Beretninger fra bosetterne

I Hebron på det okkupperte Vestbredden bor 600 israelske bosettere som kjemper for israelsk styre i byen. Ny Tid har besøkt dem. 

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

 

«Jeg synes det var riktig av soldaten å skyte – terroristen kunne jo hatt en bombe. Jeg sto på balkongen min og tok bilder, og det var tydelig at folk på åstedet var redde. Og nå skal soldaten altså stilles for retten fordi han beskyttet de menneskene han er satt til å beskytte. Det er helt utrolig.»

Tizpi Schlissel ser på meg og slår ut med armene. Lydnivået i stemmen hennes har gått jevnt opp og ned siden samtalen startet for litt over en halvtime siden – og nå er volumet på topp:

«Soldatene er her for å beskytte oss mot folk som ønsker å utslette vår eksistens – ikke bare fra Hebron, men fra hele Israel. Jødene har blitt tildelt et lite land, og vi må kjempe for å beholde det. I verste fall kan denne hendelsen føre til at soldatene blir redde for å skyte for å beskytte oss hvis det er nødvendig.»

Hendelsen Schlissel refererer til, er en episode som inntraff i Hebron den 14. mars i år. To palestinske menn ble skutt etter å ha gått til angrep på en soldat i Schlissels nabolag. Den ene palestineren døde umiddelbart av skuddskadene, mens den andre først ble liggende hardt skadet på bakken. En video som senere ble offentliggjort, viser en soldat som går bort til den overlevende mannen og skyter ham på kloss hold i hodet. Drapet i seg selv er ikke unikt – det føyer seg inn i rekken av både reelle og påståtte knivangrep med påfølgende drap av gjerningspersonen. Det spesielle denne gangen var at hendelsen ble fanget på film, og soldaten stilt for retten. «Men soldaten har bred støtte i Israel,» sier Schlissel.

Bosettere i bykjernen. Jeg var her for noen måneder siden også – i samme nabolag, bare noen få meter unna – for å snakke med en annen person om den samme hendelsen, nemlig mannen som filmet (se Ny Tid 4/2016, «Filmet drap – ble truet»). Etter å ha publisert filmen opplevde den palestinske menneskerettighetsaktivisten Abu Shamsiya alvorlige angrep og trusler fra bosettere i byen.

«Det verste er at vi er omringet av dette hele tiden. For ikke lenge siden skjedde det her oppe også,» sier Schlissel, som er i femtiårene og har elleve barn. «Det er utrygt å forholde seg til, og vanskelig  for barna våre å vokse opp i.» Flere av barna hennes er allerede gift, forteller hun, og viser meg bilder av barn og barnebarn. Hun og familien er blant de rundt 600 jødiske bosetterne i Hebron, den eneste palestinske byen med israelske bosettere inne i selve bykjernen. De anses for å være de mest voldelige og ekstreme bosetterne på hele Vestbredden. Selv har Schlissel vokst opp i Jerusalem, men familiens historie i Hebron strekker seg helt tilbake til 1929, da bestemoren kom til byen for å bistå søsteren som nettopp hadde født. Samme år ble 67 jøder drept og nesten hundre skadet i et opprør fra den arabiske befolkningen i byen. Bestemoren og søsteren overlevde, og flyktet i likhet med de fleste av de nesten 400 jødene som bodde i Hebron til andre steder i landet.

«Jeg har arabiske naboer, men kjenner dem ikke. Jeg har ikke noe imot dem personlig, men historien har dessverre vist at vi aldri kan være trygge på hva de kan finne på.»

