Besteårsregel – interessant for kvinner?

Uten besteårsregelen kan år med omsorgspoeng trekke pensjonsytelsene ned. Besteårsregelen er ikke verdiløs for kvinner, skriver Bodil Erichsen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Pensjonskommisjonen er sterkt kritisert for manglende kjønns- kvinne- og/eller likestillingsperspektiv. Grunntanken om en tettere sammenheng mellom livsløpsinntekt og pensjonsutbetalinger, er et dårlig utgangspunkt for alle som har lav lønn og/eller varierende inntekter. Ikke minst gjelder det kvinner. Kommisjonen vedgår at 70 prosent av kvinnene vil få redusert pensjon med «modernisert folketrygd» (mot 40 prosent av mennene), men det er tilsynelatende ikke noe problem for kommisjonens store flertall. Likestillingssenteret tok initiativ til en nettopp avsluttet tverrpolitisk kampanje kalt Fordi vi fortjener det, som blant annet etterlyser en helhetlig analyse av reformforlagenes konsekvenser for kvinner.

På et punkt har kvinneperspektivet vært framtredende i debatten, nemlig med henhold til besteårsregelen. Den innebærer at pensjonen beregnes ut fra de 20 årene med høyest inntekt. Kvinnebevegelsen har reagert kraftig på forslaget om å fjerne ordningen – og kanskje er det derfor blitt et viktig argument mot besteårsregelen at den ikke har gagnet kvinner mye. Pensjonsforsker Charlotte Koren har vært fremste ambassadør for en slik synsmåte. Andre som med ulike begrunnelser har villet fjerne besteårsregelen har rimeligvis brukt argumenet for hva det måtte være verdt. Argumentasjonen ser ut til å ha et relativt stort nedslagsfelt i det likestillingsorienterte SV, til tross for at Koren selv innrømmer at flere kvinner trolig vil dra nytte av besteårsregelen i nær framtid.

At et gjennomsnitt av kvinnene så langt ikke har hatt særlig stor nytte besteårsregelen er det dårlig argument for å fjerne den. Det interessante er hvilken funksjon ordningen kan tenkes å ha – i fremtiden. Skal vi vende blikket bakover må vi i det minste vurdere andre positive effekter og ta høyde for hvilken funksjon besteårsregelen var ment å ha.

Den tvetydige velferdsstaten

Folketrygden og den offentlige pensjonen er en av velferdsstatens bærebjelker. I sin opprinnelse er velferdsstaten tuftet på arbeidsdeling mellom kjønnene og en hovedforsørger i familien. Besteårsregelen hadde ikke likestilling som siktemål, den var heller ikke et forsøk på å kompensere for kvinners løse eller periodiske tilknytning til arbeidslivet. Etter det jeg forstår tok vi etter svenskene, som begrunnet dette prinsippet med at også funksjonærer med stigende lønnskurve skulle slutte opp om folketrygdens alderspensjon. (I Sverige var opptjeningstiden 35 år, mot våre 40 og det 15 beste årene dannet grunnlaget for pensjonsutregningen.) Tankegangen synes rimelig i 1967, da folk fleste hadde fast jobb og relativt stabile lønninger. Lønnsforskjellene var også betydelige mindre enn i dag. De som hadde et ustabilt forhold til arbeidslivet og mer varierte inntekter, var mennesker som ikke ville oppnå mer enn minstepensjon uansett. I dag framstår besteårsregelen et tilkjempet gode som sikrer alderdommen mot for store konsekvenser av inntektssvinger tidligere i livet.

Derfor er det ikke så underlig at det ikke først og fremst er kvinner som har tjent på ordningen til nå. Og det er helt riktig, som bla Koren peker på, at lavtlønnete og deltidsarbeidende kvinner kommer dårlig ut med dagens pensjonssystem. Et anselig antall kvinner betaler faktisk for menns pensjoner; de betaler prosent av lønna til pensjonskassen uten å få mer igjen enn minstepensjonen. Det er det som gjerne går under betegnelsen minstepensjonsfella.

Men man skal ikke se seg blind på fortiden. På samme måte som velferdsstaten ble en forutsetning, for vår relativt sett høye grad av likestilling – selv om det ikke var intensjonen – slik vil besteårsregelen sannsynligvis komme kvinner til gode i langt større grad enn det var tenkt og vi har sett til nå. Om ikke annet vil boligprisene presse kvinner til å jobbe mer, slik at flere kvinner får tilleggspensjon, men uten nødvendigvis å ha stabil inntekt.

Besteårsregel eller omsorgspoeng?

Pensjonskommisjonens trøst til kvinner, er forbedring av ordningen med omsorgspoeng for visse typer ubetalt arbeid. Slik har debatten på pussig vis blitt sentrert rundt spørsmålet om hva som er best for kvinner; besteårsregel eller omsorgspoeng. Koren peker på at besteårsregelen «ødelegger» for mange kvinner, de får ikke uttelling for omsorgpoengene sine fordi de «spises opp» av besteårsregelen. Hva er problemet? At noen har mer nytte av besteårsregelen enn andre? Slik er det vel med alle utjamningstiltak. Uten besteårsregelen kan år med omsorgspoeng trekke pensjonsytelsene ned. Besteårsregelen er ikke verdiløs for kvinner.

Pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid er bra. Ordningen kan oppfattes som oppmuntring til ulønnet hjemmearbeid, men den sikrer også kvinner som føler seg tvunget til å prioritere hjemmearbeidet. Den må gjerne forbedres, men ikke på bekostning av besteårsregelen!

Vi har sett det før når ubehagelige reformer skal innføres; ulike grupper settes opp mot hverandre. Kvinner mot menn og yrkeskvinner mot husmødre. Kvinner som går på denne limpinnen, ser kanskje ikke at limpinnen er en sopelime som fort kan gi ris til egen bak. Vi har både omsorgspoeng og besteårsregel i dag, og slik bør det fortsatt være.

«80 prosent-kvinnene»

Så hvordan vil fremtiden se ut? Hvilken plass vil kvinner ha i arbeidslivet? Hva vil være et typisk kvinnelivsløp?

Mange scenarier er mulige og mye vil avhenge av i hvilken grad velferdsstaten bevares eller brytes ned. Men uten statiskisk belegg våger jeg å peke på en relativt ny tendens: «80 prosent-kvinnene». En for mange nærliggende måte å komme seg ut av tidsklamma på. Har man ikke råd til å gå hjemme, eller ha hushjelp, har mange råd til å redusere arbeidstiden noe i perioder mens barna er små. Det er særlig det økende antallet velutdannede kvinner, med relativt høye lønninger, som på denne måten innfører 6-timersdagen uten lønnskompensasjon. Antakelig vil de fleste av dem tjene mer på å beholde besteårsregelen, enn den foreslåtte forbedringen av omsorgspoengene. Besteårsregelen gjelder for alle med pensjonsgivende inntekt, uansett lønnsnivå.

Det er i beste fall ironisk: De med lavest lønn, som virkelig får god uttelling for omsorgspoeng, vil kanskje ikke ha råd til å ta imot «tilbudet». Noen skarve pensjonspoeng setter dem ikke i stand til å gå hjemme eller bekoste 6-timersdagen selv. Nokså typisk for Pensjonskommisjonens forslag?

---
DEL

Legg igjen et svar