Bengtsfors – en kommune tømt for industri

17. mars 1999 mistet hver sjette arbeidsføre innbygger i Bengtsfors jobben.

17. mars 1999: 860 mennesker ble sendt hjem.

Lear Corporation la ned bilsetefabrikken i Bengtsfors.

Uten forvarsel.

Siden har:

Väner timber gått konkurs: 95 mistet jobben

Novus Interiör gått konkurs: 50 mistet jobben

Segerström & Svensson skal kutte 90 stillinger

Onsdag sa Duni opp 145 ansatte.

Alle arbeidsplassene har vært med til å sikre Bengtsfors kommune.

Den hadde for få år siden nesten 15.000 innbyggere. I dag er det såvidt over 10.900.

Ledigheten er på godt over 13 prosent, og ville vært enda høyere hvis myndighetene ikke

skjulte de virkelige ledighetstallene i ulike kurstilbud og etterutdanningskurs.

Flesteparten av arbeidsplassene som forsvant, ble flyttet til utlandet.

Ny Tid har vært i Bengtsfors og funnet globaliseringen.

Gråværet ligger som et lokk over Bengtsfors i Vest-Sverige. Kommunen ligger en knapp times biltur fra den norske grensen. En snau times biltur sørover, så kommer man til Trollhättan, Uddevalla, Karlstad; og litt lenger sør Göteborg.

Kommunen ligger mellom et næringsliv i vekst på norsk side, og en blomstrende industri i området sør for kommunen.

Bengtsfors er også en industrikommune. I mange år har kommunen hatt over femti prosent av de yrkesaktive ansatt i produksjonsindustrien.

Det var før globaliseringen og liberaliseringen knuste alle drømmer om et lite og beskyttet samfunn.

Onsdag fikk kommunen sin foreløpig siste påminning om at vi lever i en verden der amerikanske pensjonisters velvære er viktigere enn arbeidsplasser i en liten kommune i Sverige – eller hvor det skal være. Onsdag fikk 145 av 540 ansatte på Duni-fabrikken i Bengtsfors beskjed om at selskapet ikke har jobb til dem lenger. Blant eierne i Duni finnes amerikanske pensjonsfond som krever høy avkastning – hvert år.

Dette er en beskjed noen i samtlige familier i Bengtsfors har fått de siste to årene. Mellom 1300 og 1400 personer er sagt opp på grunn av konkurser eller slakt av fabrikker som skal bygges opp på nytt et annet sted i verden.

Ulykkene for Bengtsfors startet for litt over to år siden.

17. Mars 1999

17. mars 1999 gikk Bengtsfors i stå. Ledelsen i kommunen fikk en telefon fra Trollhättan. De ble bedt om å komme til et møte i det svenske hovedkvarteret til Lear Corporation. Det lille følget fra Bengtsfors kommune, med politisk og administrativ ledelse i spissen, viste ikke hvorfor det hadde slik hast med å få dem til Trollhättan – ett hundre kilometer fra Bengtsfors. De ble bedt om å møte presis klokken 13.00 samme dag.

Ledelsen i Lear Corporation hadde en kort beskjed å gi til kommunen. Fabrikken i Bengtsfors skulle legges ned og alt inventar sendes ut av kommunen. Produksjonen skulle flyttes til Portugal og Thailand. Noe skulle også til Gøteborg. Fabrikken stoppet produksjonen øyeblikkelig. Den 1. april var fabrikkhallene til Lear Corporation i Bengtsfors tomme.

860 personer mistet jobben denne dagen i mars. Rundt 700 av dem kom fra Bengtsfors – som har rundt 6000 innbyggere i arbeidsdyktig alder. Ti prosent av innbyggerne mistet jobben. I mange hjem gjaldt det både mor og far.

Kommunens ledelse satt lamslåtte etter at de hadde fått beskjeden på møtet i Trollhättan.

– Vi var ikke forberedt på å få en slik beskjed, og vi fikk ingen tid til å diskutere saken sammen etter at møtet var over. Da vi forlot møtelokalene, var pressen allerede på plass og vi ble møtt av journalister, fotografer og fjernsynsfolk, sier kommunfullmäktig Mari-Ann Hesselroth. Hun deltok på møtet.

