BERLINALE: Det lurer virkelig noe bak filmene på Berlinalen i år.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.

Om du står på Potsdamer Platz, rett ved dens Kinemathek og Berlinalens mange kinoer, siver svovelaktig vanndamp opp fra bakken. Er denne stanken av råtne egg betegnende for årets filmfestival? Noen mener at brorparten av festivalens konkurransefilmer er B-filmer. 400 filmer ble vist totalt, en halv million kinobesøk var forventet, og det hele kostet 250 millioner kroner.

Det er imidlertid ikke stjerner og røde løpere som interesserer oss her i NY TID.  Årets Berlinale viste 101 dokumentarer. Som Orwa Nyrabia (fra Amsterdams dokumentarfilmfestival) sa under et fullsatt seminar om fiksjon og virkelighet, har en pen pike alltid en stygg venninne. Ved siden av overparfymerte barbiedukkeaktige stjerner, ved siden av fiksjonens «skjønnheter», trenger vi også en del av den iblant svetteluktende eller  stygge virkeligheten.

Welcome to Chechnya

Eksempelvis ser vi i dokumentaren Welcome to Chechnya denne stygge virkeligheten, der president Ramzan Kadyrov driver systematisk forfølgelse av LHBT. Der homofile og lesbiske regelrett jages eller drepes. «Vi har ingen homofile», uttaler Kadyrov, og anbefaler familier selv å «rydde opp», da dette er en «skam så sterk at den må vaskes vekk med blod». Men denne «stanken» som skal vaskes vekk, er hans fiksjon – Kadyrov har en umenneskelig moral.

Eller hva med klippet av kvinnen som dras ut av en bil, for så å få  skallen knust av et
familiemedlem?

Regissør David France sto også bak viktige How to Survive a Plague (2012), om hiv/aids. Men i hans nye film er virkeligheten som vises i filmen, mer brutal. Via noen innskutte mobiltelefonopptak han fant, får vi se en reell voldtekt, der en skrikende mann holdes nede mens han voldtas. Eller hva med klippet av kvinnen som dras ut av en bil, for så å få skallen knust av et familiemedlem? Høyst reelt.

Trangsynt eller tårer?

Hektiske Berlin er vinterkaldfuktig, men med beroligende kanaler.

Den kinesiske kunstneren Ai Weiwei, som flyktet hit, men etter hvert videre til London, valgte heller København til premieren på sin nye film Vivos Ifølge tyske Tagesspiegel mener han at «Tyskland er intolerant, trangsynt og autoritært». Virkelig? Vel, Vivos dreier seg i alle fall om høyst reelle forsvinninger i Mexico, der en rekke studenter sannsynligvis ble drept av organiserte kriminelle. (se vedlagte Modern Times Review for papirabonnenter)

Saudi runaway
Saudi runaway

Dokumentaren Saudi Runaway , viser Saudi-Arabias merkelige «fiksjoner», der mannen skal bestemme over kvinnens liv. Denne innprentede «fortellingen», eller ekteskapets «form», får rundt 1000 kvinner til å flykte fra landet årlig. Virkeligheten, slik filmens hovedperson Muna viser oss den med et skjult mobilkamera, blir ikke til å holde ut. Og selv om alle andre ansikter gjøres digitalt uskarpe i filmen, er det høyst reelle maktpersoner bak ansiktene.

Salt Of Tears. Også i Modern Times Review, om filming av undertrykkende menn i Caught in the Net også her er ansiktene gjort uskarpe. Det stinker.

Men er det noe som ikke stinker, er det vel tårene på årets Berlinale. I fiksjonsfilmen The Salt of Tears etterlater den unge forføreren av en franskmann – i svart-hvitt-bilder à la fransk nybølge – flere sorgfulle unge kvinner. Men han må selv til slutt ta til tårene der i Paris – da hans elskede far plutselig dør. Den tyrkiske festivalsjefen ved min side i salen var gråtkvalt etter filmen – selv kjente jeg meg ikke like sterkt berørt.

Salt Of Tears. © G. Ferrandis
Salt Of Tears. © G. Ferrandis

Koronavirus og media

Filmindustrien er nå preget av koronaviruset (SARS-CoV-2), slik det brer seg ved berøring eller luftbårne dråper. Kina har stengt kinoene og også instruert hele filmindustrien om å stanse all produksjon – som et tiltak mot at folk samles og smitter hverandre. Kina, som var i ferd med å passere USAs filmproduksjon, må nå vente lenger.

Vel, foreløpig fortsetter filmfestivalene i Europa. Men som en festivalsjef fra Italias Bologna fortalte meg, er kinoene der stengt nå. Koronaviruset sprer seg i Nord-Italia. Norge og andre land følger på.

Årlig dør 900 mennesker i Norge (1 prosent) av komplikasjoner etter influensa, faktisk nesten samme antall som det «farlige» koronavirusets dødsofre på verdensbasis til nå.

Men hvor mye fiksjon og hvor mye realitet er det i virusfarene som beskrives i massemedia? I virkeligheten gir det nye koronaviruset milde forkjølelsessymptomer for de fleste. For enkelte kan det gi lungebetennelse og pustevansker. Det er gjerne eldre og syke med et svekket immunforsvar som dør av COVID-19, om lag to prosent av de smittede. Årlig dør 900 mennesker i Norge (1 prosent) av komplikasjoner etter influensa, faktisk nesten samme antall som det «farlige» koronavirusets dødsofre på verdensbasis til nå. Massemedias advarsler om spredning skaper en enorm frykt, reiseforbud, innesperring og hat mot spesielt kineserne. I virkeligheten dør det mangedobbelte av forkjølelse. Faren for «terrorister» har nå blitt overtatt av faren for «koronavirus». Men representerer ikke virus en svært liten risiko i forhold til menneskeskapte farer som å dø av stress, trafikk, alkohol, narkotika eller forurensning?

Minimata. © Larry D. Horricks
Minimata. © Larry D. Horricks

Forurensning og fantasi

Fiksjonsfilmen Minamata i Berlin viser til virkeligheten. Til tross for den noe klisjéaktige strukturen med «hvit mann redder» stakkarene i Japan – med Johny Depp i hovedrollen. Filmen tar for seg krigsfotografen W. Eugene Smith, som hadde sin stjernetid i magasinet Life før han ble alkoholisert og krigstraumatisert. I filmen blir han motvillig overtalt av en ung japansk kvinne til å bli med og fotografere følgene av utslippene fra den japanske kjemiske fabrikken Chisso i 1971. Han møter mennesker som er infisert av kjemikalene, fotograferer deres forkrøplede kropper, som Tomoko in Her Bath. Bildene avslører effekten av #kvikksølv#et i den idylliske bukten med det stille vannet – som i virkelighet er stygt forurenset av fabrikken bak.

Inimata. © W. Eugene Smith «Tomoko in her bath»
Minimata. © W. Eugene Smith «Tomoko in her bath»

Folket foretrakk en president som løy, selv hvor latterlig han omtalte, eller hatefull han var, overfor virkeligheten.

Dokumentaren Hillary i Berlin – fire timelange episoder med Clinton – viser eksempelvis hvordan hun i 2016-valget ville forholde seg til virkeligheten. Hun skuffer en velgers ønske om begrenset oljeutvinning («fracking») med å si at det er umulig i virkeligheten. Det viste seg at fantasiens verden var mer ønsket under valget i 2016. Folket foretrakk en president som løy, selv hvor latterlig han omtalte, eller hatefull han var, overfor virkeligheten.

Hillary
Hillary

HUMAN

Er det som Heraklit en gang sa, at ingenting er fast, at alt flyter?

Som festivalsjef #Ketil Magnussen#HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo skrev siste uke, «trenger vi å vite hva som er virkelig […] og beskytte virkeligheten». Vi må hindre at vi blir manipulert av propaganda. Å «se en film om noe virkelig er en handling i seg selv», skriver Magnussen. Hør også vår podcast med ham.

HUMAN viste nærmest halvparten så mange dokumentarer som årets Berlinale, dessuten dokumentarteater med temaet Palestina – eksempelvis i Israel sensurerte Okkupasjonens fanger . HUMAN arrangerte også vidtrekkende diskusjoner og paneldebatter.

Havet

Berlinalens nye kunstneriske leder, Carlo Chatrian, har i år byttet ut festivalens kulinariske filmprogram med programmet «Encounters» – for filmer med «uavhengige innovative filmskapere som våger noe estetisk og strukturelt».

Han valgte samtidig nye Pinocchio som første gallaforestilling. Du husker tredukken med den lange nesen som vokser for hver løgn han serverer? Dukkemannens eventyr med drømmeaktige reiser ender med at han svømmer ut i det klare vannet, der han også redder fiskene.

Pinnochio
Pinnochio

Med alt regnet som høljet ned i Berlin under Berlinalen, skyllet kloakklukten fra undergrunnen vekk.

Festivalens jurypresident, den berømte palestinske filmskaperen Annemarie Jacir (blant annet har hun laget Salt of This Sea), forteller at hun vektlegger etikk og kjemper for kunstnere i dagens vanskelige politiske sfære. På spørsmål om hvordan hun finner fred («unwind») – muligens fra hektiske Berlin eller konfliktfylte Midtøsten – var svaret følgende: «Sjøen. Det er en umulig drøm for palestinere. Vi er innesperret vekk fra havet. Det at jeg [en palestiner bosatt i Israel] kan dra til Haifa og bare være ved havet, har stor betydning for meg. Der føler jeg meg som verdens lykkeligste.»

Virkelig?

Abonnement kr 195 kvartal