Berserk i tilfluktsrommet

Hva skal en radikal intellektuell gjøre i dag, annet enn å banke opp en middelaldrende mann på toalettet på Valka? Han må søke tilflukt, mener debuttant Jon Øystein Flink.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Debatt, debatt – deebatt, debatt – debatt, debAtt, deebatatt, debatt, deeeeBATT … slik kunne manuset sett ut, det manuset som var grunnlaget for den vignetten Radio Nova (studentradioen) benyttet til å sette tonen for samtlige debatter på Studentersamfundet.»

Akkurat på samme måte er det i minuttene før Ole-Kristian Oksrød skal i ilden i noe som viser seg å bli en relativt mislykket debatt om den postmodernistiske kunsten i regi av studentforeningen Rød Front:

«Mens de oppmøtte hørte forskjellige stemmer, kvinner som menn, gamle som unge, uttale dette ordet «debatt» i forskjellige toneleier, med forskjellig betoning, surret en melodi som var tydelig parodi på alskens kjenningsmelodier fra NRK-radio, programmer som Nitimen, Ukeslutt og Her og Nå, i bakgrunnen. Og denne musikalske parodien så ut til å vekke mange av tilhørernes munterhet. Ja, en lettsindig latter la seg som et forgrunnsteppe til vignetten.»

Dystopi?

Denne munterheten preger imidlertid ikke resten av romanen Ole-Kristian Oksrød. Jon Øystein Flinks debut er tvert i mot en Solstad-inspirert halvdystopi, hvor en radikal intellektuels eksistensielle krise står i sentrum.

– Det er først og fremst et litterært prosjekt, bedyrer forfatteren.

Likevel skal vi snakke om de politiske sidene ved boken.

Vi møter Flink på Valkyrien restaurant på Majorstuen, hvor sentrale deler av handlingen foregår: Først sitter Ole-Kristian Oksrød der og forbereder seg til den nevnte debatten. Så er stedets toalett scene for den desperate men nødvendige renselse som utgjør den engasjerte student Oksrøds siste handlingsalternativ – å gripe en middelaldrende mann rundt penisroten mens han trykker adamseplet hans hardt innover slik at bare gurglelyder slipper ut.

Berserk

Og det er dette – berserkgangen – vi skal se nærmere på. Fra å være en slags «fri intellektuell» – av Rød Front pekt ut som postmodernist – blir Oksrød etter hvert organisert sosialist og lykkelig kjæreste med Cathrine Strand. Dette kan betegnes som en første overgang for hovedpersonens del. Og den ligner, ifølge forfattere, på overgangen Arild Asnes gjennomgår i Solstads mye omtalte roman Arild Asnes. 1970, slik også andre har vært inne på. Men med denne første overgangen slutter likheten.

– Arild Asnes er en gladraddis fra 70-tallet, sier Flink, selv om han understreker at han liker boken.

I dag ser ting dystrere ut.

– Det kan være fornuftig å lese min bok som en oppdatering, selv om det nok er flere litterære referanser her. Boken går for eksempel i dialog med større deler av Solstads forfatterskap, jeg har navnene Pedersen og Andersen, og jeg har med lektorskikkelsen. I tillegg finnes det helt andre inspirasjonskilder. Likevel: Jeg speider ut på den virkeligheten som tilhører min generasjon radikalere (Flink er født i 1976). Og det er en virkelighet preget av fordumming, overflate, underliv og kommerse medier. Raddisene er ikke lenger en fremadstormende bevegelse. I dag handler det om ikke å abdisere. Om å holde ut.

I en slik situasjon er ikke lenger Arild Asnes’ utvei tilgjengelig. Den andre overgangen inntreffer når hovedpersonen skjønner akkurat det.

Romanen gir oss valget: Å gjøre som Cathrine Strands familie, og isolere seg og leve ut sin sosialistiske drøm innen familien, eller å gjøre som hovedpersonen. Det er de to handlingsalternativene.

– Skjønt to er kanskje å overdrive. Oksrøds desperasjon i sluttscenen kan vel knappest kalles et fornuftig handlingsalternativ?

– Å gå berserk på Valkas toalett er nok ikke løsningen, men dersom du ser på berserkgangen som en metafor for å riste av seg kroppsangsten, kan den være en løsning. Ettersom dette er en debut, har jeg villet begrense meg litt. Teksten skal være utfordrende, og jeg har forsøkt å dramatisere et dilemma, heller enn å sette opp fornuftige handlingsalternativer. Jeg tenker mest på denne handlingen som en katarsis. Som et svært dramatisk element. Man kan velge å isolere seg slik Cathrine Strands familie gjør, men det funker ikke for en romanhelt, forklarer forfatteren.

Inspirasjonen

Helt nattsvart er verden kanskje likevel ikke. På siste side får Ole-Kristian Oksrød nemlig en idé. Han er, i likhet med forfatteren, utdannet på Musikkhøgskolen, og skal liksom komponere. I store deler av boken lider han imidlertid av kunstnerisk forstoppelse. Han vil gjerne, men det kommer ingenting ut, inntil voldshandlingen er et faktum og raseriet får fritt utløp: «Det kom noe over ham, en uventet følelse. Det boblet inni ham; han hadde fått en idé: «Endelig!» sa han: En kunstnerisk idé; han måtte hjem til partiturarkene sine; pinslene var borte… han måtte hjem; han var inspirert.»

