Behovet for å fortelle

Nowhere to Hide. Regi: Zaradasht Ahmed

En norsk film vant endelig på verdens største dokumentar-filmfestival i november – dokumentasjon av hverdagslivet i Irak, sett gjennom kameralinsen til en vanlig borger som selv ender opp som flyktning.

 

Når Nori Sharif får et kamera av regissøren Zaradasht Ahmed for å filme livet i en liten irakisk by etter at amerikanerne trakk seg ut i slutten av 2011, bestemmer han seg for å filme folk som «ingen vet om». En av dem er en lastebilsjåfør som mistet begge bena på grunn av en bilbombe, men som likevel føler at ting kunne vært mye verre. «Jeg kunne ha kjørt over noen med lastebilen eller sittet i fengsel, og jeg har fremdeles ungene mine,» sier han mens en av døtrene hans hjelper ham opp i en rullestol.

Lastebilsjåførens forbløffende takknemlighet er bare ett overraskende og rørende øyeblikk i Nowhere to Hide, en dokumentarfilm som skildrer de fire siste årene i Irak gjennom øynene til Sharif, en sykepleier i slutten av trettiårene og far til fire barn. Sharifs medfølende og poetiske dokumentasjon er fortalt med en uforferdet ærlighet, og presenterer et humanistisk portrett av et hardt prøvet folk, svært annerledes enn fjernsynsbildene som har vært vist over hele verden de siste tiårene.

Mørkere fokus. Sharifs narrativ er bemerkelsesverdig på mange måter: Han leverer en øyevitneskildring av den forverrede politiske situasjonen; han gir oss adgang til hverdagslivet slik det leves av vanlige folk som er fanget i den stadig konflikten; og fordi Sharifs eget liv så dramatisk i løpet av denne perioden – han blir selv en flyktning – får hans personlige historie dimensjoner som en roman av Tolstoj, der vi sanser og føler krigens hendelser gjennom de tragiske detaljene i et enkeltstående liv.

Filmen begynner med at Sharif beskriver livet sitt «som godt … hjemmet mitt med min nydelige kone og mine fire barn er en oase». Han tror tilsynelatende at filmprosjektet ganske enkelt vil gå ut på å presentere de ufortalte historiene til mennesker rundt ham. Og hvis Sharif faktisk bare hadde gitt oss et bilde av byboerne, ville vi fortsatt gått fra filmen langt klokere: Sharif introduserer oss for en gjetergutt som han morer seg med ved å lære ham en tradisjonell dans; han gir en følsom skildring av en funksjonshemmet kvinne hvis «seng var blitt hennes eneste venn», og han reflekterer over situasjonen for naboene som «har krigen pågående inni seg».

Men i 2013 endres Sharifs fokus. Den nydannede uavhengige regjeringen i Irak er blitt korrupt og dysfunksjonell. Bølger av terrorisme, noen satt i gang av Al Qaida og ISIS, andre av rivaliserende lokale stammer, leder landet inn i et ødeleggende spor. Sykehuset der Sharif jobber i hjembyen Jalawla blir ødelagt, og i 2015 blir også hjemmet hans ødelagt. Sharif merker seg at han ikke lenger bare «dokumenterer andre krigsofre – nå dokumenterer jeg meg selv».

Verden må vite. Likevel fortsetter Sharif å være dypt engasjert i menneskene rundt seg. Han påtar seg arbeidsoppgavene til legene som har flyktet, og han tar del i vennenes smerte – som når en nabo forteller ham at han ikke er i stand til å sende den lille sønnen sin på skolen fordi han må samle inn og selge plastflasker for at familien skal overleve.

Midt oppi alt dette vedgår Sharif at han er forvirret over den stadig vekslende religiøse og etniske rivaliseringen. «Jeg forstår ikke denne krigen, det er en ikke-diagnostisert krig … man ser bare symptomene,» sier han. «Og man skjønner ikke hva slags sykdom som forårsaker symptomene; sykdommen er skjult i kroppen.» Han innrømmer åpent i et møte med utenlandske leger at det er umulig for ham å vite om hans egne naboer kommer til å vende seg mot ham eller ikke.

Likevel går livet videre. Vi får se bryllup, og vi får se barn som ler når de ser fly på himmelen. Sharif overser ikke denne siden av dagliglivet, selv om han stadig dras mot krigens skyggesider: Kameraet hans dveler ved en bil full av kulehull der et barn ble drept; han besøker stillferdig hjemmet til en familie hvor to barn ble kidnappet og halshogd uten at noen vet hvor eller hvorfor.

Når han blir spurt om hvorfor han filmer alt dette, svarer han ganske enkelt «fordi jeg må». I likhet med mange mennesker som har fått livet snudd på hodet – og jeg har sett dette blant overlevende etter Holocaust såvel som etter folkemordene i Rwanda og Darfur – blir behovet for å la verden få vite hva som har skjedd dem en slags instinktiv drivkraft, langt hinsides ethvert forsøk på å vinne sympati eller få erstatning.

I flyktningleir. Det er også lærerikt at Sharifs trang til å meddele det som har skjedd, er kombinert med en viss grad av optimisme og håp. Selv når han og hans familie ender opp i en midlertidig flyktningleir i den irakske ørkenen med utilstrekkelige vannforsyninger – 20 mennesker stuet sammen i to små rom – bevarer han troen på at «når det kommer til stykket, vil viljen til å bygge opp være sterkere enn destruksjonens makt». Hans livsbekreftende utsagn bringer tanken til de berømte ordene Anne Frank skrev i sin ikoniske Holocaust-dagbok: «På tross av alt tror jeg fremdeles at menneskene er gode i sine hjerter.»

Akkurat som historien om en jente som skjulte seg i en bakbygning i Amsterdam åpnet verdens øyne for skjebnen som rammet et helt folk, får vi håpe at denne fortellingen om en sykepleier og familien hans kan gi et stort publikum en bedre forståelse av hvem menneskene bak betegnelsen «midtøstenflyktninger» virkelig er.

Selv om filmen ikke sier noe om hvorvidt Sharif ønsker å bli i Irak eller søke et nytt liv i Europa eller andre steder, er det vanskelig å se for seg en bedre borger i et hvilket som helst land. Hardtarbeidende, kompetente og sterkt motiverte mennesker som Sharif og mange av hans medflyktninger burde ikke være tvunget til å skjule seg – i stedet burde mange, mange steder ta imot dem med åpne armer.

Filmen vises på Tromsø internasjonale filmfestival (16.-22. januar)

---