Beintøff kvinnekamp i en mannsdominert bransje

DISKRIMINERING: Jill Abramson gir den usminkede sannheten om hvordan kvinnelige journalister blir utsatt for sexisme i noen av USAs største avishus.

Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 20.05.2019
           Merchants of Truth – The Business of News and the Fight for Facts Forfatter
Forfatter: Jill Abramson
Simon & Schuster, USA

Merchants of Truth, skrevet av Jill Abramson (f. 1954) – den første kvinnelige sjefredaktøren for The New York Times i perioden 2011 til 2014, fungerer som en slags biografi over to av de største avisene i USA, The New York Times og The Washington Post, samt de to nye mediebedriftene Vice og BuzzFeed. Boken har en lengde på hele 544 sider og framstår som en krysning mellom en memoar, et gravjournalistisk verk, en rapport og til tider også et leksikon som presenterer leseren for store mengder informasjon. Utgivelsen kom som et resultat av Abramsons raseri etter at hun fikk sparken fra The New York Times av dens utgiver, Arthur Sulzberger. Siden 2016 har hun jobbet som politisk spaltist for The Guardian.

I Merchants of Truth tar Abramson oss med på innsiden av amerikansk journalistikk gjennom 13 forskjellige kapitler: tre om hvert av de største nyhetsmediene i USA, og ett om Facebook. Boken har ikke noe spesifikt budskap, men den gir oss et bredt innblikk i den mannsdominerte amerikanske journalistikken, slik at vi lesere selv kan konkludere. Det er verdt å nevne at den er svært farget av Abramsons sterke emosjonelle reaksjon på oppsigelsen, spesielt i utdragene der hun beskriver mannlige kollegers sexistiske holdninger overfor kvinnene i bransjen.

At hun skaffer seg advokat, gjør henne naturligvis upopulær i det mannsdominerte teamet av kolleger.

For «pågående»

Våren 2014 presenterer Arthur Sulzberger en «Innovation Report» – en intern rapport om digital innovasjon i The New York Times – for Abramson. Hun tenner på alle pluggene, blant annet fordi hun i rapporten ikke krediteres for den nye nettsideløsningen hun utformet for avisen i 2012. I mai 2014 tilbyr Abramson Guardian US’ redaktør, Janine Gibson, stillingen som nettredaktør. Det kommer fram i pressen at hun lurer redaksjonssjefen sin, Dean Baquet, om ansettelsen av Gibson. Dette skal være grunnen til at hun sies opp og at Baquet overtar stillingen hennes som sjefredaktør. Ifølge Abramsons bok er imidlertid dette feil; hun gir Baquet etterrettelige opplysninger om ansettelsen av Gibson. Flere uker før hun avskjediges, hyrer hun også en advokat, siden hun sammenliknet med sine mannlige forgjengere føler seg diskreditert som sjefredaktør (spesielt etter innovasjonsrapporten). At hun skaffer seg advokat, gjør henne naturligvis upopulær i det mannsdominerte teamet av kolleger.

Årsakene til at Abramson må gå, er ifølge Sulzberger «vilkårlig beslutningstaking, manglende rådføring og samarbeid med kolleger, utilstrekkelig kommunikasjon og dårlig behandling av medarbeidere». Etter avskjedigelsen blir hun raskt et symbol for alle kvinner som er blitt oppsagt eller har fått høre at de er for «pågående», og hun får bred støtte fra kvinnelige bransjekolleger. Den tidligere sjefredaktøren for The Washington Post, Susan Glasser, skriver et essay med tittelen «Editing While Female», som avslører den samme sexismen som førte til at hun ble nødt til å trekke seg fra sin stilling i 2008.

Nye digitale konkurrenter

Boken starter med det digitale underholdningsmediet BuzzFeed og den festglade sjefredaktøren Jonah Peretti, som har klart å bygge et imperium av virale nyheter på grensen til det perverse. De aller første BuzzFeed-innleggene inkluderer blant annet de sju beste lenkene om homofile pingviner og femten lenker til dyrepornografi. Så lenge leserne klikker på innleggene, er Peretti fornøyd: «Let’s fuck news in its naughty ass.»

Ny Tid i julegave
NY Times cover

Internett og digitale medier begynner nå å utkonkurrere avisene, og med Facebooks «nyhetsstrøm» i 2007 begynner alt å falle fra hverandre for The New York Times og The Washington Post. Facebook, som først fungerer som et personlig og sosialt nettverk for unge mennesker, blir etter hvert en altomfattende og verdensomspennende teknologisk mediegigant. Som en ny kilde til nyheter blir derfor Facebook en enorm trussel for nyhetsmediene. Den digitale revolusjonen blomstrer.

Mark Zuckerbergs første eksterne investor, filosofistudenten Peter Thiel, ga ham innblikk i filosofen René Girards (1923–2015) teori om «mimetisk ønske». Denne teorien utgjør etter hvert Facebooks grunnfilosofi: «Man is the creature who does not know what to desire, and who turns to others in order to make up his mind. We desire what others desire because we imitate their desires.»

Den digitale revolusjonen med sosiale medier som Facebook og Twitter definerer nyhetsbildet vårt. «Falske nyheter», popularisert av Donald Trump, blir et globalt fenomen under valgkampen i 2016. The New York Times og The Washington Post appellerer til en skare av anti-Trump-lesere, som fører til at den amerikanske presidenten blant annet twitrer om journalister som «enemies of the people». Pressen får både god og dårlig oppmerksomhet. Våren 2018 mottar begge avisene Pulitzer-prisen for sin Trump-dekning.

Sexisme

Boken er mest interessant i avsløringene om sexismen i mediebransjen. Men disse delene i boken er forholdsvis korte, og jeg skulle ønske Abramson la større vekt på dette temaet. Hun avslører seksuell trakassering i Vice, hvor grunnleggeren og sjefredaktøren Shane Smith blant annet er utro mot kona med assistentene sine. Hun forteller at sjefredaktør Katharine Weymouth i The Washington Post i perioden 2008 til 2014 utsettes for sexisme; hun blir stadig undervurdert og avvist av sine eldre mannlige kolleger på kjønnspolitisk grunnlag. Abramson skriver om en hendelse hvor Weymouth er iført et antrekk med en litt for stor utringning under et foredrag hun holder, der de mannlige kollegene hennes etterpå snakker om hvor «slutty» antrekket hennes er.

Ville Abramson fortsatt vært sjefredaktør dersom hun var mann?

Jill Abramson

Da jeg klapper sammen boken etter å ha lest den siste siden, er det ett spørsmål jeg ikke klarer å la være å stille meg selv: Ville Abramson fortsatt vært sjefredaktør dersom hun var mann? Inntrykket etter å ha lest om den seksuelle trakasseringen de mannlige kollegene hennes har utsatt henne for, er at de slipper glatt unna, men hvis kvinnene gjør feil, får det isteden store konsekvenser.

Abramson avslører at hun etter å ha måttet forlate stillingen sin i The New York Times, fant ut at Dean Baquet en gang hadde skrevet i en e-post til en reporter i et annet mediehus (i perioden hun var sjefredaktør): «I hope your colleagues rip you a new asshole.» Dersom han hadde vært kvinne, ville han mest sannsynlig fått sparken etter en slik uttalelse, men Baquet sitter tilsynelatende trygt i stillingen som Abramson fortsatt skulle hatt i dag. Merchants of Truth viser oss hvor vanskelig det er å være kvinne med en toppstilling i en mannsdominert bransje – eller verden.

[/mepr-active] …… OBS. Se under …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.