Begrepsterapi og politisk rettferdighet

«Vår kultur synes å ha begrepene om moral som behøves for å lage et godt samfunn og sikre menneskerettigheter. Vi har Det Nye Testamente med dets kjærlighetsetikk. Vi har den filosofiske tradisjon, vi har litteratur, poesi og kan trekke lærdommer fra Gandhi, Martin Luther King Jr og Desmond Tutu. Men vi trenger å aktualisere denne intellektuelle ballasten og forstå hva den virkelig betyr i praksis,» skriver Andreas Saugstad.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) hevdet at filosofiske problemer oppstår på grunn av menneskelig begrepsforvirring. Fordi mennesker har en hang til blande sammen begreper og ta dem ut av sin egentlige kontekst, kan språket gå på tomgang, ifølge Wittgenstein. Jeg skal her forsøke å re-aktualisere Wittgenstein for å si noe om vår tids politiske diskurs og om sosial rettferdighet.

Wittgensteins ide

En av grunntankene hos Wittgenstein er at filosofi er begrepsterapi og at på grunn av vår menneskelige tendens til å misbruke språket skal filosofien ha en terapeutisk funksjon og rolle. Jeg går selv ikke god for alle sider i Wittgensteins filosofi, men skal her forsøke å fritt bruke dette poenget til analysere noe av dagens politiske retorikk. Min tese er at den politiske retorikken og de propagandaaktige språkspill som i dag finnes i amerikanske medier bør kunne kritiseres. Johan Galtung sier at den amerikanske kulturen (som mange andre) er en patologisk kultur. Den amerikanske kulturen har veldig mange gode sider, men den har også negative sider som kan og bør belyses og endres. Galtung er inspirert av psykoanalysen, og hevder at akkurat slik individer kan trenge terapi, kan også kulturer trenge terapi. Og hva den amerikanske (og delvis den europeiske) kultur synes å behøve i dag er begrepsterapi.

Her har kulturkritikken en rolle å spille; kritisk analyse av en kultur kan være viktig for ethvert samfunn. Samfunnskritikere analyserer kulturens skyggesider og drøfter ulike måter å se kulturen på. Det samfunnskritiske og kulturkritiske perspektiv kan således gi viktige bidrag til behandlingen av kulturell og konseptuell patologi. Og her har den kritiske analysen av språk og begreper en mulig funksjon.

Jeg skal her gi 5 eksempler på politisk begrepsforvirring:

1. I USA vektlegges det ofte at nasjonen er et demokrati. Det blir av og til holdt frem at noe av det som skiller den vestlige verden fra den muslimske er demokratiene. Dette er naturligvis til en viss grad riktig, Vesten har kommet mye lenger enn de muslimske landene hva gjelder demokrati. Vi bør være stolte av de demokratiske rettigheter vi har i Vesten. Men likevel kan ikke analysen stoppe på dette punktet. Når George Bush snakker om USA som et demokrati er det i en helt bestemt betydning av ordet. Den kanadiske aktivisten Kai-Frithjof Brand-Jacobsen sier at å kalle de vestlige samfunn som USA demokratier er galt. Dette er fordi «demokrati» egentlig kommer fra det greske «demos» og «kratos» som betyr folkestyre. Folkestyre har man imidlertid ikke i USA i dag. Bare 50 prosent av befolkningen stemmer i USA. I valgkampen er det penger som styrer hvilke presidentkandidater som kan komme til orde, og kandidater som Ralph Nader slipper ikke alltid til i viktige TV-debatter. I USA eier én mann (Bill Gates) mer enn 120 millioner mennesker, den rikeste prosenten i landet eier mer enn de 95 prosent fattigste og det finnes en enorm konsentrasjon av økonomiske ressurser.

2. Madeleine Albright intervjues av 60 Minutes, det velkjente amerikanske TV-programmet, kjent for sin undersøkende journalistikk. Hun blir spurt om sanksjonene mot Irak. Reporteren sier at de har hørt at 500 000 irakiske barn har dødd på grunn av sanksjonene. Albright svarer at hun er humanist, så derfor er dette vanskelig, men hun sier at «ja, det er verdt det». Ordet «humanist» mister sin mening. Hvis man kan være humanist og hevde at det er ok å la 500 000 barn dø av sanksjoner, fordi man mistenker Saddam Hussein for å kunne ha eller lage farlige våpen, forstår jeg ikke hva det betyr. USA har selv slike våpen og har brukt dem, og er teknologisk overlegne i forhold til Irak, og som mange har påpekt, er det irrasjonelt hevde at USA skal kunne bruke disse våpen, mens andre land ikke skal få forske på våpenteknologi. Begrepet humanist mister sin mening. Begrepsforvirring – konseptuell og kulturell patologi.

