Ber om handlingsrom

Landene på den andre siden av WTO-bordet krever først og fremst å få bestemme selv.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utenriksminister Jan Petersen vendte slukøret og tomhendt hjem fra WTO-forhandlingene i Genéve; han fikk verken adgang til utdanningtssektoren, privatisert vannforsyning eller innfridd noen de andre ønskene om liberalisering han hadde. Hva bad partene på den andre siden av bordet om?

Gruppen av utviklingsland, kalt G77, ble på sitt møte i Doha i juni enige om en plan for hvordan de fattige landene i større grad kan profittere på verdenshandelen. Gruppen består i dag av 132 land, deriblant store land som India, Indonesia og Brasil. På møtet i Doha deltok i tillegg Kina.

I de to sluttdokumentene fra Doha understreker G77 først og fremst behovet for et politisk handlingsrom for det enkelte utviklingsland, spesielt innen handel, finans og industri, med tanke på at det enkelte land selv kan treffe de vedtak som i størst mulig grad er til landets beste.

Videre krever gruppen en rettferdig og regulert verdenshandel, som er inkluderende overfor utviklingsland og samtidig tar hensyn til utviklingsaspektet. For de minst utviklede land (MUL), betyr dette en toll- og kvotefri adgang til markedene i den industrialiserte verden, så vel som i andre utviklingsland.

For G77 er det viktig å understreke det enkelte lands ansvar for, og retten til, suverent å bestemme sin egen utvikling. Samtidig påpekes viktigheten av at man på FNs sesjon i høst gjør et krafttak for å følge opp FNs såkalte tusenårsmål. Her heter det blant annet at antallet mennesker som lever på mindre enn 1 dollar dagen, skal halveres innen 2015.

Frihandel

Det springende punkt for mange av de afrikanske økonomiene, er i hvilken grad de selv kan bestemme omfanget og utformingen av frihandel. Frihandel har lenge vært et krav fra vesten, enten det gjelder bistand, lån eller gjeldsslette. En ny rapport fra den britiske hjelpeorganisasjonen Christian Aid retter søkelys på resultatene av frihandel.

Ifølge rapporten The real cost of free trade for poor countries, har frihandelen kostet landene sør for Sahara 272 milliarder dollar de siste 20 årene. Denne summen ville kunne dekke inn alle landenes gjeld, samt betalt for vaksinering og skolegang for alle barn.

Rundt regnet er dette beløpet det samme som landene har mottatt i bistand i den samme perioden, og overstiger langt de 40 milliardene i gjeldsslette som G8 lovet på toppmøtet i Gleneagles.

Rapporten viser at noe av grunnen til dette, er at importen til de afrikanske landene, når handelen slippes løs, øker i langt større grad og tempo enn eksporten, og at landet slik sett får et handelsunderskudd i forhold til utlandet.

Et annet problem som fort kan stikke kjepper i hjulene for afrikanske eksportnæringer, er bruken av barn i produksjonen. Et forbud mot eksport av varer produsert ved hjelp av barnearbeid, er på trappene i WTO. Et slikt forbud vil i all hovedsak ramme landbruksnæringene. For Ugandas del, som et eksempel, er det snakk om til sammen 2,7 millioner barn, i følge ILO.

Går vi ned til det enkelte land ser vi raskt at de økonomiske problemene knyttet til handel er mangefasettert.

Botswana: Det tidligere britiske protektoratet er i en viss forstand en rik afrikansk nasjon, med et bruttonasjonalprodukt per innbygger på 8500 dollar. Dette kunne tilsi en noenlunde økonomisk standard for landets 1,6 millioner innbyggere, men en gjennomsnittlig levealder på 32 år tilsier at midlene er skjevt fordelt. Spedbarnsdødeligheten er 67 per 1000.

Eksport: Diamanter, kopper, nikkel og storfekjøtt.

Status: Landet har lenge slitt med en økonomi som i all hovedsak er knyttet opp til mineraleksport. Derfor påvirkes landets økonomi til en stor grad av svingningene i markedet for kobber, nikkel og særlig diamanter.

Bunnen gikk til en viss grad ut av markedet for diamanter etter 11. september 2001, og Botswanas årlige økonomiske vekst sank fra 9,1 prosent til 5,7 prosent. Landets regjering og president Festus Mogae svarte med å devaluere den lokale valutaen, pula, med 12 prosent tidligere i år. Så langt har dette ikke hatt noen effekt på eksporten.

