Beretninger fra bosetterne

I Hebron på det okkupperte Vestbredden bor 600 israelske bosettere som kjemper for israelsk styre i byen. Ny Tid har besøkt dem. 

 

«Jeg synes det var riktig av soldaten å skyte – terroristen kunne jo hatt en bombe. Jeg sto på balkongen min og tok bilder, og det var tydelig at folk på åstedet var redde. Og nå skal soldaten altså stilles for retten fordi han beskyttet de menneskene han er satt til å beskytte. Det er helt utrolig.»

Tizpi Schlissel ser på meg og slår ut med armene. Lydnivået i stemmen hennes har gått jevnt opp og ned siden samtalen startet for litt over en halvtime siden – og nå er volumet på topp:

«Soldatene er her for å beskytte oss mot folk som ønsker å utslette vår eksistens – ikke bare fra Hebron, men fra hele Israel. Jødene har blitt tildelt et lite land, og vi må kjempe for å beholde det. I verste fall kan denne hendelsen føre til at soldatene blir redde for å skyte for å beskytte oss hvis det er nødvendig.»

Hendelsen Schlissel refererer til, er en episode som inntraff i Hebron den 14. mars i år. To palestinske menn ble skutt etter å ha gått til angrep på en soldat i Schlissels nabolag. Den ene palestineren døde umiddelbart av skuddskadene, mens den andre først ble liggende hardt skadet på bakken. En video som senere ble offentliggjort, viser en soldat som går bort til den overlevende mannen og skyter ham på kloss hold i hodet. Drapet i seg selv er ikke unikt – det føyer seg inn i rekken av både reelle og påståtte knivangrep med påfølgende drap av gjerningspersonen. Det spesielle denne gangen var at hendelsen ble fanget på film, og soldaten stilt for retten. «Men soldaten har bred støtte i Israel,» sier Schlissel.

Bosettere i bykjernen. Jeg var her for noen måneder siden også – i samme nabolag, bare noen få meter unna – for å snakke med en annen person om den samme hendelsen, nemlig mannen som filmet (se Ny Tid 4/2016, «Filmet drap – ble truet»). Etter å ha publisert filmen opplevde den palestinske menneskerettighetsaktivisten Abu Shamsiya alvorlige angrep og trusler fra bosettere i byen.

«Det verste er at vi er omringet av dette hele tiden. For ikke lenge siden skjedde det her oppe også,» sier Schlissel, som er i femtiårene og har elleve barn. «Det er utrygt å forholde seg til, og vanskelig  for barna våre å vokse opp i.» Flere av barna hennes er allerede gift, forteller hun, og viser meg bilder av barn og barnebarn. Hun og familien er blant de rundt 600 jødiske bosetterne i Hebron, den eneste palestinske byen med israelske bosettere inne i selve bykjernen. De anses for å være de mest voldelige og ekstreme bosetterne på hele Vestbredden. Selv har Schlissel vokst opp i Jerusalem, men familiens historie i Hebron strekker seg helt tilbake til 1929, da bestemoren kom til byen for å bistå søsteren som nettopp hadde født. Samme år ble 67 jøder drept og nesten hundre skadet i et opprør fra den arabiske befolkningen i byen. Bestemoren og søsteren overlevde, og flyktet i likhet med de fleste av de nesten 400 jødene som bodde i Hebron til andre steder i landet.

«Jeg har arabiske naboer, men kjenner dem ikke. Jeg har ikke noe imot dem personlig, men historien har dessverre vist at vi aldri kan være trygge på hva de kan finne på.»

Noen år senere returnerte familien til Hebron, hvor de levde et relativt rolig liv helt frem til en kveld i 1994. Da tok en palestinsk mann seg inn i foreldrenes hus og knivstakk og drepte faren. «Det var en helt skrekkelig opplevelse. Slike hendelser gjør det ikke lettere å ikke være redd,» sier Schissel. Nå bor familien i det omstridte området Tel Rumeda. Området er i dag befolket både av israelere og palestinere, men Schlissel forteller at hun omgås sine palestinske naboer så lite som mulig: «Jeg har arabiske naboer, men kjenner dem ikke. Jeg har ikke noe imot dem personlig, men historien har dessverre vist at vi aldri kan være trygge på hva de kan finne på. Det er viktig å forstå situasjonen i dag i lys av det som skjedde i 1929. Jeg sier ikke at alle ønsker oss vondt, men mange av dem ønsker at vi skal forsvinne herfra. Vi må kjempe for at det ikke skal skje,» sier hun.

Jeg spør henne hva hun tenker om politikken som føres av den israelske regjeringen når det gjelder denne konflikten. «Når Israel prøver å inngå fredsavtaler, er det araberne som nekter,» mener hun. «Flere tusen israelere har blitt drept i terrorangrep siden inngåelsen av Osloavtalen. Benjamin Netanyahu lovet å ikke gi araberne land, men like etterpå gikk han med på at Hebron skulle bli arabisk. Han har sviktet oss. Det er ikke sånn at araberne vil ha et palestinsk land – de vil ha en arabisk stat,» sier Schlissel, men rister bestemt på hodet når jeg spør om hun har vurdert å flytte fra byen.

Truet med maskingevær. I jødedommen regnes Hebron for å være en av de fire hellige byene, fordi patriarkenes gravkompleks, eller Makpela-hulen, er lokalisert her. Rundt grotten er Abrahamsmoskeen oppført, et viktig helligsted for muslimer. Frykten for og misnøyen med de andres tilstedeværelse er ikke vanskelig å merke i Hebron. Allerede før intervjuet startet, ble jeg advart mot araberne av to bosetterkvinner – opprinnelig fra India – da jeg skulle spørre om veien: «Vi vet hvilken retning det er, men du burde da ikke gå dit alene?» sa de til meg.  «Å nei, er det langt?» sa jeg. «Nei,» sa de, «men det er ikke trygt. Det er så mange … hvordan skal vi si dette …»

«Mange soldater?»

«Nei. Mange arabere!»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.