland for Omega navigasjonssystem. Dette systemet er ifølge St. prp. nr. 31 (-71 -72) et system som på verdensomfattende basis skal «forbedre navigasjonsmulighetene under alle værforhold for sivile og militære skip og fly».

Stortingsvedtak uten debatt

Den endelige avtalen mellom USA og Norge ble vedtatt av et ensstemmig Storting – uten debatt – 2. november i fjor: «Stortinget samtykker i at Norge inngår avtale med Amerikas Forente Stater om etablering av en permanent ‘Omega’ navigasjonsstasjon i Norge i samsvar med departementets tilråding av 24. september 1971.»

Hele Omega-kjeden omfatter åtte stasjoner. Foruten i Norge, bygges stasjoner i Trinidad, Hawaii, Nord-Dakota, Japan, Australia, på øya Reunion utenfor Madagaskar og i Argentina. Det elektroniske utstyret leveres og bekostes av USA.

Tre kilometer antennespenn

Antennespennet ved den norske stasjonen er over tre kilometer langt og er stukket mellom to høye fjell. Omega-systemet har en nøyaktighet på ca. en nautisk mil, og fartøyer beregner sin posisjon ved krysspeiling mellom tre stasjoner. Systemet trer i full kraft denne måned, etter en prøvedrift gjennom flere år på stasjonene i Norge, Trinidad, Hawaii og Nord-Dakota.

Perfekt system for atomubåtene

Omega-stasjonene sender på meget lave frekvenser, VLF, med bølgelengde på henimot 20 km. Slike bølger er meget stabile i sin utbredelse, har lang rekkevidde og har den vesentlige fordel at de trenger ned gjennom saltvann. Dermed vil det ikke være påkrevet for ubåter å gå opp til overflaten for å kunne motta radiomeldinger.

Altså er dette systemet perfekt for den amerikanske kjernefysiske flåten av Polaris- og Poseidon-ubåter. Som det amerikanske bladet Electronics (autoritativt organ for den elektroniske industrien i USA) skrev i 1965: «Loran (det eksisterende navigasjonssystemet) har alvorlige begrensninger … signalene kan ikke benyttes av neddykkede undervannsbåter.»

Omega brukes i alle ubåter

Derfor skiftet Forsvarsdepartementet dette systemet ut med Omega. Den 11. juli 1966 rapporterer Electronics at marinen brukte 65 millioner dollar på å installere Omega i «skip, de fleste fly og alle undervannsbåter». «Alle undervannsbåter» betyr at også Polaris og Poseidon bruker Omega-systemet og at den norske Omega-senderen ved Bratland på denne måten fungerer som base for atomvåpen.

Det var på NATOs rådsmøte i Athen våren 1962 at de avgjørelser ble tatt som har ført til at Nord-Norge bygges ut til å bli et kommunikasjonssentrum i NATOs fremskutte atomstrategi i Europa.

I møtekommunikeet heter det bl.a.: «Ministrene merket seg med tilfredshet at USA har stilt Polar-undervannsbåter til disposisjon for NATO.» Målet var å ha ferdig 41 atomdrevne ubåter innen 1965 – hver båt utstyrt med 16 Polaris-raketter. Alle rakettene kan avfyres innen et kvarter, hver med en rekkevidde på 4000 km. Hver båt fører så mye sprengkraft at det tilsvarer tre ganger alt sprengstoff brukt under siste verdenskrig. Polaris-prosjektet kan nå 90 prosent av jordoverflaten.

Men Polaris-rakettene skulle snart bli «foreldet», og Pentagon har for lengst fått bevilgninger til å foreta utskiftningen fra Polaris til Poseidon på atomubåtene. Poseidon-raketten har dobbelt så stor sprengkraft som Polaris.

Omegasystemet brukes av USA i Vietnam

USA har også hatt stor nytte av Omega-systemet i forbindelse med Vietnam-krigen. I en artikkel 11.7.1969 opplyste Aftenposten bl.a.: «Et amerikansk Boeing C-135 transportfly tilhørende Strategic Air Command blir utrustet med navigasjonssystemet Omega, melder Aviation Week & Space Technology. C-135-flyene brukes bl.a. som «flyvende bensinstasjoner» for USAs strategiske bombefly. Omegasystemet er tidligere prøvet i et Super Constellation-fly, med gode resultater.»

Disse «flyvende bensinstasjonene» er av den største betydning for USAs strategiske bombefly som i en årrekke har hatt som oppgave å bombe landene i Indo-Kina «tilbake til steinalderen».

Gjennom Omega-senderen som er installert på Bratland blir Norge medskyldig.

Vi fester ikke lit til eventuelt dementi

Vi kan regne med et fellesdementi fra den norske og den amerikanske regjeringen i forbindelse med denne saken. – Dette har ikke noe med Polaris- og Poseidon-systemet å gjøre, vil man hevde. Den norske «basepolitikken står fast».

Da det amerikanske U2-flyet ble skutt ned over Sovjet i 1960, fikk vi høre de samme forsikringene, de samme uskyldsrene forklaringene. Like lite som vi trodde på de offisielle «erklæringene» den gang bør man feste lit til et eventuelt dementi i denne saken.

Eb.

Abonnement kr 195 kvartal