Bekymringer over en sultestreik

I juni var det to år siden den store demonstrasjonsbølgen etter valgfusket her i Iran. Min mann sitter fortsatt i Evin-fengselet. Så gikk han til sultestreik.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Jila Bani Yaghoob er journalist bosatt i Teheran. I 2009 ble hun arrestert i forbindelse med urolighetene etter påstander om valgfusk. Hun satt fengslet i to måneder og ble dømt til 30 års arbeidsforbud som journalist. Yaghoob har blitt tildelt flere internasjonale priser, deriblant Reportere Uten Grensers Ytringfrihetpris i 2010. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Uvisshet. I den siste tiden har dagene mine startet med å lese overskriftene på den iranske opposisjonens nettsider. Den viktigste grunnen er at jeg er bekymret for livet til alle de politiske fangene. Min ektemann, Bahman Amoie, er en av dem. Bahman er en reformvennlig journalist som skrev flere kritiske artikler om president Mahmoud Ahmadi-Nejads økonomiske politikk.

Det er to år siden sikkerhetspolitiet aksjonerte mot huset vårt og arresterte meg og Bahman. Det var de første dagene etter det omdiskuterte presidentvalget i Iran. Hver eneste dag var det samlet folk i gatene som protesterte mot valgfusket.

Jeg og Bahman er begge journalister og var tilstede under demonstrasjonene for å dekke dem. En av grunnene til at vi ble arrestert var disse reportasjene Det var også veldig mange politiske aktivister, menneskerettighetsforkjempere, kvinneaktivister og studenter som ble arrestert på samme tid.

Vi hadde ikke personlig deltatt i demonstrasjonene, men arbeidsoppgaven vår var å være i gatene og rapportere om det som foregikk der. Rundt hundre og femti journalister ble pågrepet og fengslet i den perioden. Noen, blant andre meg selv, ble løslatt etter noen uker, men flere sitter fortsatt fengslet.

Tyngende

Jeg er bekymret for livet og helsen til Bahman og også til alle de andre journalistene og aktivistene som sitter i fengsel. Jeg kjenner mange av dem personlig.

Det kommer dårlige nyheter fra fengselet hver eneste dag. Haleh Sahabi, en kjent iransk kvinne- og menneskerettighetsaktivist, var på permisjon for å delta i sin fars begravelse. Hun ble slått ned av sivilkledde regimetilhengere under seremonien og døde bare noen timer senere av skadene hun ble påført.

Denne hendelsen inntraff den 1. juni. Ti dager etter Haleh Sahabis død, døde en annen politisk fange, Hoda Saber, i fengsel. Hoda Saber hadde sultestreiket i protest mot Haleh Sahabis død. Hoda og Bahman satt på samme avdeling.

Mandager er dagen for fangebesøk i Evin-fengselet. Jeg var i dyp sorg over Hodas død, og spurte meg selv hvordan jeg kunne trøste Bahman den dagen. Han og Hoda hadde vært nære venner i mange år.

Jeg prøvde å være rolig under besøket, men klarte ikke. Jeg så for meg ansiktet til Hodas kone og barn da de kom for å besøke sin mann og sin far uka før. De andre familiene hadde det ikke bedre enn meg. Noen mente de iranske styresmaktene vil gjerne drepe de politiske fangene én og én. Familiene var i sorg over Hoda Saber og samtidig bekymret over sine egne.

Over høyttalerne kalte de opp fangene som hadde besøk. Jeg var fortsatt usikker på om jeg kunne beherske meg når jeg traff Bahman. Han dukket opp bak de tykke glassene, men denne dagen smilte han ikke. Han snakket kun om Hoda: Om hvor snill han var, om hvor viktig det var for Hoda å følge moralske verdier, ekte moralske verdier, ikke den dobbeltmoralen og de tomme ordene som regimet kjører sin propaganda på.

«Vi må gjøre noe, vi kan ikke bare sitte og se på. To politiske fanger har blitt drept i løpet av to uker. Vi må gjøre noe», sa Bahman. «For Guds skyld, gjør ikke noe radikalt. Vaktene blir mer voldelige mot dere», sa jeg bekymret. Men Bahman var opptatt med sine egne tanker og hørte ikke på meg. «Vi har bestemt oss for å holde en sultestreik i protest mot Hodas død», sa han til slutt.

