Miljøsertifiserer sei

Det norske seifisket er sertifisert som bærekraftig, og den arktiske torsken er på bedringens vei. Men fortsatt er situasjonen kritisk for verdens fiskebestander.

Freshly caught fish laying on the wood planks of a new dock. These North atlantic spiecies include
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I sommer ble seifisket, som det første i Norge, sertifisert som bærekraftig av den internasjonale miljøorganisasjonen Marine Stewardship Council (MSC). Eksportutvalget for fisk satser på å bedre bransjens omdømme gjennom å skaffe godkjentstempel også på norsk sild, makrell, torsk og hyse.

– Blir disse søknadene godkjent har vi all grunn til å være fornøyd på vegne av norsk fiskeriindustri, sier marinbiolog Nina Jensen i Verdens Villmarksfond (WWF).

For i så fall vil om lag halvparten av villfisken som landes i Norge, kunne omsettes med en MSC-logo på pakningen. Det er skyhøyt over hva som er tilfellet i fiskerinæringen på verdensbasis. Ifølge Marine Stewardship Councils (MSC) egne tall blir bare en brøkdel av verdens fisk fanget innenfor miljømessig anstendige rammer.

– Vi regner med at bare mellom åtte og ni prosent av det som fiskes til menneskemat blir tatt i fiskerier som er langsiktig bærekraftige, fastslår organisasjonens kommunikasjonsdirektør Simon Edwards.

En sjeldenhet

Den nå miljømerkede seien representerer 11 prosent av all viltfanget norsk fisk, og det ble tatt opp 225.000 tonn av den i 2007. At fisket er bærekraftig betyr først og fremst at bestanden ikke utnyttes slik at den går uforsvarlig ned, men MSC har også andre kriterier. Det stilles eksempelvis krav om at redskapen ikke må ødelegge havbunnen, at det lokale økosystemet ikke må skades og at det ikke må forekomme bifangst i et omfang som skader andre arter.

På verdensbasis er det nærmest en sjeldenhet at det blir tatt slike hensyn. Kapasiteten til verdens fiskeflåte er 2,5 ganger større en havets årlige reproduksjonsevne. En firedel av verdens bestander er, eller er i ferd med å bli, overfisket. Det mest kjente eksemplet er torskestammen utenfor østkysten av Canada, som har vært borte siden 1980-tallet uten å vise tegn på å komme tilbake.

Politikere og byråkrater setter jevnlig kvoter som havforskerne mener er uforsvarlige, noe som også er gjort av norske myndigheter i mange sammenhenger. I tillegg fiskes det svært ofte ulovlig ut over disse kvotene. Store havområder er uregulert, og mange land gir subsidier til egne fartøyer som driver rovfiske i internasjonalt farvann. Langs vår egen kyst har vi gjentatte ganger fått se hvordan småfisk dumpes fordi trålerne ønsker å fylle sine lovlige kvoter med større fisk. Innenfor EU er dette til og med lovlig.

Mange arter er nedfisket til et nivå hvor de har mistet sin funksjon i det lokale økosystemet. Særlig blir det mindre stor fisk – både av de storvokste artene og av store individer i mer småvokste arter.

Gul torsk blir grønn

Men det finnes gode tegn også, og ett av dem er at torskestammen i de nordlige norske farvannene er i bedring, fastslår Nina Jensen. Den er faktisk blitt så mye større at WWF vurderer å flytte den arktiske torsken fra gul til grønn liste neste gang de gir ut sin fiskeguide til norske forbrukere. Bestanden i Barentshavet deles mellom Norge og Russland, og i Norge har det påståtte russiske tjuvfisket vakt stor bekymring.

– En bekymringsverdig høy beskatning, sammen med blant annet et for stort innslag av truet kysttorsk som bifangst, har gjort at vi har anbefalt norske forbrukere å være varsomme med å kjøpe arktisk torsk. Men nå ser det ut til at dette fisket kanskje kan friskmeldes neste gang guiden skal gis ut, sier Jensen.

– Forskernes nyeste data viser nemlig at bestanden har vokst. Dette skyldes nok en del naturlige forhold i de aktuelle havområdene, men det er heller ingen tvil om at det ulovlige fisket har gått kraftig ned, påpeker hun.

Det samme har Eksportutvalget for fisk konkludert med. Derfor blir det nå søkt om MSC-sertifisering av norsk arktisk torsk og hyse. I tillegg er også en søknad om sertifisering av vårgytende sild, nordsjøsild og makrell inne til vurdering.

– Søknaden gjelder torsk både fra Barentshavet og fra det tradisjonelle lofotfisket, forklarer Tor Bjørklund Larsen.

– De som skal gjøre jobben på vegne av på vegne av MSC, må selvsagt vurdere hele bestanden, også den delen som sogner til de russiske områdene. Det er imidlertid bare det norske fisket som skal sertifiseres, med andre ord de norske uttakene, de norske fangstmetodene og de norske kontrollrutinene. Erfaringsmessig kan dette ta en del tid. Med seifisket tok sertifiseringen bortimot to år.

– Vinner i et felt av tapere

En søknad til MSC er i seg selv ingen garanti for at miljøgodkjennelsen til slutt blir gitt, men søkeprosessen er i seg selv en god ting. Det betyr at bærekraften i det aktuelle fiskeriet blir gjennomgått og vurdert på en skikkelig måte, påpeker Nina Jensen i VVF.

– Er Norge rett og slett gode på fiskeforvaltning?

– Ja, hvis du sammenligner med andre land, men det er grenser for hvor mye vi skal skryte. Det blir litt som å utnevne en vinner i et felt av tapere. Vi skulle gjerne sett at myndighetene grep inn og stanset fisket av kysttorsk, ål og hummer, for eksempel. Men veksten i torskestammen i Barentshavet, en av de siste store torskestammene på verdensbasis, gir oss en mulighet til å kombinere godt fiske med en anstendig forvaltning i årene som kommer, understreker hun.

---
DEL