Barthes og omsorgen for menneskets sjel

Den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes ville blitt 100 år i år. Et tilbakeblikk på hans skrifter maner til videre tenkning om mellommenneskelige forhold og sameksistens.

Roland Barthes. Foto: Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/File:RolandBarthes.jpg#/media/File:RolandBarthes.jpg

Hvordan leve sammen? Slik lyder ett av vår tids antakelig viktigste og stadig mer aktuelle spørsmål. Det er viktig på et individuelt så vel som på et kollektivt plan. Hvordan innrette seg i forhold til andre menneskers måte å leve på, samtidig som man verner om sine egne behov for både engasjement og isolasjon, sosialitet og avsondrethet? Hvordan skape et fellesskap i harmoni, med plass for individuelle særegenheter, vaner og preferanser? Litteraturen har alltid vært opptatt av slike spørsmål – det finnes vel ikke den roman som ikke på et eller annet vis berører dette. Temaet er også gjenstand for et forskningsinitiativ som i disse dager søker å sette lys på denne sammensatte problematikken, på et genuint tverrfaglig vis. Utgangspunktet er et verk av den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes (1915–1980). Få dager etter at Roland Barthes den 5. januar 1977 høytidelig innsettes i sin stilling som professor ved Collège de France i Paris, innleder han sitt første seminar ved denne prestisjefylte parisiske institusjonen. Seminaret skulle handle om nettopp dette prosaiske, kanskje lite akademiske spørsmålet: Hvordan leve sammen? Posthume manuskripter. De etterlatte forelesningsmanuskriptene til dette seminaret ble utgitt i 2002 under tittelen Hvordan leve sammen: Litterære simulasjoner av enkelte hverdagslige livsrom (Comment vivre ensemble. Simulations romanesques de quelques espaces quotidiens). Teksten kom i engelsk oversettelse i 2013, og har ved siden av de parallelle utgivelsene av forelesninger om «det nøytrale» og «forberedelsen til romanen» vært gjenstand for stadig mer oppmerksomhet. I Hvordan leve sammen utvikler Barthes et særegent begrepsapparat for å studere «idiorytmi». Idiorytmi kan blant annet defineres som individets vekslende og særegne livsutfoldelse innenfor et fellesskap. Barthes beveger seg fra tekster om tidlige eremittiske samfunn og middelalderens klostervesen til romaner fra de siste tre århundrene. Som bakgrunn for refleksjonene over det idiorytmiske liv ligger det imidlertid en bemerkelsesverdig bok om den romantiske kjærlighetens uttrykk. Kjærligheten. Fragmenter av kjærlighetens språk, også den fra 1977 (på norsk fra 2000), er utvilsomt Barthes’ mest kjente og solgte verk ved siden av Mytologier. Boken er dramatisert, oversatt til mange språk og kommer fremdeles i store opplag. Kjærlighetsboken består av 88 «figurer» – små kapitler som tematisk samler i seg fragmenter av det Barthes kaller den forelskedes språk. Fragmentene er uensartede og består av alt fra sitater fra filosofi, litteratur og opera til brokker av private samtaler. Den viktigste referansen er Goethes innflytelsesrike roman Den unge Werthers lidelser fra 1774. Romanfiguren Werther tar som kjent litt liv i ulykkelig kjærlighet. Han utfolder sin inderlige lengsel etter den uoppnåelige Lotte i brev og dagboksnotater. Romanen synes å være et naturlig valg – den gir Barthes’ bok en fantastisk energi – men den skal for Barthes ha hatt konkurranse i Platons Symposion og Freuds Gradiva som det viktigste litterære forelegg. Dis-kursus. Den forelskede hos Barthes er fanget i en evig fortvilelse, en udialektisk forelsket diskurs, der ordet diskurs nettopp oppløses i dis-kursus: løpende til og fra. Den som elsker uten gjengjeldelse, føler seg som i en krig. Han eller hun drives fra skanse til skanse, og er så utrolig alene. Det er et mysterium for det forelskede, ensomme subjektet at det ikke blir elsket tilbake. «Jeg vil forstå!» utbryter den forelskede hos Barthes, men ingen kommer til unnsetning. På den annen side: Når Barthes’ bok om kjærlighetens språk ble så populær, er det ikke minst fordi den spiller på en av litteraturens sterkeste krefter, nemlig gjenkjennelsen. Forelskede i alle land har følt seg forent i Fragmenter av kjærlighetens språk. Teksten er slik et uttrykk for Barthes’ etos. Han inngår med sin forkjærlighet for de korte litterære formene i en fransk moralistisk tradisjon, som dyrket aforismene og maksimene – som hos Pascal, Vauvenarges, Montaigne og La Rochefoucauld. De korte formene gir med sitt preg av hendelse mulighet til å utmeisle tydelige budskap. Jeg vil gå så langt som til å si at Fragmenter av kjærlighetens språk med en litt gammelmodig vending uttrykker Barthes’ omsorg for menneskets sjel. Han utfolder dette ved å løfte frem former for språkbruk som tilsidesettes og undertrykkes – deler av vår virkelighet som gjerne overses og glemmes til fordel for blant annet det nye, det moderne og det trendy. Det som er tandert og sentimentalt, har nærmest blitt obskønt, mens sex er det motsatte. Sex er trivielt. For et tap!

