Bedagelighetens selvmedisinering


BJØRNEBOE-FILM: Er det friheten vi er redde for? spør filmregissør Terje Dragseth.

Ohrem er skribent for Ny Tid.
Email: sigurdoh@vfk.no
Publisert: 24. september 2020

Poet og filmskaper Terje Dragseth holder i disse dager på med redigeringen av dokumentarfilmprosjektet Jens Bjørneboe og det ondes problem. Vi ba ham innledningsvis om å fortelle litt om bakgrunn og motivasjon for å lage denne filmen.

– Det er veldig enkelt – det er jo Bjørneboe-jubileum i år, og dette er mitt bidrag. Jeg vil tilbake til Jens Bjørneboes trebindsverk om bestialitetens historie, Friheten, Stillheten og Kruttårnet. Trilogien tar for seg noe så stort og omfangsrikt som det ondes problem, et hovedtema i et stort forfatterskap. Selv om verket i dag er sørgelig lite lest, vil vi nå markere det.

– Hva engasjerer likevel ved disse bøkene?

– Dette er tre bøker som folk har lest i ungdommen, som sklir av etter hvert, dessverre, siden man kommer inn i en komfortsone hvor man fortrenger visse realiteter. Det er denne komfortsonen jeg har intensjoner om å prikke litt i.

– Føler du at du selv har havnet i denne komfortsonen?

– Jeg er i den, jeg også, men er i det minste oppmerksom på det.

Dokumentaren Jens Bjørneboe og det ondes problem i regi av Terje Dragseth vises på VEGA Scene 10. oktober. Etter visningen møtes Pia Maria Roll, regissøren bak Ways of Seeing, Lars Øyno, leder av Grusomhetens Teater, Lars Fredrik Svendsen, filosofiprofessor og forfatter av Ondskapens filosofi. Samtalen modereres av Truls Lie, ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Å leve i angst

– Bjørneboe skriver om angst, og om dette med å leve i angst som en motivasjon for å skrive. Når du snakker om det å gå inn i og leve i komfortsonen, tror du vår trygge og etablerte tilværelse kan forhindre oss fra å forstå og engasjere oss i det Bjørneboe skriver?

– Ja definitivt. Det middelklassen representerer, er jo en slags bedagelighetens selvmedisinering. Middelklassen som jo sitter i alle etablerte posisjoner i samfunnet i dag, har det veldig godt, og det er bra, men det kan også ligne en slags søvn, hvor de beskytter alle sine privilegier. Når disse privilegiene trues, blir situasjonen noe ganske annet, slik vi ser det i Polen, i England, Frankrike og Brasil, hvor autoritære skikkelser ser sitt snitt til å ta rollen som talerør for overklassen og middelklassen.

– Tilbake til filmen. Kan du si litt om sujettet, oppsettet later ikke til å være det jeg forbinder med en tradisjonell dokumentarfilm?

– Filmen er delt opp i tre akter, som henviser til de tre bøkene. Den skal, når den er ferdig redigert, fremstå som en nitti minutters samtale mellom seks personer, med ondskap som rød tråd. Min stilistiske tilnærming er ganske tørr og lite spektakulær. Hensikten er å stimulere konsentrasjonen, for gode samtaler krever konsentrasjon. Jeg vil bruke dette middelet for å komme ut av den omtalte bedageligheten, som altså gjør at man ikke leser Bjørneboe. Filmen består av denne samtalen, og dels innklipp av Bjørneboe selv fra NRK-arkivene, og i tillegg noen poetiske stilleben som jeg legger inn for å stimulere ettertanken. Men det skal jo være en film som er visuell, dynamisk og interessant å se på, ellers kunne jeg jo bare utgitt en bok.

Samtalen som filmen er basert på, føres av paneldeltakerne Truls Øhra, Arne Johan Vetlesen, Vigdis Hjorth, Maria Kjos Fonn, Lars Svendsen og undertegnede. Mitt håp var at deres intellektuelle kapital skulle kunne skape spennende dialoger, noe jeg mener den også har klart.