Noen år senere returnerte familien til Hebron, hvor de levde et relativt rolig liv helt frem til en kveld i 1994. Da tok en palestinsk mann seg inn i foreldrenes hus og knivstakk og drepte faren. «Det var en helt skrekkelig opplevelse. Slike hendelser gjør det ikke lettere å ikke være redd,» sier Schissel. Nå bor familien i det omstridte området Tel Rumeda. Området er i dag befolket både av israelere og palestinere, men Schlissel forteller at hun omgås sine palestinske naboer så lite som mulig: «Jeg har arabiske naboer, men kjenner dem ikke. Jeg har ikke noe imot dem personlig, men historien har dessverre vist at vi aldri kan være trygge på hva de kan finne på. Det er viktig å forstå situasjonen i dag i lys av det som skjedde i 1929. Jeg sier ikke at alle ønsker oss vondt, men mange av dem ønsker at vi skal forsvinne herfra. Vi må kjempe for at det ikke skal skje,» sier hun.

Jeg spør henne hva hun tenker om politikken som føres av den israelske regjeringen når det gjelder denne konflikten. «Når Israel prøver å inngå fredsavtaler, er det araberne som nekter,» mener hun. «Flere tusen israelere har blitt drept i terrorangrep siden inngåelsen av Osloavtalen. Benjamin Netanyahu lovet å ikke gi araberne land, men like etterpå gikk han med på at Hebron skulle bli arabisk. Han har sviktet oss. Det er ikke sånn at araberne vil ha et palestinsk land – de vil ha en arabisk stat,» sier Schlissel, men rister bestemt på hodet når jeg spør om hun har vurdert å flytte fra byen.

Truet med maskingevær. I jødedommen regnes Hebron for å være en av de fire hellige byene, fordi patriarkenes gravkompleks, eller Makpela-hulen, er lokalisert her. Rundt grotten er Abrahamsmoskeen oppført, et viktig helligsted for muslimer. Frykten for og misnøyen med de andres tilstedeværelse er ikke vanskelig å merke i Hebron. Allerede før intervjuet startet, ble jeg advart mot araberne av to bosetterkvinner – opprinnelig fra India – da jeg skulle spørre om veien: «Vi vet hvilken retning det er, men du burde da ikke gå dit alene?» sa de til meg.  «Å nei, er det langt?» sa jeg. «Nei,» sa de, «men det er ikke trygt. Det er så mange … hvordan skal vi si dette …»

«Mange soldater?»

«Nei. Mange arabere!»

Advarslene fra de to kvinnene får meg til å tenke på en butikk i området, som jeg besøkte noen uker tidligere. Dagen før jeg var der opplevde butikkeieren å bli oppsøkt av en bosetter. Uten et ord skal bosetteren i 15 minutter ha stått og pekt på butikkeieren med et maskingevær. Noen vitner til hendelsen tilkalte soldater som var stasjonert like bortenfor, men det var lite de kunne gjøre. Heldigvis forsvant mannen med geværet – men han gjorde det tydelig at han ville komme tilbake.

«Bosetterne er VIP her,» sa butikkeieren til meg senere.

«Ren antisemittisme.» Tilbake hos Tripzi Schlissel beveger vi oss ut av bolighuset og mot det jødiske museet i byen, der hun jobber deltid. Her venter en gruppe turister som skal vises rundt. Fra verandaene på hver side av den smale gaten henger israelske flagg i forskjellige størrelser. Vi passerer en millitærpost rett overfor museet. «Ser du denne trappen?» sier Schissel. «For noen måneder siden ble en soldat som sto på vakt her, overfalt og knivstukket av en araber som kom ned trappen. Jeg har en film av det inne, jeg kan vise deg.»

«De må slutte å drepe oss, slutte å jobbe for å slette oss fra jordens overflate. Da vil både soldatene og kontrollpostene forsvinne.»

Siden oktober i fjor har volden mellom palestinere og israelere eskalert. Det som av mange lenge ble omtalt som en tredje intifada, har kostet over 200 palestinere og 28 israelere livet, mange av dem sivile. Flere av drapene har skjedd i Hebron, noe som har ført til flere soldater i gatene og strengere sjekk ved kontrollpostene i byen. Men Schlissel setter pris på den militære tilstedeværelsen. «Jeg ser på soldatene som en del av den israelske familien, og er stolt av innsatsen de gjør for å beskytte oss her i Hebron. Jeg vet det er en oppfatning internasjonalt at både soldatene og kontrollpostene er til stor plage for araberne her, men det er på sett og vis deres egen feil. De må slutte å drepe oss, slutte å jobbe for å slette oss fra jordens overflate. Da vil både soldatene og kontrollpostene forsvinne,» sier hun.