3. Man sier at man tror på frihet. Det amerikanske samfunnet skal visstnok være tuftet på verdier om frihet. Som Edward Said har påpekt er frihet nøkkelbegrepet i amerikansk politisk tenkning. «We’re a freedom loving country». Frihet skal være liberalismens grunnbegrep. Men hvilken frihet har de 30 millioner amerikanere som lever under fattigdomsgrensen, de 42 prosent av alle afro-amerikanere som vokser opp i fattigdom? Hvordan kan amerikanske politikere ledere uten blygsel hevde at landet representerer frihet når deres land har en tradisjon for slaveri og kriger i andre deler av verden?

4. USA som kristen nasjon. Man hevder å være en utvalgt nasjon, en kultur tuftet på kristne verdier. Selvsagt er det mange gode kristne individer i USA, men tanken om at USA på en spesiell måte er utvalgt av Gud, som både Bush og Powell har hevdet, virker merkelig. Kapitalismen lever i beste velgående i USA. Kapitalismen gjør at profitt styrer samfunnet, og som Dag Østerberg har hevdet, gjør kapitalismen at stadig flere virksomheter og tjenester blir gjort om til varer («commodities» bruker man gjerne i engelskspråklig litteratur). Menneskelige relasjoner styres av penger i mye større grad i kapitalistiske samfunn enn i sosialdemokratiske samfunn. Men Bibelen advarer mot pengebegjær flere ganger. Jakobs brev snakker om å unngå griskhet og ikke sette noen mennesker over andre. Jesus snakket om å ikke samle seg skatter på jorden. I Bergprekenen sa Jesus «Ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst» (Lukas 6:24). Kontradiksjon? Hvor er den gode gamle «Gudsfrykt med nøysomhet»?

5. De amerikanske og vestlige ledere sier man skal bekjempe terror. Og det gjør man – med rette.

Terror må bekjempes, og noen ganger må kanskje staten bruke harde midler. Men hva med statlig terror? Hva med terroren mot Cuba, CIAs rolle i Latin-Amerika? Det skal ha forekommet terrorisme mot cubanske turistmål med CIAs viten og vilje. Ifølge Klassekampen ble det cubanske friidrettslaget utsatt for terror i 1976, mannen som står bak dette bor i Florida og skal ikke være pågrepet. Med dette mener jeg ikke å forsvare Fidel Castro og hans regime, overhodet ikke, men ordet «terrorist» synes ikke å bli brukt på en konsekvent måte. Jeg er enig i at Staten kan og skal ha voldsmonopol i et demokratisk samfunn. Men makten og den eventuelle volden som staten utfører må være i henhold til de etiske retningslinjer vi ønsker å bygge på. Og staten må holde seg til en helt annen etikk enn hva gangstere og terrorister gjør. Skal man ta et oppgjør med terrorisme må man ta et oppgjør med både nettverkenes grusomme terrorhandlinger og statlige terrorhandlinger. Man synes igjen å bli konfrontert med en selvmotsigelse, en inkonsekvens som gir seg utslag i begrepsforvirring.

De franske filosofene Deleuze og Guattari hevder at det kapitalistiske samfunn gjør mennesket schizofrent. Er det hva vår kultur nå trues av? En konseptuell forvirring, en misbruk av begreper som gjør at moralske begreper blir uklare.

Wittgenstein skrev: «Når vi driver med filosofi er vi som barbarer, primitive folk, som hører uttrykk fra siviliserte mennesker, men tolker dem galt, og trekker de merkeligste konklusjoner fra dem.» Det er noe liknende som skjer i dag. Ord som «demokrati», «frihet» og «rettferdighet» synes å brukes på en helt misvisende måte. I sin dypeste betydning er dette vakre ord, men som nå misbrukes i en propaganda-aktig politisk retorikk.

Vår kultur synes å ha begrepene om moral som behøves for å lage et godt samfunn og sikre menneskerettigheter. Vi har Det Nye Testamente med dets kjærlighetsetikk. Vi har den filosofiske tradisjon, vi har litteratur, poesi og kan trekke lærdommer fra Gandhi, Martin Luther King Jr og Desmond Tutu. Men vi trenger å aktualisere denne intellektuelle ballasten og forstå hva den virkelig betyr i praksis. Det er viktig å forstå hvordan amerikanerne misbruker mange sentrale begreper for rettferdiggjøre sin egen politiske plan, eller kanskje rett og slett lider av en kulturell patologi og begrepsmessig forvirringstilstand.

«Vår undersøkelse er derfor grammatikalsk. Slike undersøkelser kaster lys over problemet ved å klargjøre misforståelser». Dette skrev Wittgenstein, i en ganske annen filosofisk kontekst, men muligens er det aktuelt i dag på en ny måte. Kanskje er det på tide med begrepsterapi for å sikre den sosiale og politiske rettferdighet.

---
DEL

Legg igjen et svar