Det som er tandert og sentimentalt, har nærmest blitt obskønt, mens sex er det motsatte. Sex er trivielt. For et tap!

Holdningen. Interessen for gjerne glemte, tilsidesatte og oversette idiorytmiske livsformer gjør at Hvordan leve sammen får mye til felles med Fragmenter av kjærlighetens språk. I begge disse to tekstene (og seminarene de sprang ut fra) dreier det seg om å løfte frem et språk knyttet til mellommenneskelige forhold og utopien om et liv i uavbrutt harmonisk fellesskap: kjærlighet og idiorytmi. Det er interessant å se hvordan Barthes knytter begge tilstander til noe ytterst prosaisk og hverdagslig: den elskendes betatthet av unnselige detaljer, hverdagens begivenhetsfrie rytme. Men Hvordan leve sammen er ifølge Barthes ingen fortsettelse av forelskelsens og kjærlighetens tale: Det er ikke slik at nå har de elskende funnet sammen, for så å finne ut hvordan de skal leve sammen. Snarere er det tale om en «fantasi om et liv, et regime, en livsstil, diateia, diett». Situasjonen i Hvordan leve sammen er ikke så dramatisk som i kjærlighetsboken, men utfolder ikke desto mindre en tilsvarende utopi om det å bringe motsetninger forskjellsløst sammen. De 30 begrepene. I Hvordan leve sammen lister Barthes opp 30 greske og franske begreper. Fra AKÈDIA (likegyldighet) og ANACHÔRÈSIS (tilbaketrukkenhet) over ÉVÉNEMENT (begivenhet) og FLEURS (blomster) til SALETÉ (skittenhet) og XÉNITEIA (fjerntliggenhet). Til disse begrepene henter han inn litteratur og teori som belyser problemer knyttet til forestillingene om felles og individuell livsverden. Temaer som toleranse, vaner, sosiale og kulturelle relasjoner og forskjeller knyttes til ulike livsformer omtalt i litteraturen og kulturen forøvrig. Flere av de begrepene han utfolder, viser hvordan vi forholder oss til fremmede idiorytmier, som i begrepet ANIMAUX (dyr). Klosterfjellet ATHOS er på sin side både et begrep og et sted, selve den fantasimessige «settingen» for Hvordan leve sammen, som slik får et viktig utgangspunkt i religiøst, monastisk liv.

Når Barthes’ bok om kjærlighetens språk ble så populær, er det ikke minst fordi den spiller på en av litteraturens sterkeste krefter, nemlig gjenkjennelsen.

De fem hovedtekstene. Barthes bruker fem tekster som hovedmateriale for sine undersøkelser. Den første er Lausiacs beretning, som er ørkenfedrenes historie, skrevet av biskop Palladius i år 422, Daniel Defoes roman Robinson Crusoe (1719), Emile Zolas Pot-Bouille (1882), Thomas Manns Trolldomsfjellet (1924) samt en tett liten tekst av André Gide: La séquestrée de Poitiers, en skandaløs historie om en kvinne som ble innestengt i sitt hjem i 25 år. Palladius reiste rundt i ørkenen i Egypt og Syria, oppsøkte religiøse eremitter og eneboere, for å skrive ned deres historie. Det er svært fascinerende lesning. Eremittene levde ikke bare i sine huler og på sine søyler, men oppsøkte regelmessig et fellesskap, for så å vende tilbake til sitt enslige liv (omtrent som livet i moderne storbyer, der halvparten av innbyggerne er enslige). Satt opp mot klostervesenets regler og innordninger er eremittenes liv opphav til en rekke interessante diskusjoner hos Barthes. Fra «monosis» (et liv alene) og «anakoresis» (avsondret liv langt borte, idiorytmiens begynnelse) til koinobiosis (kollektivt systematisert klosterliv), er Barthes opptatt av to energier som gjennomstrømmer disse tre tilstandene: askese (organisering av rom, tid, gjenstander) og patos (affekt farget av det imaginære). Barthes er ikke alene om å ha interessert seg for disse urgamle, religiøse livsformene som eremitt- og klosterlivet utgjorde. Den italienske filosofen Giorgio Agamben har i lang tid vært opptatt av monastiske regler og livsformer, blant annet i boken The highest poverty fra 2011. Hva er et menneskes liv, spør Agamben, hvis alle dets uttrykksmuligheter er identisk med et regelverk? Hva skjer dersom regelen forveksles med livet? Barthes har et annet og mer litterært perspektiv, der han gjentatte ganger er opptatt av former for regelstyrt organisering av livet, slik det beskrives i litteraturen – som i utfoldelsen av begrepene NOURRITURE (mat), BANC (stim) og nettopp REGLE (regel). I Robinson Crusoe er han opptatt av hvordan Robinson organiserer sin hverdag, ikke de dramatiske begivenhetene som vederfares ham. Emile Zolas roman utspiller seg i et diametralt motsatt miljø, nemlig i metropolen Paris, med hele handlingen lagt til en fasjonabel leiegård der beboerne lever ut sitt hyklerske, borgerlige liv. Det er en kostelig roman, oversatt til engelsk under tittelen Pot Luck. Sanatoriet Berghof i Thomas Manns Trolldomsfjellet gir opphav til refleksjoner over hvordan pasientene der omgås hverandre i hverdagen, over epidemi som metafor, sykdomsidentitet og ikke minst over døden, som Barthes antyder er den egentlige telos, den fundamentale Årsak til sanatoriets raison d’être. Interessant her er romanens tidsmessige sammenfall med enkelte av Freuds tekster, deriblant Hinsides lystprinsippet (1920), med ideen om dødsdriften. Barthes sier han har valgt ut tekstene tilfeldig, og at det på ingen måte har vært et mål å nå frem til en entydig konklusjon. Alle de 30 begrepene han benytter seg av som en slags begrepspool underveis, mobiliserer en lang rekke spørsmål om hvordan det å leve sammen iscenesettes på mangfoldige vis i litteraturen – og i verden. Det er begreper det går an å tenke videre på, ta inn i nye fagfelt og la dem romstere slik begreper ønsker å gjøre. Dette er noe som vil søkes realisert i en kommende antologi, der 30 forskere bidrar nye tolkninger av de 30 begrepene Barthes bruker i Hvordan leve sammen. Videre tenkning. De fem hovedreferansene Barthes opererer med, kan også gi anledning til videre tenkning. Et forskningsprosjekt under etablering vil gå tverrfaglig til verks og studere idiorytmi innenfor fem aktuelle og avgrensede områder, fem perspektiver eller «steder» med problemfelt som kaller på nærmere undersøkelse: «Ørken» (Lausiacs beretning): religion, marginer, fattigdom, miljøkrise; «Øy» (Robinson Crusoe): isolasjon, humanitet, uavhengighet, individualitet; «Sanatoriu» (Trolldomsfjellet): helsevesen, epidemi, institusjonsliv; «By» (Pot Bouille): urbanitet, medier, hus – og til slutt «Hjem» (La séquestrée de Poitiers): familie, lov, rutine, hverdag.


Stene-Johansen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. knut.stene-johansen@ilos.uio.no.

---
DEL