Bauman og det postmoderne

Øystein Nilsen har skrevet en uryddig men interessant liten bok om Zygmunt Baumans forfatterskap.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er 60 år siden frigjøringen av Auschwitz. Begivenheten står som det symbolske sluttpunktet for nazistenes industrialiserte folkemord på Europas jøder – datoen for frigjøringen, den 27. januar, er i dag holocaustminnedagen. På tross av avstanden i tid, og heldigvis på mange måter, er det et spørsmål som ikke slipper taket i oss, som stadig hjemsøker oss: Hvordan kunne vi la denne moralske katastrofen skje?

Ved siden av Hanna Arendts Eichmann in Jerusalem er Zygmunt Baumans Moderniteten og Holocaust av de mest banebrytende forsøkene på å besvare dette spørsmålet. Baumans hovedtese er at Holocaust ville vært utenkelig uten moderniteten. Eller sagt på en annen måte: At moderniteten er en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig, betingelse for umenneskelighetene.

Så er da også dette et hovedtema i Øystein Nilsens nylig utkomne bok Moralsosiologi. En introduksjon til Zygmunt Bauman. Her tar Nilsen for seg Baumans syn på moderniteten, postmoderniteten og betingelsene for å handle moralsk i disse epokene. Da kommer vi ikke utenom jødeutryddelsen, som for Bauman representerer moderniteten i ytterste konsekvens.

Modernitetens ambivalens

En vanlig forståelsesform når det kommer til Holocaust, er at vi står overfor et midlertidig sivilisasjonssammenbrudd, at menneskehetens langsomme ferd fra barbari til sivilisasjon bare for en liten periode tok en katastrofal retning, for så å være tilbake på det rette sporet. Denne forståelsesformen avviser Bauman. Moderniteten er nemlig snarere preget av en nærmest fetisjistisk renhets- og ordensideologi, der en byråkratisk fornuftskultur forsøker å kvele samfunnslivets komplekse og kompliserende dynamikk ved å opprette kontroll for enhver pris.

Det er en grunnleggende ambivalens i det moderne prosjektet. Med Nilsens ord: «Dels representerer moderniteten et forsøk på å bli kvitt ambivalensene, det tvetydige og usikre, til fordel for en entydig orden, fri fra tvil og fortolkningsmangfold… Samtidig skaper denne kampen mot ambivalensene nye problemer, eller rettere sagt evige problemer. Kravet om entydig presisjon kan aldri innfris, og nettopp derfor blir dette kravet stadig mer påtrengende.»

Moderniteten forakter altså alt og enhver som skaper uorden. Derfor er den fremmede, som ikke passer inn i nasjonale og ideologiske modernitetsprosjekter, et problem. I Moderniteten og Holocaust viser Bauman hvordan jødene har vært det kristne Europas evige fremmede, og dermed stod laglig til for hugg.

Djevelen bor i situasjonen

Byråkratiseringen i moderniteten gjør menneskene til brikker i et maskineri som er så stort og uoversiktlig at ansvaret for systemets slutthandlinger forvitrer. Dette ansvaret oppleves ikke av den enkelt, i alle fall ikke som et moralsk ansvar, men bare som et ansvar for å tilfredsstille systemets forventinger, mener Bauman. Slik er det med de fleste av modernitetens institusjoner: Moralsk ansvar blir erstattet med teknisk ansvar, og man slutter å stille spørsmål om systemenes og institusjonenes overordnede målsetninger. Det er denne økte avstanden mellom potensiell overgriper og potensielle ofre, som gjør flere til ofre og overgripere i oderniteten. Men hvordan?

Bauman svarer ved å henvise til Milgrams berømte eksperimenter om lydighet, publisert i 1974. Psykologen Stanley Milgram inviterte et knippe forsøkspersoner til det de trodde var et læringseksperiment. Forsøkspersonene ble instruert til å gi en person i et tilstøtende rom elektriske støt dersom vedkommende svarte feil på spørsmål. På tross av at forskeren på forhånd hadde forklart at støt over et visst nivå kunne gjøre stor skade, og på tross av at forsøkspersonen kunne høre smerteskrik gjennom veggen, fant Milgram at påfallende mange var villig til å gi offeret potensielt dødelige sjokk på forsøkslederens kommando. Selvsagt ble det ikke gitt støt i virkeligheten, men resultatene er likevel sjokkerende: Mange av oss har en vilje til grusomhet boende i oss. Og den kommer til syne i bestemte sosiale situasjoner. I dette tilfellet en situasjon preget av sosial avstand mellom forsøkspersonene og personene som «mottok» behandlingen kombinert med tilstedeværelsen av en autoritetsperson. Forsøkspersonene var mer opptatt av å vise seg som flinke enn som selvstendige moralske individer.