Reaksjonene var kraftige, og samtidig hadde de fått bevis for hva Lear Corporation følte for et sted som Bengtsfors.

– De tok seg ikke bryet med å reise opp til Bengtsfors for å informere oss og de ansatte om avgjørelsen. De brydde seg verken om de ansatte eller kommunen som i ti år har vært vert for deres fabrikk, sier Mari-Ann Hesselroth.

– For kommunen var det svært viktig å komme på banen tidlig og skape en positiv fremtidstro. Vi vil ha folk boende her, og folk vil bli her. De har ikke noe ønske om å flytte til en stressende hverdag i Göteborg, sier Hesselroth.

Flere tiår med bilseter

Allerede i bilene på vei hjem til Bengtsfors begynte de å legge planer for tiden etter Lear Corporation. De hadde ikke noe valg. Lear Corporation var ikke interessert i å diskutere mer produksjon i Bengtsfors.

I de svære fabrikklokalene i Bengtsfors har det vært sydd og montert bilseter de siste 30 årene. Først var det Volvo, som etter politisk press la fabrikken i Bengtsfors. For ti år siden overtok det amerikanske selskapet Lear Corporation fabrikken. Oppgaven var den samme for de ansatte, de skulle produsere bilseter til Volvo.

Tilbake i Bengtsfors møtte de en fullstendig tom by. Folk holdt seg hjemme. Ingen visste hva framtiden ville bringe.

I kommunehuset var aktiviteten hektisk. Kommunens ledelse samlet seg til krisemøte, og i løpet av noen timer kom de med en plan. Målet var å skape 860 nye arbeidsplasser i kommunen i løpet av tre år. 350 av dem skulle opprettes innen det bengtsforsboerne kan best av alt, produskjon. 450 skulle opprettes innen tjenestesektoren. Kommunen skrek etter omsorgspersonale etter at mange utdannede sykepleiere, hjelpepleiere, førskolelærere og andre hadde søkt lykken i Norge, som tilbød bedre lønn.

De siste 60 stillingene skulle opprettes innen turistnæringen.

– Vi måtte komme med et utspill raskt, og det måtte gi folk et lyspunkt, sier Mari-Ann Hesselroth. Kommunen måtte raskt finne en vei ut av situasjonen. Bare en halv time etter beskjeden om nedleggingen, begynte seriøse og mindre seriøse telefoner å komme til kommunen. Mange hadde ideer og forslag om hvordan Bengtsfors kunne få nye arbeidsplasser.

– Det ble en jobb bare å sortere henvendelsene. Det finnes utrolig mange lykkejegere som prøver å profittere på det tomrommet som oppstår etter en slik arbeidsnedleggelse. De fleste som tok kontakt var interessert i hva kommunen kunne tilby, særlig av økonomiske midler, sier Mari-Ann Hesselroth.

Kommunen bestemte seg for å starte Framtid Bengtsfors. Denne enheten skulle se på alle som ønsket seg til kommunen, og på hvilke muligheter som fantes for å opprette nye arbeidsplasser.

Etter en god start har prosjektet i dag ingen ansatte, men ifølge Hesselroth er nye personer på vei inn for å føre prosjektet videre.

De faglige organisasjonene i kommunen, med svensk LO i spissen, føler at kommunen ikke helt har forstått situasjonen. De mener det var feil å kutte i midlene til Framtid Bengtsfors i stedet for å holde et høyt aktivitetsnivå.

Ny aktivitet

Bengtsfors fikk raskt støtte fra mange som ville hjelpe dem videre. Landshøvding Göte Bernhardsson var en av dem som kom inn i bildet i timene etter at beskjeden var kommet fra Lear Corporation. Han skulle bli en sentral brikke i å skape ny aktivitet i lokalene til selskapet.

Han ble med i en gruppe som skulle finne nye arbeidsplasser. Det skulle vise seg at en reise til Uddevalla, som var planlagt lenge før nedleggingen på Lear, skulle bli en del av løsningen. Der besøkte landshøvdingen TWR, eller Omninova som det heter i dag. På møtet med ledelsen i TWR luftet han tanken om at de kunne legge en del av produksjonen til Bengtsfors. Ledelsen i TWR syntes ideen var spennende.