Jeg ble redd. Sultestreik? Men Hoda døde også under en sultestreik! Min første tanke var å fraråde Bahman fra å gå i sultestreik, men jeg klarte det ikke. Jeg tenkte at jeg også ønsket å være en del av denne protesten. Jeg tenkte at det ikke hjelper og ikke gjøre noe. «Ta en kortere sultestreik. Myndighetene er ikke opptatt av deres helse. Dere er selv nødt til å tenke på dere selv», var det eneste jeg til slutt fikk sagt til ham.

Ny sultestreik

Få dager etter fengselsbesøket erklærte tolv politiske fanger, blant dem Bahman, at de ville gå i sultestreik fra og med 19. juni i protest mot Haleh Sahabis og Hoda Sabers død. Mange av de politiske fanger ønsket å gå i sultestreik, men de valgte til slutt at tolv av dem skulle startet aksjonen. Bahman representerte de fengslede journalistene.

Hvordan kunne jeg spise mat og ha et normalt liv mens min mann sultestreiket i fengsel? Jeg kunne ikke tenke på noe annet enn min mann og hvilken tilstand han var i. Hva gjør fangevokterne hvis han blir dårlig? Skulle de også denne gangen, som med Hoda Saber, nøle med å sende ham til sykehuset? Politiske fanger i Evin-fengselet har ikke rett å ringe til sine familier. Vi hadde derfor ingen informasjon om våre kjære som var i sultestreik. Den eneste kilden var nyhetssidene på internett.

Tilstanden til tre av de sultestreikende ble så dårlig at de ble flyttet til sykehus. Nyheten lekket ut av fengselet, selv om myndighetene som vanlig nektet for alt. Familiene til de tre fangene reiste til sykehuset, men de fikk ikke tillatelse av sikkerhetspolitiet å besøke sine kjære.

Jeg fikk vite at også Bahman var flyttet til klinikken i fengselet. Nå var jeg blitt veldig bekymret. Jeg stolte ikke på denne klinikken. Bare noen få dager tidligere erklærte Bahman og sekstitre andre fanger at de var vitne til at Hoda Saber ble slått i hjel av sikkerhetsvaktene i denne klinikken, mens han var i den åttende dagen av sultestreiken. Jeg ringte klinikken mange ganger, men fikk ikke svar.

Tålmodighet

Det gikk mot den tiende dagen av sultestreiken. Jeg skrev i min blogg om det Bahman sa under fengselsbesøket. Han hadde spurt Hoda Saber om hvorfor han sultestreiket selv om han var i mot denne type aksjon. «Jeg har veldig dårlig samvittighet og lider mentalt etter Haleh Sahabis død. Jeg kan ikke bare sitte her og se på at de dreper folk», svarte Hoda.

«Haleh Sahabis død var det som fikk begeret til å renne over for Hodas del. Nå er Hodas død som har fått vårt beger til å renne over, og vi må protestere. De dreper folk, og ingen står til ansvar for disse grusomhetene», fortsatte Bahman.

Mange menneskerettighetsforkjempere verden over erklærte sin støtte for de tolv sultestreikende fangene. Det ble arrangert demonstrasjoner, og det ble samlet underskrifter til støtte for dem. Menneskerettighetsforkjempere ba dem om å avslutte. De understreket at verden nå har mottatt fangenes beskjed, og at de ikke må skade seg selv.

Få dager etter kommer nyheten om at de tolv politiske fangene har avsluttet sultestreiken. De skrev i sin erklæring:

«Den smerte og sorgen som døden til Hoda Saber forårsaket ble uutholdelig for alle hans medfanger. Sultestreik var den eneste handlingen vi kunne komme på for å protestere mot denne tragedien. På den ene siden var vår sultestreik eneste respons på vår samvittighet og til oppfyllelse av vår moralske plikt som Hoda Sabers medfanger, og på den annen side var det vår protest mot urettferdighet begått mot Hoda Saber og Haleh Sahabi.»

Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 05.08.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL