Leder: Berettiget revolusjonshåp

Vi har opplevd en historisk revolusjon i Egypt. Synd at Norges utenriksminister da var mer opptatt av innenrikspolitikk.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

LEDER I NY TID 18.02.2011

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Revolusjon. Det var ikke bare Egypts 84 millioner innbyggere som jublet da det på ettermiddagen fredag 11. februar ble klart at landets eneveldige president, Hosni Mubarak (82), gikk av etter 30 år ved makten.

Ikke uten grunn lød jubelen fra bakgatene i Honduras. Ikke uten grunn ble det tent et håp i mørklagte rom i Saudi-Arabia. Ikke uten grunn fulgte unge nettsurfere i Russland med på hver demonstrasjon fra «Frigjøringsplassen».

For de vet alle at denne revolusjonen gjelder også dem. De vet at én dag, kanskje i morgen – hvis de selv våger, kan det bli deres tur. Egypterne har vist at det er mulig. Vi er alle arabere nå. Ett folk, én verdi: Folkestyre.

Araberne har ikke bare bevist at de er minst like demokratiske anlagt som europeere flest. Arabernes demokratibølge har med ett slag knust Vestens populære tese om «sivilisasjonskrig». Nå rir verdensånden til hest videre over sanddynene: Algerie, Libya, Bahrain, Jemen, Iran.

Og alt dette kan skje nå fordi den kalde krigens toblokkspolitikk er forbi. Det er snarere Al-Jazeera, Facebook og Twitter som er kommet for å bli. For stadig flere herskere er det derfor blitt farligere å stanse en folkelig revolusjon enn å la den gå sin gang. De har ikke lenger en supermakt som kan stå dem bi.

Større enn 1989

For to uker skrev vi på denne plass at den arabiske dominorevolusjon fra Tunisia hadde potensial i seg til å bli så viktig som Berlinmurens fall. Nå synes det egyptiske folkets seier å overgå hendelsene fra 9. november 1989.

For det første fordi egypterne ikke bare måtte kjempe mot sin egen diktator. De måtte også kjempe mot en hersker som var sterkt støttet av USA, Norge og andre Nato-land. Skamfullt nok anbefalte norsk UD i 2006 at dronning Sonja skulle dele ut Ibsens ærespris til diktatorfrue Suzanne Mubarak. Dét minner om kong Olav som ga St. Olavs orden til Romanias diktator Nicolae Ceausescu tidlig på 1980-tallet.

Men kong Olav gjorde det godt igjen ved å trekke tilbake ordenen da Ceausescu ble styrtet i jula 1989. Så mye klokskap har åpenbart ikke dagens ansvarlige på slottet og i UD. Vanæringen av Ibsen, UD, Slottet og det norske folk ville blitt mindre ære dersom «The Ibsens Centennial Commeration Award» til fru Mubarak nå offisielt blir trukket tilbake. Det er ingen skam å rette opp skamfulle feilgrep.

Så det andre som gjør 2011 større enn 1989, så langt: Mens østtyskere og rumenere hadde en hel Nato-verden som støttet deres kamp, måtte egypterne også overbevise europeere flest om at de også var demokratiet verdig. Norske redaksjoner sendte hjem sine reportere fra Kairo i dagene før revolusjonen – de trodde ikke faraoens fall kunne være mulig. Og Norges utenriksminister har ikke bare tidligere snakket varmt, eller nøytralt, om Mubaraks innsats utad – han var nærmest fraværende da revolusjonen inntraff. Jonas Gahr Støre hadde nemlig tatt på seg å være leder for Aps «Integreringsutvalg».

Ironisk nok la utenriksminister Støre da den 9. februar, midt i opptakten til den historiske revolusjonen, fram sine 99 teser om hvordan innvandrede egyptere og arabere bedre skal klare seg i Norge. Støre var altså mer opptatt av innenriks- enn av utenriksspørsmål da det gjaldt som mest. Han rettet noe opp med en flott kronikk i The New York Times 15. februar. Men de siste ukers hendelser har nok vist at arabere flest har mer å lære ledende norske politikere om demokratikamp og inkludering, enn omvendt.

Større enn 1789?

Det tredje lovende med de arabiske revolusjoner er den ikkevoldelige praksis som ligger til grunn. Mens Ceausescu og frue ble drept av mobben, har egypterne vist en fredsælhet som er imponerende med tanke på hva de har vært gjennom.

Og i denne forstand har dagens arabiske demokratirevolusjon også potensial i seg til, isolert sett, bli et større forbilde enn den franske revolusjon, som etter de store ord i juli 1789 endte i terror, Napoleon-diktatur og nye 155 år uten at kvinner fikk stemmerett i Frankrike.

Da virker dagens arabiske ungdom langt mer på nett med vår tids idealer. La det dog være sagt at Egypt ikke nødvendigvis med det første blir et moderne demokrati som Spania, Italia eller Tyrkia – skjønt dét virker mulig nå. Men europeiske mediers tendensiøse fokus på Det muslimske brorskaps «enorme» innflytelse, synes i beste fall misvisende.

Morgenbladets forside på revolusjonsdagen 11. februar – der en niqabkledt kvinne på orientalistisk vis illustrerer påstanden om at «opprøret i Egypt åpner for mer makt til landets islamister» – er karakteristisk. Slik skapes svakt fundert frykt, i motsetning til berettiget håp.

Da er det nok bedre å lytte til Ny Tids Kairo-spaltist Nawal El-Saadawi (79), som har skrevet jevnlig for «Uten grenser»-spalten siden juni 2009. Denne uka har vi gleden av å bringe hennes ferske budskap (s. 40-41) til Ny Tids lesere etter diktarorens fall. God fornøyelse.

---
DEL