TWR sa nærmest ja på timen til å starte produksjon av drosjebusser. Produksjonen ville kreve at det ble ansatt mellom 400 og 500 personer fra 2000 til 2003.

Bengt-Göran Blomqvist var en av dem som mistet jobben på Lear Corporation. Han var leder i klubben, og hadde hatt mistanke om nedlegging i noen dager. Men den endelige beskjeden fra ledelsen kom ikke før klokken ni om morgenen den 17. mars. Det var en fryktelig dag for Blomqvist og hans kolleger. Folk gråt åpenlyst. At Lear-ledelsen helt åpenbart hadde brutt svensk lov om informasjonsplikt, var til liten trøst. Folk ble hjemme og slet med følelsene.

I dag er Bengt Göran Blomqvist personalansvarlig på Omninova/TWR.

Den første oppgaven var å finne 180 personer av de 860 som ble arbeidsledige da Lear tok maskinene og reiste til Portugal. De fikk opplæring, og ett år etter at Lear forsvant stod de første taxibussene klare. Det gikk så fort at de allerede før den offisielle åpningen hadde produsert og eksportert 20 taxibusser til Japan.

Omninova, som selskapet heter i dag, ser lyst på fremtiden. De regner med å ansette opp imot 200 personer det neste året, slik at man allerede et års tid før planen vil være oppe i rundt 400 ansatte.

Bengt-Göran Blomqvist er optimistisk. Bare vi får solgt nok busser, så går det nok.

Foreløpig produserer de ikke for fullt; planen er å produsere åtte drosjer og én buss pr. dag. Men i løpet av de neste årene er det meningen at fabrikken skal produsere mellom 2000 og 3000 busser og drosjer. Det som er spesielt med Omninova-produktet, er at de er handicapvennlige. Hele bilen kan senkes slik at en rullestolkjører kan komme inn i bussen uten hjelp fra andre.

Det var ikke så enkelt

Bengtsforsboerne håpet at de etter Lear-forsvinningen kunne begynne å se fremover og bygge opp samfunnet igjen. Det så lyst ut i et halvt års tid. Så kom den neste konkursen. Vänern Timber måtte sende nærmere 100 ansatte hjem. Nye eiere har overtatt, og vil starte produksjon der når markedet åpnes for de produktene de kan levere. Det har foreløpig ikke skjedd.

Novus Interiør, som Lear Corporation var med å starte som et plaster på såret da de pakket sammen, gikk også konkurs. Lear Corporation, som hadde lovt å kjøpe produktene til Novus, trakk seg plutselig fra denne avtalen. Begrunnelsen var at Novus var for dyr.

I mars ga en annen av de store arbeidsplassene i kommunen, Duni, beskjed om at de ville si opp 145 personer av en arbeidsstokk på 544.

Det som Bengtsfors har opplevd, tilsvarer at en by som Oslo ville mistet 35.000 arbeidsplasser bare med Lear-flyttingen. Alle nedleggelser svarer til at Oslo i løpet av to år ville mistet rundt 50.000 jobber.

I Bengtfors ville enkeltpersoner sammen med fagforeningene prøve å markere at de følte seg overkjørt av Lear. Derfor ble det arrangert en demonstrasjon i byen den 24. mars 1999. Kvelden ble kalt vredens kveld. Nesten alle i byen møtte opp. Rundt 10.000 mennesker deltok i marsjen som gikk fra Lear til sentrum av byen. De demonstrerte mot Volvo og Lear Corporation.

Da Duni-beskjeden kom i mars i år, samlet folk seg igjen i en demonstrasjon. Denne gang kom mellom 2500 og 3000 mennesker i byen med 10.900 innbyggere. For få år siden var folketallet nærmere 15.000.

Vi gir oss ikke

I et møtelokale på Duni får vi lov til å møte to av de faglig aktive på Duni. Pia Ågren, som er nestleder i fagforeningen Pappers på fabrikken, og Pär Ericsson, leder i LO i Bengtfors. Ledelsen på Duni har gitt oss lov til å prate med de to inne på fabrikkens område.

– De er litt redd pressen for tiden, sier Pär Ericsson. Bakgrunnen for det anstrengte forholdet til mediene, er at fagforeningen overtok regien da det skulle offentliggjøres at folk skulle sies opp på Duni.

