Bereist tjuvgods

I fjor fikk Norge en ny lov som skulle gjøre det vanskeligere å innføre arkeologisk tjuvgods til landet. Siden den gang er det ikke gjort ett eneste beslag.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 2005 dukket det opp en tidligere Afghanistan-soldat på Kulturhistorisk museum i Oslo med to gjenstander fra Afghanistan. Begge gjenstandene, den ene en slags flakong i metall, den andre en sammenpresset haug gamle mynter bar tydelig preg av å ha ligget i sand og leire. Av hensyn til det internasjonale regelverket mot utføring av slike gjenstander takket museet nei til å undersøke gjenstandene, men fotograferte dem før de ga dem tilbake til soldaten.

– Soldater får gjennomsøkt bagasjen når de kommer hjem til Norge. Man ser etter våpen og narkotika og slikt. Men ikke alltid gamle gjenstander, sier arkeolog Josephine Munch-Rasmussen som har skrevet masteoppgave om vår håndtering av stjålne kulturskatter.

I 2003 beskrev den britiske journalisten Robert Fisk plyndringen av det irakiske nasjonalmuseet. Han tråkket rundt i støvet av assyriske, sumeriske, babylonske, persiske og greske oldskatter – «5000 år gamle marmorgjenstander som hadde overlevd alle beleiringer av Bagdad, alle invasjoner av Irak gjennom historien, bare for nå å ødelegges da amerikanerne kom for å befri byen». I ukene før katastrofen hadde de ansatte ved museet gjort slik gode museumsansatte skal gjøre: De hadde gjemt unna deler av samlingen – i kjellere, på gårder utenfor byen, i varelagre. Likevel var det nok å hente da dørene gikk opp til en av verdens mest dyrebare oldsakssamlinger. Verden hadde ikke sett maken siden Taliban sprengte de berømte Buddha-statuene i Bamiyan noen år tidligere, skriver Robert Fisk før han gir ordet til sjokkerte museumsvakter som lurer på hvor soldatene som skal beskytte samlingen er.

Plyndringen av Bagdad-museet sjokkerte fagfolk så vel som legfolk over hele verden. Plyndringen rettet også fokuset mot det som amerikanske FBI mener er den tredje største illegale handelen i verden. Den ulovlige omsetningen av kulturminner skal bare overgås av illegal våpen- og narkotikahandel. Også Norge berøres.

– Noen land fungerer som opplagringsland. Norge er gunstig som transittland, med landforbindelse til Russland og gode båtforbindelser til England egner Norge seg. Man kan sende gjenstander fram og tilbake og slik hvitvaske kulturskatter med ukjent opphav, mener arkeolog Munch-Rasmussen.

Sovende lov

Munch-Rasmussen mener det er flere grunner til at Norge kan egne seg som transittland enn den geografiske beliggenheten, blant annet har Norge hatt dårligere kontroll med innførsel og utførsel av kulturgjenstander enn en del naboland.

– Nederland, Finland, Polen og Sverige har alle hatt en strengere kontroll, de har også hatt en del avsløringer som har ført til debatt, sier hun.

1. januar i 2007 ble det innført en ny forskrift også i Norge om utførsel og innførsel av kulturminner. Loven kom etter en årelang debatt om rikmann og samler Martin Schøyens samling av oldtidssaker og manuskripter fra blant annet Egypt, Afghanistan og Irak. Debatten, som også vakte oppsikt internasjonalt, endte med at Schøyen tilbakeførte flere middelaldermanuskripter til Pakistan og Afghanistan. Men Munch-Rasmussen frykter at den nye loven er sovende.

– I løpet av ett år har de ikke gjort ett eneste beslag. Det kan jo være at det ikke har kommet slike gjenstander. Men Tollvesenet sier selv at de ikke har forutsetningen for å kontrollere. Kommer det for eksempel en assyrisk eller sumerisk gjenstand klokken fire om morgen er det stor sjanse for at tollerne rett og slett gir faen. De kan velge å ta beslag, med mye papirarbeid til følge, eller å la være. Jeg tror de som oftest gjør det siste, sier Munch-Rasmussen.

Skatt i bagasjen

I arbeidet med sin egen oppgave intervjuet Munch-Rasmussen både museumsansatte og tollere, de sistenevnte innrømmet å ha dårlig kjennskap til hva som kunne være stjålne kulturskatter. Blant annet etterlyste de lister over aktuelle gjenstander. Tollere innrømmet også at de mer eller mindre må stole på at sakene de fortoller, er det eieren oppgir at de er.