Der Arild Asnes vier seg til politikken, og boken (les: litteraturen) slutter der politikken (les: salg av Klassekampen) begynner, ender Ole-Kristian Oksrød med andre ord opp i kunstens verden.

– Jeg tviler på om det er politikk som venter Arild Asnes etter at siste side er lest. Kanskje stiller Solstad heller opp et idyllisk men i bunn og grunn apolitisk bilde av en KK-selger utenfor fabrikkporten, påpeker Flink.

– Men din hovedperson velger kunsten. Tror du det ligger en løsning der, da?

– Det er i kunsten man kan finne en posisjon som egner seg for å kritisere. Som sosialistisk estet, har jeg hele tiden omgått politiske folk. De snakker om at kunsten bør politiseres, og jeg er enig i at den kan ha en politisk kraft, ja, den kan til og med underlegges seg en partiretning, men i vår postmoderne tilstand av vulgære valgkamper, gjelder det faktisk heller å holde seg for nesen. Vi bør sverge til den rene kunsten som en overlevelsesstrategi.

Den evinnelige autonomien

Det bringer oss over til forholdet mellom politikk og kunst, og diskusjonen om kunstens samfunnsmessige rolle. Det synes Flink er en vanskelig debatt, selv om det for en del er dette debatten i boken handler om.

– Jeg forsøker å gå løs på problematikken uten å innta en bastant posisjon selv. I debatten om kunstens autonomi, som for ofte reduseres til en svart/hvitt-sak, vil jeg for eksempel ha inn gråtonene og nyansene. En ting er å skrike at kunsten bør være autonom fra barrikadene, noe vi absolutt bør gjøre mot de som har penger og kontroll i kunstfeltet. Men til publikum bør vi kanskje si noe helt annet; at kunsten kommuniserer med samfunnet. Kunsten er aldri uavhengig av samfunnet, men den bør være uavhengig av noen ting.

– Kanskje er det sånn at kunsten må vokte sin uavhengighet på disse områdene for å kunne fungere som kunst i offentligheten, og på den måten få sin egen stemme i samfunnsdebatten. Det kan være vi må sverge til den autonome kunsten for at kunsten skal bli samfunnsmessig relevant?

– Ja. Det tror jeg kanskje. At dette ikke er noen enkel debatt, er i alle fall sikkert.

Tilfluktsrommet

Selve menneskeverden står under angrep fra den fordummende og pengestyrte offentligheten, mener Flink, som ikke liker det når han fremstår som en surpomp i intervjuer.

– Folk stemmer etter Holmgang, men vi må ikke gi oss, sier han, og fortsetter:

– Jeg mener derfor de kritiske delene av det offentlige rom – den «smale kulturelle» offentligheten – kan fungere som en buffer for de radikale intellektuelle, på samme måte som vi må sverge til den rene kunsten.

– Som et slags offentlighetens tilfluktsrom?

– Ja, men jeg klarer ikke å slå meg ned i de små avisene og være lykkelig med det. Jeg kan kritisere de store tingene fra denne posisjonen, men det er også nødvendig med kritikk av de smalere publikasjonene og uttrykkene, fordi de har en tendens til å stagnere – bli stående i ro. Musikkfeltet er et eksempel. De har kompetanse og utøver til å gjøre nye ting, men blir gående i sirkel i sitt lille kulturstøttede felt. Det irriterer meg på nytt og på nytt.

– Men skal man kjempe seg ut av dette «tilfluktsrommet» så finnes det ingen annen løsning enn Ole-Kristian Oksrøds berserkgang?

– Nei, sannsynligvis ikke.

Real life

– Du beskriver en rødronter som studerer Bourdieu, en debatt om postmodernismen og om kunstens samfunnsmessige rolle. Dette er debatter som faktisk har pågått i «tilfluktsrommet» vi beskrev ovenfor. I hvor stor grad har du latt deg inspirere av virkeligheten?

– 100 prosent. Selv om det er stilisert og karakterene er fiktive, er det ikke helt på trynet, tror jeg.

Flink har selv tråkket rundt i Rød Front – i tiden rundt årtusenskiftet – og var med å stifte tidsskriftet deres – Demo. I boken heter det Kanon.

– Det var et av de navneforslagene vi ikke brukte. Det var mitt alternativ, sier han.

Siste ord

– Jeg vil stille et siste spørsmål siden du har lusket rundt på Studentersamfundet: Kjenner du igjen stemmen min?

– Burde jeg det?

– Ja, jeg tror det.

– Neih.

– Les på side 99 i boken.

– Jah… «Debatt, debatt … deeeeBATT … slik kunne manuset sett ut, det manuset som var grunnlaget for den vignetten… Kvinner og menn… uttale dette ordet «debatt» i forskjellige toneleier.»

– Det er P2s Siss Vik og meg.

– Er det sant? Hehe… Veldig bra.

---
DEL

Legg igjen et svar