– Ledelsen orienterte oss om situasjonen og hva de hadde planer om. Vi fikk ikke munnkurv, og mente at det var såpass alvorlig når over hundre personer skulle sies opp at vi måtte gi beskjeden videre. Og det ble et himla liv, sier Ericsson.

Ledelsen i Duni hadde tenkt å ha regien selv, men fagforeningen gikk ut i pressen med beskjed om at ledelsen ville si opp rundt 100 personer. Duni-ledelsen prøvde seg med brannslokking, men da de offentliggjorde at de «kommer att effektivisera och omstrukturera för att förbättra lönsamheten och minska viss överkapacitet,» så viste det seg at fagforeningen hadde vært forsiktig med sitt utspill. 120 på gølvet måtte gå og 35 mellomledere ville også bli spart bort.

Pia Ågren har vært ansatt på Duni i 21 år. Hun har de siste ukene hatt det tøft som en av dem som deltar i forhandlingene med ledelsen. Det tar på å være tvunget til å sette navn på dem som skal miste jobben.

– Vi har forsøkt vårt beste for å få begrenset nedskjæringene til å omfatte så få som mulig. Vi har fått ledelsen med på å ikke si opp flere enn rundt 100 totalt. Men uansett så vil ledelsen si opp et stort antall ansatte. Dette rammer helt sikkert en del av dem som også ble sagt opp på Lear. Noen av disse fikk jobb på Duni, og nå er det ut i arbeidsledighet igjen. Og vi kommer neppe utenom at i noen familier mister både far og mor jobben i løpet av året, sier Pia Ågren.

– Det har i alle år vært slik at fikk man jobb på Duni, så var man sikret jobb frem til man skulle gå av med pensjon. Jeg tenker og føler sterkt for alle mine arbeidskamerater som nå må gå. Særlig dem som fikk fast jobb etter at de måtte gå fra Lear for nøyaktig to år siden, sier Pia Ågren.

Ingen fremtid

Mens mange går og gruer seg til onsdagen, da Duni skal komme med beskjeden om hvem som må gå, møtes noen damer på Twinnings ved gågaten i byen. En liten kafe som Marie-Therese og Ziad Fawaz driver. Marie-Therese jobbet på Lear. Hun var heldig som hadde muligheten til å jobbe sammen med mannen på deres kafe. Annerledes er det for de rundt ti damene som annenhver tirsdag møtes hos Marie-Therese. De jobbet alle på Lear, og de fleste har vært uten jobb siden. I dag har Ylva Edvardsson, Ann-Britt Augustsson, Anita Marsell og Elvira Carlsson tatt seg turen til Twinnings. Annenhver tirsdag klokken fem møtes de hos Marie-Therese, og det har de gjort siden de ble sagt opp på Lear.

– Ja, vi kjenner oss igjen i det som de ansatte på Duni nå opplever. Det ser mørkt ut i øyeblikket. Det finnes ingen jobber i det hele tatt, og en del av oss har også alderen imot oss, sier Anita Marsell. Hun var 15 år på Lear, og har ikke noe stort håp om å komme ut i jobb igjen.

Ann-Britt Augustsson sier at det er godt å komme ut og møte gamle arbeidskamerater.

– Mange av oss har ingen utdannelse utover barne- og ungdomsskole. Det er ikke enkelt å få noe når man ikke har gjort annet enn å jobbe på Lear hele sitt liv. Hun var14 år på Lear, og trodde at det var en sikker arbeidsplass som hun kunne ha til hun gikk av med pensjon.

Ylva og Elvira hadde en kortvarig jobb på Novus Interiør, som gikk konkurs. Siden november har de vært helt arbeidsledige.

– Noen ble med til fabrikken i Gøteborg, men det er ikke så enkelt for alle å flytte på seg, sier Ylva Edvardsson. Hun var 25 år på Lear, og føler ikke at hun kan flytte for å finne en ny jobb.

– Vi har familien og hele vårt liv her i området. Det er ikke enkelt å flytte på seg når man har vært her så lenge.

Elvira Carlsson, som var 11 år på Lear, føler heller ikke at hun kan flytte på seg.

– Det blir særlig de unge som flytter fra Bengtsfors. For oss uten utdanning blir det vanskelig å finne noe nytt.

---
DEL

Legg igjen et svar