Beretninger om varslede selvmord

Det er noen selvmord vi trenger å snakke mer om – nemlig dem vi som samfunn baner veien for. Ingen vet hvor mange asylsøkere som tar sitt eget liv. Alt vi vet er at det trolig er mange. Men alle de tilfellene jeg kjenner omstendighetene rundt, tegner et klart og dystert bilde – nemlig at […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er noen selvmord vi trenger å snakke mer om – nemlig dem vi som samfunn baner veien for.

Ingen vet hvor mange asylsøkere som tar sitt eget liv. Alt vi vet er at det trolig er mange. Men alle de tilfellene jeg kjenner omstendighetene rundt, tegner et klart og dystert bilde – nemlig at selvmordene kan knyttes opp mot svakheter og urett ved norsk asylpolitikk. Jeg finner det derfor riktig å gjennomgå noen av disse tilfellene.

Nektet mat. I juli 2001 begikk den kurdiske asylsøkeren Lukman Janger Hawar selvmord, 29 år gammel. Han hadde arbeidet for Iraqi National Congress (INC) i Nord-Irak, som ble ledet av en av USAs allierte på det tidspunktet. Da USA høsten 1996 evakuerte 6000 hjelpearbeidere og INC-sympatisører fra Nord-Irak, valgte Hawar å bli værende av hensyn til familien. Han levde i skjul til det ikke lenger var mulig. Da flyktet han til Norge. Her fikk han avslag på asylsøknaden, og ble i stedet gitt en ettårig, midlertidig tillatelse uten rett til familiegjenforening eller fornyelse (såkalt MUF-tillatelse, som står for «midlertidig uten familiegjenforening/fornyelse»). Behandlingen av de såkalte MUF-erne skulle etter hvert bli en betent sak i norsk asylpolitikk. Selvmordsbrevet han etterlot, åpnet slik: «Til alle som kommer til å spørre etter meg. Bakgrunnen for at jeg ikke vil leve mer, er følgende: myndighetenes politikk i Norge mot meg. Hittil har jeg ikke fått min rett som asylsøker. De leker med mitt liv.»

Sommeren 2004 ble 19 år gamle Yawar Sultan Jat funnet død etter å ha levd en måned uten matpenger. Yawar var blitt sendt til Norge av familien i Pakistan, som fryktet for livet hans etter tortur, trusler og fengslinger. Yawar tilhørte den islamske retningen ahmadiya, som regnes som frafalne av sunnimuslimer og ofte opplever diskriminering og forfølgelse. Han hadde fatt psykiatrisk behandling i hjemlandet på grunn av volden, og avbrøt ingeniørutdannelsen da han flyktet til Norge. Her fikk han avslag.

Under daværende kommunalminister Erna Solberg hadde norske myndigheter innledet en praksis med å nekte mat og tak til avviste asylsøkere. Yawars far sendte flere fortvilte brev til norske myndigheter fra Pakistan. Som de mottaksansatte skrev til UDI: «Han går rundt og ser veldig sulten og syk og trett ut, han prater ikke med noen. Slik situasjonen er nå, har ingen sett at han har laget seg mat eller spist på mange dager. Det er mange som har sett ham gå langs veien til Halden på kvelden. Han går og sjangler og har problemer med å bevege seg. Noen har sett at han har stått og lett i søppeldunkene. Enten må vi få utbetale ham penger til mat, eller så må han bli hentet og sendt ut. Vi kan ikke la ham sulte i hjel her.» (Dagbladet 6. september 2004.) Fem dager senere forsvant Yawar fra mottaket. De mottaksansatte hadde nettopp bestemt seg for å kjøpe mat til ham av egen lomme. 17. mai ble han funnet druknet.

Under kommunalminister Erna Solberg hadde norske myndigheter innledet en praksis med å nekte mat og tak til avviste asylsøkere.

På jakt etter trygghet. I 2006 begikk en asylsøker fra det krigsherjede Somalia selvmord på et toalett på utlendingsinternatet på Trandum. Ledelsen på Trandum skal ha visst at mannen var suicidal, og han var under tilsyn. Asylsøkeren kom til Norge i 2001, fikk avslag på asylsøknaden to år senere, og skal deretter ha reist omkring i Europa på jakt etter trygghet. Han ble til sist pågrepet i Nederland og utlevert til Norge, som formelt hadde ansvaret for ham ifølge det såkalte Dublin-samarbeidet. Etter fire dager på Trandum ble han funnet død. Som advokaten fortalte etter å ha snakket med asylsøkeren tidligere samme dag: «Han var veldig frustrert over sin egen situasjon, og spurte meg om det fantes noen juridiske muligheter som gjorde at han kunne bli i landet. Han ville for enhver pris ikke tilbake til Somalia.» (Romerikes Blad, 24. oktober 2006.)

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here