Beretninger om varslede selvmord

Det er noen selvmord vi trenger å snakke mer om – nemlig dem vi som samfunn baner veien for. Ingen vet hvor mange asylsøkere som tar sitt eget liv. Alt vi vet er at det trolig er mange. Men alle de tilfellene jeg kjenner omstendighetene rundt, tegner et klart og dystert bilde – nemlig at […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er noen selvmord vi trenger å snakke mer om – nemlig dem vi som samfunn baner veien for.

Ingen vet hvor mange asylsøkere som tar sitt eget liv. Alt vi vet er at det trolig er mange. Men alle de tilfellene jeg kjenner omstendighetene rundt, tegner et klart og dystert bilde – nemlig at selvmordene kan knyttes opp mot svakheter og urett ved norsk asylpolitikk. Jeg finner det derfor riktig å gjennomgå noen av disse tilfellene.

Nektet mat. I juli 2001 begikk den kurdiske asylsøkeren Lukman Janger Hawar selvmord, 29 år gammel. Han hadde arbeidet for Iraqi National Congress (INC) i Nord-Irak, som ble ledet av en av USAs allierte på det tidspunktet. Da USA høsten 1996 evakuerte 6000 hjelpearbeidere og INC-sympatisører fra Nord-Irak, valgte Hawar å bli værende av hensyn til familien. Han levde i skjul til det ikke lenger var mulig. Da flyktet han til Norge. Her fikk han avslag på asylsøknaden, og ble i stedet gitt en ettårig, midlertidig tillatelse uten rett til familiegjenforening eller fornyelse (såkalt MUF-tillatelse, som står for «midlertidig uten familiegjenforening/fornyelse»). Behandlingen av de såkalte MUF-erne skulle etter hvert bli en betent sak i norsk asylpolitikk. Selvmordsbrevet han etterlot, åpnet slik: «Til alle som kommer til å spørre etter meg. Bakgrunnen for at jeg ikke vil leve mer, er følgende: myndighetenes politikk i Norge mot meg. Hittil har jeg ikke fått min rett som asylsøker. De leker med mitt liv.»

Sommeren 2004 ble 19 år gamle Yawar Sultan Jat funnet død etter å ha levd en måned uten matpenger. Yawar var blitt sendt til Norge av familien i Pakistan, som fryktet for livet hans etter tortur, trusler og fengslinger. Yawar tilhørte den islamske retningen ahmadiya, som regnes som frafalne av sunnimuslimer og ofte opplever diskriminering og forfølgelse. Han hadde fatt psykiatrisk behandling i hjemlandet på grunn av volden, og avbrøt ingeniørutdannelsen da han flyktet til Norge. Her fikk han avslag.

Under daværende kommunalminister Erna Solberg hadde norske myndigheter innledet en praksis med å nekte mat og tak til avviste asylsøkere. Yawars far sendte flere fortvilte brev til norske myndigheter fra Pakistan. Som de mottaksansatte skrev til UDI: «Han går rundt og ser veldig sulten og syk og trett ut, han prater ikke med noen. Slik situasjonen er nå, har ingen sett at han har laget seg mat eller spist på mange dager. Det er mange som har sett ham gå langs veien til Halden på kvelden. Han går og sjangler og har problemer med å bevege seg. Noen har sett at han har stått og lett i søppeldunkene. Enten må vi få utbetale ham penger til mat, eller så må han bli hentet og sendt ut. Vi kan ikke la ham sulte i hjel her.» (Dagbladet 6. september 2004.) Fem dager senere forsvant Yawar fra mottaket. De mottaksansatte hadde nettopp bestemt seg for å kjøpe mat til ham av egen lomme. 17. mai ble han funnet druknet.

Under kommunalminister Erna Solberg hadde norske myndigheter innledet en praksis med å nekte mat og tak til avviste asylsøkere.

På jakt etter trygghet. I 2006 begikk en asylsøker fra det krigsherjede Somalia selvmord på et toalett på utlendingsinternatet på Trandum. Ledelsen på Trandum skal ha visst at mannen var suicidal, og han var under tilsyn. Asylsøkeren kom til Norge i 2001, fikk avslag på asylsøknaden to år senere, og skal deretter ha reist omkring i Europa på jakt etter trygghet. Han ble til sist pågrepet i Nederland og utlevert til Norge, som formelt hadde ansvaret for ham ifølge det såkalte Dublin-samarbeidet. Etter fire dager på Trandum ble han funnet død. Som advokaten fortalte etter å ha snakket med asylsøkeren tidligere samme dag: «Han var veldig frustrert over sin egen situasjon, og spurte meg om det fantes noen juridiske muligheter som gjorde at han kunne bli i landet. Han ville for enhver pris ikke tilbake til Somalia.» (Romerikes Blad, 24. oktober 2006.)

En 28 år gammel mann fra Togo hengte seg i 2010. Selv om han åpenbart var psykisk ustabil og trengte behandling, ble han i perioden før selvmordet plassert på det såkalte «ventemottaket» på Lier, som i essens hadde til formål å slite folk ned så de skulle reise ut. Ifølge beboere satt han alltid alene på tv-rommet eller bak tv-bygningen og så redd ut. Hvis noen i nærheten nevnte politiet, skvatt han opp på bena og forlot rommet. Han tilbrakte mye av tiden til sengs. Han kom opp i voldsomme konfrontasjoner med de få bekjente han skaffet seg. En gang ødela han pc-en til romkameraten, og flere ganger trakk han kniv. Etter at Lier ventemottak ble delvis ødelagt av asylsøkere sommeren 2010, ble han flyttet videre. Også på det neste mottaket kom han opp i flere meningsløse konflikter. Da romkameraten ønsket å slå av lyset for å sove, stakk han vedkommende i hodet med en saks. Det var da han omsider ble brakt til psykiatrisk avdeling, hvor han tok livet sitt.

Barnesoldat. Det kanskje mest grusomme tilfellet skjedde i 2012, da en kvinnelig tamilsk asylsøker tok livet av seg ved å sette fyr på rommet på asylmottaket. Også hennes halvannet år gamle sønn døde. Kvinnen het Garolin Nesaraja og hadde vært barnesoldat for Tamiltigrene (LTTE), men flyktet fra geriljaen. Utlendingsnemnda trodde ikke på historien hennes. Det spesielle i saken er at hun hadde med seg et brev fra UNICEF på Sri Lanka som bekreftet det hun fortalte. Nemnda mente imidlertid at dokumenter fra Sri Lanka mangler «notoritet», og tok seg ikke bryet med å undersøke brevet ved å ta en telefon eller sende en e-post til UNICEF-representanten som hadde signert det. Alle kontaktdetaljene sto i brevet.

Nemnda trodde heller ikke på identiteten hun hadde oppgitt, eller på fødselsattesten hun hadde levert. Da hadde hennes død større bevisverdi: Etter at Garolin og sønnen døde, var advokaten hennes nødt til å spore opp familien hennes på Sri Lanka. Det gjorde hun ut fra den identiteten nemnda ikke hadde trodd på. Avslaget fra nemnda kom en uke etter at Garolin hadde fått vite at hennes søster hadde blitt drept på Sri Lanka.

Dette er bare noen av tilfellene jeg er kjent med. Tilværelsen som asylsøker er hard, og sentrale sider ved vår behandling gjør den uendelig mye hardere. Enten må vi begynne å foreta andre valg, preget av omsorg og rettssikkerhet – eller så kommer vi til å fortsette å lede noen asylsøkere til å ta det grusomste valget.


Berglund Steen er leder for Antirasistisk Senter. rbs@antirasistisk-senter.no.

 

---
DEL