For reduksjonistisk

Selv om Nilsen tydelig har en stor porsjon beundring for Bauman – han kaller ham den største nålevende samfunnskritikeren etter Pierre Bourdieus død – har analysen av den aldrende sosiologens forfatterskap også en rekke kritiske bemerkninger. Bauman er for reduksjonistisk – menneskenes handlinger er helt og holdent styrt av ytre krefter. Hans tanker bør suppleres med mer psykologiske tilnærminger, om foreksempel autoritære personligheter eller fascismens massepsykologi, mener Nilsen. I Moralsosiologi viser han hvordan Milgrams eksperimenter spiller en hovedrolle i Bauman argument om moderniteten og Holocaust. Han påpeker med rette: «[D]et er en art sosiologisme i Baumans tenkning, og dette kommer … virkelig til syne når det gjelder den rollen han er villig til å gi Milgram i sin forklaring av Holocaust. De refleksjonene Bauman gjør omkring sosiale relasjoners egenart baserer seg på dette ene eksperimentet, og dette knyttes til Baumans teori om byråkratiet og moderniteten i sin allmennhet.»

Den postmoderne mulighet

Men på samme tid er Bauman også for vitalistisk på moralens vegne, skal vi tro Nilsen. Moral oppstår nærmest spontant i hver enkelt av oss om den var en transcendent betingelse for menneskelighet overhodet. For Nilsen er dette et problem fordi de sosiale forutsetningen for moralen forsvinner i bakgrunnen når Bauman fester moralen i følelsene, i de aller minste sosiale situasjonene, der et menneske møter ett annet og der blir oppmerksom på sitt ansvar for denne andre.

For Bauman representerer dette derimot et ørlite håp på menneskehetens vegne. Og det er et håp som henger sammen med overgangen fra det moderne til det som kommer etter, være seg det postmoderne eller en flytende modernitet, to betegnelser som begge har blitt brukt i Baumans mangslungne forfatterskap.

Sammenbruddet i modernitetens ordens- og renhetsideologi, dens tekniske rasjonalitet og undertrykking av den moralske bevissthet, muliggjør nemlig en gjenoppliving av moralen.

Bauman plasserer seg mellom relativismen til de mest ekstreme postmodernistene og den absoluttistiske universalismen til postmodernistenes motstandere. Han er dypt pessimistisk på modernitetens vegne og har liten tiltro til at fornuften igjen kan spille en emansipatorisk rolle, men ser en ny mulighet i det postmoderne: «Postmoderniteten er usikkerhetens tidsalder, og har som sådan bidratt til å gjøre de moralske dilemmaene tydeligere for oss; vi trenger en form for moralsk ansvar som går dypere om katastrofen skal unngås… Paradoksalt nok innebærer sammenbruddet for modernitetens institusjoner og moderniteten som ordensprosjekt en ny mulighet, så lenge vi aksepterer usikkerheten og ikke forsøker å undertrykke den.»

Svak sakprosa

Øystein Nilsen har skrevet en interessant bok fordi den er av de første forsøkene på en samlet fremstilling og drøfting av Zygmunt Baumans forfatterskap på norsk. Dessverre har forfatteren og Abstrakt Forlag sluppet manus for tidlig – ikke minst er det tydelig i Nilsens noe ufordøyde tolkning av Baumans (ofte litt uklare) standpunkter når det gjelder sentrale spørsmål. Et eksempel er Nilsens sammenheng mellom postmodernisme og konsumkultur. Han roser Bauman for å være kritisk mot kapitalismen, men samtidig er det nettopp i postmodernismen Bauman finner den lille fliken av håp som tross alt eksisterer.

Boken er dessuten for svak som sakprosa fordi den er usikker på sin egen funksjon – på samme tid pretenderer boken å gi en innføring i Baumans sosiologi, si noe om «moralsosiologi» som emne eller felt og plassere Bauman inn i en faghistorisk sammenheng. På knappe 200 sider blir dette for mye å bite over. Resultatet er en rotete disposisjon med stadige «som jeg skrev tidligere»-referanser. Og da menes bokstavelig «som jeg skrev tidligere». Dette er en stil som minner for mye om hovedfagsoppgavens, og boken hadde hatt godt av et mer gjennomgripende fortellergrep.

Men på tross av dette: Moralsosiologi er spennende fordi den presenterer og gir en kritisk analyse av en ufortjent lite aktet posisjon i vår tids store ideologiske og intellektuelle debatter: Om modernitetens kvaliteter, menneskehetens emansipasjonsmuligheter, fornuftens rolle og potensialet i det postmoderne.

---
DEL

Legg igjen et svar