Best i klassen

Rolf Lislevand og Truls Mørk har nylig fått velfortjente priser for sine innspillinger. Pris bør også Maria Chr. Kiehr få for sin siste cd.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 14.03.2002

Truls Mørk fikk nylig Grammy for sin fine tolkning av Benjamin Brittens suiter for solo cello, som kom på Virgin i fjor.

Ideell fortolker

Stykkene alluderer til Bachs cellosuiter men er mer gjennomført alvorlige i tonen enn sistnevntes. Inntrykket av alvor og sorgtyngde forsterkes av Mørks spillemåte, som er seriøs og intens. Mørks spillemåte gjør ham til en ideell fortolker av disse verkene.

Dette er musikk som kan bli monoton i usympatiske hender, men Mørks åpenbare entusiasme for den smitter over på lytteren. Hans er uhyre raffinert spill som transcenderer de tekniske utfordringene og fanger det dypt menneskelige uttrykket i dem. Grammy-prisen er vel fortjent!

Foss og fjell

Mørk er i disse dager ute med en ny cd på Virgin, denne gang viet Edvard Grieg. Sammen med Håvard Gimse spiller han cellosonaten, og i strykekvartetten i g-moll er han med i en ad hoc-kvartett bestående av fiolinistene Sølve Sigerland og Atle Sponberg, og bratsjisten Lars Anders Tomter.

Spillet og samarbeidet til musikerne er eventyrlig. De har en lidenskap, retning og følsomhet som plasserer disse innspillingene langt over de fleste andre kammermusikalske framførelser jeg har hørt. De greier så godt å projisere komponistens naturinspirasjon at det er som om man hører fossen og ser fjell og daler! Oslo Strykekvartett spiller kvartetten på ei utmerket plate på Naxos, men denne nye innspillinga er hakket kvassere.

Klassisk med fot

Rolf Lislevand vant årets Spellemannspris i kategorien «Klassisk» med Alfabeto på Astrée Naïve. Denne 1600-tallsmusikken – av Giovanni Foscarini, Domenico Pellegrini, Giovanni Granata og Francesco Corbetta – er ofte enkel og alltid umiddelbar i sin appell. Den er en reaksjon på 1500-tallets komplekse polyfone stil – men samtidig er mye av den rytmisk kompleks.

Dette siste er en grunn til at musikerne, Lislevand og Ensemble Kapsberger, har lagt perkusjon til mange av stykkene. Denne «innblandinga», som kommer i tillegg til utstrakt improvisasjon og øvrige tillegg, er rettferdiggjort i og med den tradisjonen musikken står i. «Alfabeto» er en primitiv måte å notere musikk på som ble brukt på 1600-tallet; den gir bare et minimum av informasjon om verket. Det var derfor forventet at musikerne skulle mestre konvensjonene og legge til sitt eget. Det ligger da også musikkhistorisk forskning og strenge autentisitetsprinsipper bak dette prosjektet.

Resultatet er nytelse fra første tone. Musikerne er ultravirtuose og lekende, og deres entusiasme smitter over på lytteren. Dette er klassisk til å få fot av!

Umenneskelig bra

Dronninga av barokksang, sopranen Maria Christina Kiehr, er endelig ute med ny cd (Harmonia Mundi). Etter å ha konsentrert seg om Monteverdi forrige gang, står nå Alessandro Scarlatti (1660-1725) for tur. Scarlatti skrev over 600 kantater. Av disse har Kiehr valgt tre: Bella Madre de’fiori, Poi che riseppe Orfeo og Correa nel seno amato. Alle er pastorale: De handler om kjærlighet og død blant gjetere. Musikken, som stammer fra 1680-90-tallet, er av det «imitative» slaget, det vil si at komponisten forsøker å mime følelsene og stemningene i teksten. Dette er musikk av høy kvalitet, som kan stå ved sida av for eksempel Händels verker i samme sjanger når som helst.

Kiehrs stemme er nok en gang et under av eterisk renhet og gjennomtenkt musikalitet. Orkesteret, det strålende Concerto Soave under Jean-Marc Aymes, følger henne tett og uttrykksfullt – de er helt samkjørte med hensyn til retning og tokning. Dette er nesten umenneskelig bra.

Gratis prøve
Kommentarer