Berlinerinntrykk

Skjærtorsdag ettermiddag ble studentlederen Rudi Dutschke skutt ned i nærheten av SDS-kontoret midt på Kurfürstendamm. Med blod strømmende fra tre skuddsår løp han mange meter og ropte: «Far, mor, soldater, soldater. Jeg må til frisøren.»

Orientering April 1968

Både Dutschke og han som forsøkte å myrde ham ble brakt til universitetssykehuset Westend. Dette sykehuset er kjent for å ha byens dyktigste leger og prima utstyr, men det er også herostratisk berømt i studentkretser, fordi personalet på en av avdelingene lenge nektet å behandle hårdt sårede studenter etter demonstrasjonen 2. juni i fjor. Politifolk med skrubbsår ble bandasjert før studenter som blødde fra hodet, kunne bringes til røntgenundersøkelse. Men denne gangen var behandlingen annerledes.

En bekjent, som er lege ved Westendsykehuset og som assisterte under den fem timer lange operasjonen av Dutschke, beretter at denne operasjonen hører til det mest fullkomne hun har opplevd. Omtrent samtlige professorer ved sykehuset var til slutt samlet om Rudi Dutschke. Et livsfarlig prosjektil som satt temmelig dypt i hjernen på høyre side ble fjernet først, så det neste som var skutt forfra gjennom kinnet, og som hvis det hadde nådd noen få millimeter videre ville ha kostet Dutschke synet, så til slutt et mer ufarlig prosjektil som satt i skulderpartiet.

Det må betraktes som et under at Rudi Dutschke allerede neste morgen kom til bevissthet og har stor sjanse for å overleve attentatet. Attentatmannen, den 23 år gamle Josef Bachmann fra Peine ved Braunschweig er også under bedring etter en langvarig operasjon.

Springermonopolet – skaper hets mot de venstreorienterte.

Når skal vi få oppleve at politiske rapporter fra Vest-Berlin er noe annet enn sykehusrapporter? spurte en diskusjonsdeltaker under en protestforsamling i det Tekniske Universitetet langfredag. Og ingen kan gi svar, for mye tyder på at Berlin går sin hete sommer i møte.

Etter at det ble kjent blant studentene skjærtorsdag at Rudi Dutschke var livsfarlig såret, vendte de øyeblikkelig sin protest mot de institusjonene i dette samfunnet som har deltatt i hetsen mot politisk aktive venstreradikalere i Vest-Tyskland og Vest-Berlin. Protesten ble først og fremst rettet mot Springer-pressen som systematisk har skildret Dutschke og hans venner som terrorister og kommunister, mot Berlins senat og borgermester Schütz (som i februar i en tale til befolkningen uttalte om studentene: «Dere skulle se disse typene. Dere skulle legge nøye merke til ansiktene deres.») Protesten vendte seg også mot radiostasjonene Rias og Sender Freies Berlin som omtrent aldri lar representanter for den utenomparlamentariske opposisjon slippe til foran mikrofonen.

Attentatmannens «personlighet». Springerbladet «Bild» og representanter for myndighetene stiller seg uforstående til at Dutschkes tilhengere ikke har vist videre interesse for attentatmannens personlighet. Bild skriver side opp og side ned om 23-åringens kriminelle fortid (lediggjengeri og tyveri), andre interesserer seg spesielt for hans selvmalte Hitler-bilde på veggen i gutterommet hjemme i Peine, og Springerpressen og Kiesinger skynder seg med å understreke at Josef Bachmann var en sonderling. Studentene velger imidlertid å se attentatmannen som produkt av den hets som stadig drives mot kommunister og mot den utenomparlamentariske opposisjon i dette landet. Studentenes interpretasjon, kan betraktes som et motstykke til de synspunkter Ulrike Marie Meinhoff, redaktør av månedbladet «Konkret» nylig la til grunn for sin overbevisende tolkning av barnemorderen Bartsch’ skjebne.

Willy Brandts sønn blant de arresterte.

Fra det øyeblikk attentatet på Dutschke ble kjent har Berlin vært skueplass for stadig nye såkalt ulovlige demonstrasjoner. Skjærtorsdag natt forsøkte en stor studentmengde å storme forlagshuset Springer. Samtlige ruter i første etasje ble knust, 22 av konsernets biler ble skadet, 5 av dem totalt. Langfredag formiddag ble et stort demonstrasjonstog som skulle føre til rådhuset i Schøneberg splittet allerede på Kudamm av politiets vannkanoner og troppekonsentrasjoner. Da demonstrantene i mindre grupper ad bakveier kom fram til rådhuset, ble de møtt av et politioppbud uten sidestykke. Det samme skjedde ved Rias. Om natten forsøkte en å hindre utlevering av Springeravisene ved å blokkere gatene fra Springerhuset med forlatte biler midt i kjørebanen. Wolfgang Neyss’ fete Mercedes sto i første rekke. Bilene ble straks fjernet av politiet, og aksjonen var forsåvidt mislykket. Men neste dag barrikaderte Springer sitt hus med sterke piggtrådsperrer. Mange spør seg om piggtrådballene ble levert av det samme vestlige firmaet som tjente så godt da Berlinmuren ble bygget. Likheten er nemlig for bløffende stor. Både lørdag og søndag kom det til nye sammenstøt mellom politi og studentdemonstranter. Cirka 350 ble arrestert, blant dem studentene Langhans og Teuffel og Willy Brandts sønn Peter.

I Auditorium Maximum i det Tekniske universitetet føres dag og natt diskusjoner om den øyeblikkelige situasjon og om eventuelle nye aksjoner. Rektor truer imidlertid med forbud av møtevirksomheten hvis man planlegger forbudte demonstrasjoner. Men hvilke demonstrasjoner er egentlig tillatt i Berlin for øyeblikket? Når vil SDS (det tyske Sos. Stud.) bli forbudt? Hvor lenge vil Freie Universität Berlin holdes åpent?

Fra «takknemlige Berlinere». Fra sykehuset får vi høre at både Rudi Dutschke og Josef Bachmann har fått et hav av blomster, Rudi fra innland og utland, Josef Bachmann hovedsakelig fra «takknemlige Berlinere».

---
DEL