Vi er inne på om det er teologien og dogmene som ikke tåler virkeligheten

Ondskapens problem

– Hvordan har du lagt opp spørsmålene du stiller til panelet – hvilke utgangspunkter bruker du for å belyse ondskapens problem?

– Det er viktig å være klar over at spørsmålene lineært følger bøkenes rekkefølge og er hentet fra disse. Jeg fokuserer for eksempel på hvordan kristendommen har stått i ledtog med makten og bidratt til bestialitetens historie. Jeg sier: «Jeg vet godt hvem Satan er, det er friheten, og den friheten er vi redde for», den krever et ansvar av oss. Vi er inne på om det er teologien og dogmene som ikke tåler virkeligheten; rettstjeneren i boken Stillheten sier for eksempel at han er oppdratt i løgn. De herskende presteskapene sitter hele tiden på sannheten, men står i fare for å miste hegemoniet. Her er det særlig filosofene i panelet som snakker, Svendsen og Vetlesen.

En annen paneldeltaker er Truls Øhra, som jo også nettopp har skrevet en viktig bok, Maktens historie, som plasserer kristendommen helt sentralt i den europeiske sivilisasjonens utvikling. Han opererer blant annet med to motsatte strømninger innen kristendommen gjennom historien, den åsatroende, aggressive og den hellenistiske, humanistiske kristendommen.

– Ja, gudskjelov, og dette berører Øhra også i samtalene. Øhras bok er jo, som han selv også bekrefter, en fordypning i denne delen av Bjørneboes forfatterskap, «Bestialitetens historie». De var for øvrig også venner. Boken Maktens historie gjennomfører og kompletterer Bjørneboes prosjekt om ondskapens som samfunnsmessig problem.

Bjørneboe behandler i disse bøkene også galskapens og forbrytelsens fenomen. Som den franske filosofen Michel Foucault setter Bjørneboe spørsmålstegn ved selve avviket. Galskap og kriminalitet blir primært sett på som et utslag av maktens behov for å definere seg ved å håndheve normaliteten.

I særdeleshet med referanse til Nietzsche og også teologien berørte vi dette. Makt og ondskap går jo hånd i hånd. Man kan ikke utøve makt uten å bruke maktmidler som består i at man har et politi, en voldsmakt som i særdeleshet utsetter periferien i samfunnet for disiplinering – der hvor det stadig finnes opprør. Galskap er jo også et veldig relativt begrep.

«Brorparten av dagens forfattere er tilpasset normene for ‘normal’ skjønnlitteratur.»

Tilpasning og dannelse

– Hvilken rolle spiller skole- og utdanningssystemet i dag – har det endret seg siden Bjørneboes tid og skoleromanen Jonas?

– Tilpasning og dannelse er to motsatte metoder innen dagens utdanning og skole. Tilpasning er formatering av individet, som sliper av de opprørske og kritiske kantene og ordner de «tilpasningsdyktige og konvensjonelle» mot de «opprørske og forbryterske», om vi skal holde oss til Bjørneboes metaforer. Dannelse har en motsatt virkning. Dannelse åpner for et frittenkende individ ved å stimulere til kritisk analytisk tenkning og åpne alternative persepsjonshistorier av en for øyeblikket svært begrenset virkelighetsoppfattelse.

– Avslutningsvis, hvordan ser du på betydningen av Bjørneboes forfatterskap for dagens forfattere og den litterære offentlighet?

– Brorparten av dagens forfattere er tilpasset normene for «normal» skjønnlitteratur slik den formateres av redaktørene i forlagene. Jens Bjørneboes forfatterskap er kommet i skyggen av de romantiske mytene om forfatteren, og er det noe samtidens forfattere ikke bryr seg om, så er det den visjonære romantikken. Stig Sæterbakken er et eksempel på en visjonær romantiker som tok i bruk tilnærmelsesvis samme metode som Bjørneboe. Jens Bjørneboe er en mester i å bruke både den poetiske optikken og den helt konkrete faktabaserte realismen. Her har samtidsforfatterne mye å lære.

VEGA Scene: Jens Bjørneboe og det ondes problem

Abonnement kr 195 kvartal