Hvordan ser hun for seg Hebron om ti år? «Jeg ønsker at Hebron skal bli en jødisk by der jøder kan leve fritt uten å være engstelige,» sier Schissel. «Når det gjelder araberne som ønsker å drepe oss, bryr jeg meg ikke så mye om hva som skjer med dem. De kan deporteres eller nedkjempes. De som ønsker å leve med oss i fred, er det noe annet med,» sier hun. «Israel er ikke et rasistisk land.»

To kvinner kledd i skaut og lange skjørt kommer bort til bordet der vi har satt oss ned. De har lyttet til intervjuet, og har lyst til å komme med noen supplerende innspill. «Det verste er de internasjonale organisasjonene som kommer hit for å forsvare palestinerne på bakgrunn av propaganda de hører i mediene,» sier en av kvinnene. «Det er ingen som kommer for å forsvare oss. Hadde disse menneskene virkelig brydd seg om menneskerettigheter – og da mener vi ekte menneskerettigheter – hadde de hjulpet oss også,» fortsetter hun. «Men det er ingen som er interessert i å spørre oss om vi trenger bistand til noe. Det er ren antisemittisme. Hadde det ikke vært for organisasjonene, hadde ting vært bedre her – de kommer og ødelegger.»

Reisen til tidens begynnelse. Den guidede turen starter med en film. Sammen med gruppen som skal guides, spennes jeg fast på en lang benk, i noe som minner om de setene man settes fast i når man tar karusell på tivoli. Plutselig brytes stillheten av en stemme som runger gjennom den mørke salen, og setene beveger seg fra side til side. Noen ungdommer bak meg fniser opprømt. På skjermen dukker det opp en familie – en mor, en far og en tenåringssønn. Av mennenes hodeplagg kan vi se at de er jøder, og etter aksenten å dømme kan vi anta at de er amerikanere. «Vi skal ta dere med tilbake til tidenes begynnelse,» sier faren. Mer bevegelse, mer fnising. Mens setene rister under oss, farer vi gjennom verdensrommet og havner på en gresslette. Rundt oss står menn i kjortler. Vi introduseres for profeten Abraham.

Scenen skifter, og vi befinner oss på en liknende gresslette. Jublende mennesker går rundt kledd i de samme bibelske antrekkene. Men denne gangen er det reist en stor bygning her: Makpela-hulen, altså det nevnte gravkomplekset, står midt på plassen.

Familiens tenåringssønn bestemmer seg for å gå inn i bygningen, men stoppes halvveis oppe i trappen av en mann med arabisk utseende. «Du har ikke rett til å være her!», roper den arabiske mannen på gebrokkent engelsk. En mann lenger ned i trappen, som etter klesdrakten å dømme også tilhører jødedommen, forklarer at jøder er nektet adgang til bygningen.

Og nå skifter det for alvor. Setene hopper fra side til side mens lyn og torden brer seg over himmelen. Familien prøver å flykte gjennom gamlebyen i Hebron, men de kommer bort fra hverandre. Plutselig overmannes tenåringssønnen av en mann med mørk hud og en kjempesabel. Med ett er det det israelske flagget som vaier på skjermen, deretter ser vi noen soldater, et jagerfly og en rekke politikere. Familien er tilbake på skjermen, og smilende entrer de Makpela-hulen hånd i hånd.

«Vi må bygge landet og kjempe for Israels eksistens.» Lyset blir sterkere, jeg hører musikk, og rommet fylles med såpebobler som sprutes ut fra veggene i salen. Under applausen bøyer en eldre kvinne seg mot meg: «Dette var en sterk film.»

 

---
DEL