Ikke alle som smugler oldtidssaker er profesjonelle kunsttyver. Forminner fra ørkenen i Irak og Afghanistan har dukket opp i bagasjen til soldater, journalister og andre som har oppholdt seg i slike områder. Gjenstander fra Nasjonalmuseet i Bagdad dukket blant annet opp i bagasjen til en av Robert Fisks kollegaer. Det er grunn til å tro at også norske soldater, journalister og hjelpearbeidere har smuglet slike gjenstander. Munch-Rasmussen har sett på regelverket til Forsvaret og intervjuet soldater fra Telemarksbataljonen som har tjenestegjort i Afghanistan og Irak. To soldater har fortalt at de fikk utpekt historiske bygninger som de skulle unngå å skyte på eller fra. De var usikre på hva slags regler som ellers gjaldt for gamle gjenstander. Begge svarte de har blitt tilbudt «gamle saker», men ikke kjøpt.

Kolonial tankegang

Kultur- og kirkedepartementet sier at de jobber kontinuerlig med å hindre utførsel av norske gjenstander til andre land, blant annet er det blitt vanskeligere å utføre gjenstander til USA hvor det er stort marked for norske bondeantikviteter. Fra departementet får Ny Tid opplyst at det nå jobbes med en revisjon av den nye loven om innførsel og utførsel av kulturgjenstander. Om alt går etter planen vil denne tre i kraft i løpet av høsten. Departementet arbeider også med en veileder, som skal hjelpe tollmyndighetene med å gjenkjenne tjuvgods.

– Det er viktig å bygge ned barrierene mellom ulike etater som arbeider med disse spørsmålene. Økokrim, tollmyndighetene, ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum, red. anm.) og departementet samarbeider derfor med å bygge opp kompetansen på spørsmål knyttet til ulovlig innførsel og utførsel av kulturgjenstander, heter det fra Kirke- og kulturdepartementet.

Munch-Rasmussen mener imidlertid at det finnes en del gammelt tankegods vedrørende oldtidssaker og «vårt» ansvar som voktere av en internasjonal kulturarv.

– Jeg forundres over at internasjonal lovgivning faktisk tillater et land å ødelegge sin kulturarv, mens det er ulovlig for en uforstående å medvirke til å redde den, sa Martin Schøyen da han ble beskyldt for å ha manuskripter i samlingen som var stjålet fra nasjonalmuseet i Kabul i 2004.

Schøyen fikk den gang støtte av blant annet nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas og professor Jens Braarvig som mente Norge var i bedre stand til å ta vare på de afghanske manuskriptene enn det afghanerne selv var

– Det blir brukt som argument at man redder skatter for sivilisasjonen, at dette er gjenstander som er hele verdens kulturarv. For eksempel gjelder det gjenstander fra Mesopotamia. Det understrekes at dette ikke er det samme som Irak i dag, at eierskapet til disse gjenstandene ikke ligger i dagens Midtøsten men i Vesten som liksom tar bedre vare på dem, sier Josephine Munch-Rasmussen.

– Problemet med den typen argumenter er at det ikke fungerer sånn. Disse gjenstandene befinner seg ikke i et vakuum. Det er ikke slik at man redder en gjenstand ved å kjøpe den. Når man kjøper en plyndret gjenstand bidrar man til at etterspørselen blir større, og at mer plyndres. De som tjener på dette er de som sitter i enden av kjeden, de store auksjonshusene i London eller samleren selv. Som kjøper seg faglig og offentlig anerkjennelse, forklarer hun.

Eksempelet Martin Schøyen er talende, da den norske samleren begynte å kjøpe opp afghanske middelaldermanuskripter, kjøpte han hele bøker. Men etter vert ble bøkene delt opp, og Schøyen kjøpte ett og ett fragment. Dermed kunne selgeren tjene mer. Oppkjøpet var ikke en redning, men et motiv for ødeleggelse av de opprinnelige manuskriptene, mener Munch-Rasmussen.

– Materialet er blitt spredt, kunnskapen vi som arkeologer kan få ut av det er blitt redusert. Konteksten til manuskriptene har vi heller ikke, de holdes skjult fordi materialet er plyndret, sier Munch-Rasmussen.

Hun legger til at det land som får sine skatter ønsker er å få tilbake eierskapet, det betyr ikke nødvendigvis at skattene dermed ikke kan lånes ut til museer og forskere andre steder i verden. Videre at en gjenstands kontekst og historie er nødvendig for at man skal forstå den. Tar man ut en gjenstand av konteksten mister den verdi for forskeren. Gjenstandens historie etter at den dukket opp er også interessant for forskerne. Mister man den, sår man samtidig tvil om gjenstandens ekthet.

– Vi ser det en del i forbindelse med såkalt bibelsk arkeologi. Dette er nesten alltid forfalskninger. Vi har et eksempel nå med denne påståtte kisten til Jesu bror. Kisten er fra riktig tidspunkt, men inskripsjonen kan ha kommet til i moderne tid. Det er vanskelig å fastslå fordi vi ikke kjenner kistens historie. Vi vet at noe så sensasjonelt vil kunne selges for en helt vanvittig pris. Derfor dukker det opp mange forfalskninger, og da kan man også få forskning basert på falske gjenstander. Da blir jo hele forskningen falsk.

---
DEL