Heller ikke eksporten av storfekjøtt har utviklet seg slik man hadde håpet. Begrenset adgang til vestlige markeder, subsidiering av landbruket i vesten og en viss skepsis blant kundene har bremset eksporten. Synkende priser på verdensmarkedet har medført lavere inntekter og uro innen bransjen.

Som i så mange andre afrikanske land, har også tekstilindustrien i Botswana fått merke at WTO hevet Kinas eksportbegrensinger siste årsskifte. African Cotton and Textile Industry Alliance legger seg nå i selen for en utvidelse av den eksisterende African Growth and Opportunity Act (AGOA), en avtale som skal lette samhandelen mellom USA og Afrika.

Nigeria: Den tidligere britiske kolonien er nå verdens åttende største eksportør av olje, men dette har ikke gitt landets 134 millioner innbyggere så mye igjen. Bruttonasjonalproduktet per innbygger ligger på 900 dollar, gjennomsnittlig levealder er på 51 år og spedbarnsdødeligheten 71 per 1000.

Eksport: Petroleumsprodukter, mineraler, og diverse landbruksprodukter.

Status: Med store petroleumsressurser sliter Nigeria med den samme avhengigheten av ett produkt som mange andre afrikanske land. Dagens høye oljepris er allikevel selvfølgelig en fordel for Nigeria, hvor olje og gass utgjør over 80 prosent av landets inntekter. Samtidig har Organisasjonen av Oljeproduserende land (OPEC) hevet kvotene, i et forsøk på å kjøle ned den høye prisen, noe som også har kommet også Nigeria til gode.

Samlet økte landets eksportinntekter med drøyt 33 prosent i fjor. Mye av dette skyldes den høye oljeprisen, men også eksporten av mineraler skjøt i været. Importen steg til sammenligning med 26 prosent, noe som altså medførte et økt handelsoverskudd for landet. President Olusegun Obasanjo understreker til stadighet behovet for i større grad å diversifisere landets eksport, uten at dette har medført radikale endringer så langt.

Landets industri opplever stadig å tape terreng også på hjemmebane. Tekstilarbeiderforeningen klager over at 75 prosent av alt tøy som omsettes, nå er av utenlandsk opprinnelse. Ifølge foreningen velger kundene utenlandsk, grunnet prisdumping og ulovlig import. Myndighetene svarer med at tekstilindustrien må videreutvikle sine produkter og satse på kvalitet fremfor masseproduksjon.

Mosambik:Den tidligere portugisiske kolonien på Afrikas østkyst sliter tungt med en landbruksøkonomi utformet av tidligere koloniherrer. Landet har 17,5 millioner innbyggere og et BNP per innbygger på 1000 dollar. Spedbarnsdødeligheten er 199 per 1000 og gjennomsnittlig levealder er 31 år.

Eksport: Sukker, kokos, cashewnøtter, bomull, tømmer, reker og aluminium.

Status: Med slikt eksportbilde tilsier det at landet er særdeles sårbart overfor andre lands landbrukssubsidier. Særlig har subsidiering av den amerikanske bomullsproduksjonen vært trukket frem i mange sammenhenger. I et fordrag i fjor poengterte lederen for den mosambikiske foreningen for bommulsprodusenter, João Ribas, det åpenbart urimelig i en slik subsidiering.

De amerikanske subsidiene til egen bomullsnæring utgjorde i 2003 3,7 milliarder dollar. Dette alene utgjorde rundt 90 prosent av Mosambiks samlede bruttonasjonalprodukt. Resultatet ble at USA, sammen med Kina, står for rundt halvparten av verdens samlede produksjon. Og når 60 prosent av all verdensproduksjonen er subsidiert, viser det seg at det er de mindre produsentlandene, og da særlig de afrikanske, som har fulgt oppfordringene om å kutte subsidiene. Viktig her er selvfølgelig også at disse landene heller ikke har råd til en slik subsidiering.

Nettopp de amerikanske bomullssubsidiene har stått sentralt i debatten rundt WTO, og USAs president George Bush har et stykke på vei lovet å heve disse, uten å angi noen endelig frist.

---
DEL

Legg igjen et svar