Når Nori Sharif får et kamera av regissøren Zaradasht Ahmed for å filme livet i en liten irakisk by etter at amerikanerne trakk seg ut i slutten av 2011, bestemmer han seg for å filme folk som «ingen vet om». En av dem er en lastebilsjåfør som mistet begge bena på grunn av en bilbombe, men som likevel føler at ting kunne vært mye verre. «Jeg kunne ha kjørt over noen med lastebilen eller sittet i fengsel, og jeg har fremdeles ungene mine,» sier han mens en av døtrene hans hjelper ham opp i en rullestol.
Lastebilsjåførens forbløffende takknemlighet er bare ett overraskende og rørende øyeblikk i Nowhere to Hide, en dokumentarfilm som skildrer de fire siste årene i Irak gjennom øynene til Sharif, en sykepleier i slutten av trettiårene og far til fire barn. Sharifs medfølende og poetiske dokumentasjon er fortalt med en uforferdet ærlighet, og presenterer et humanistisk portrett av et hardt prøvet folk, svært annerledes enn fjernsynsbildene som har vært vist over hele verden de siste tiårene.
Mørkere fokus. Sharifs narrativ er bemerkelsesverdig på mange måter: Han leverer en øyevitneskildring av den forverrede politiske situasjonen; han gir oss adgang til hverdagslivet slik det leves av vanlige folk som er fanget i den stadig konflikten; og fordi Sharifs eget liv så dramatisk i løpet av denne perioden – han blir selv en flyktning – får hans personlige historie dimensjoner som en roman av Tolstoj, der vi sanser og føler krigens hendelser gjennom de tragiske detaljene i et enkeltstående liv.
Filmen begynner med at Sharif beskriver livet sitt «som godt … hjemmet mitt med min nydelige kone og mine fire barn er en oase». Han tror tilsynelatende at filmprosjektet ganske enkelt vil gå ut på å presentere de ufortalte historiene til mennesker rundt ham. Og hvis Sharif faktisk bare hadde gitt oss et bilde av byboerne, ville vi fortsatt gått fra filmen langt klokere: Sharif introduserer oss for en gjetergutt som han morer seg med ved å lære ham en tradisjonell dans; han gir en følsom skildring av en funksjonshemmet kvinne hvis «seng var blitt hennes eneste venn», og han reflekterer over situasjonen for naboene som «har krigen pågående inni seg».
Men i 2013 endres . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
