Barnemafiaen i Napoli

Roberto Savianos nyeste roman er ingen fiksjon. Det er en virkelighetstro rapport om et samfunn som til dags dato ikke har fått grep om seg selv.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Der Clan der Kinder

Roberto Saviano

Carl Hanser Verlag

Tyskland

Noen guttunger raser rundt i Napoli på mopeder. De er ute på erobringstokt. De har alle kallenavn – Maraja, Dentino, Lollipop og Drone. De har merkevaresko og tatoveringer. Veien fra pusher til killer er kort. Loven gjelder: spise eller bli spist. På hustakene øver de med pistoler og geværer, sikter på søppeltønner og vinduer. Snart teller et menneskeliv mindre enn et brutt løfte. De føler seg udødelige, inntil glansen fra deres turboliv blender dem.

Saviano har atter en gang boret seg inn i materien. Det er fortsatt hans lodd å avsløre en av verdens mest notoriske forbryterbander. Men kan vi ikke alt dette fra før? Mafiaens maktstruktur, voldens mantra «blod skal vaskes med blod», ritualene, kodene, omertà-bekjennelsen om taushet? Den som har lest Savianos andre bøker, Gomorrah og Zero, Zero, Zero, eller sett filmatiseringene på kino eller tv, er iallfall godt orientert. Så hva er nytt her? For det første fører forfatteren oss på innsiden av et gutterom de færreste har nøkkel til. Her finnes det ingen beskyttet vei inn i voksenverdenen. Man blir født direkte inn i virkeligheten, uten tid til å vokse seg inn i den. En enten-eller-verden. Enten tar du innersvingen på røkla, eller den tar innersvingen på deg. Den som arbeider, er en loser. Bli rik, eller dø i forsøket. Det aller høyeste mål er rett og slett å kommandere, være boss. Som 16-åringen Nicolas/Maraja – barneklanens capo – kan sitere fra Macchiavellis Fyrsten: Er du fryktet, er du respektert. Det er det som teller.

Det eneste dette minner om, er barnesoldatene i verdens konfliktsoner.

Barnemafia. For det andre er camorraen langt farligere i dag enn i 2006, da Gomorrah kom på markedet. Det er Saviano og Napolis politisjef, Guido Marino, enige om. De såkalte babymafiosi har startet en ny krig i Napolis gamleby. Marino liker ikke betegnelsen. «Babys? De er mordere. Liten er bare straffen disse ungdomsforbryterne blir idømt. Det er en etterkommerkrig. De gamle sitter i fengsel, og de helt unge vil tøffe seg, lage egne regler og nye regimer. De dreper uskyldige, de dreper tilfeldig fordi de gjør feil, og de dreper for å terrorisere.» Det er en jungel, noe enhver kan bekrefte. Utenfor jernbanestasjonen i Napoli kan turister kjøpe Beretta-pistoler for 500 euro.

Barnemafiaens rike er bydelen Forcella. Saviano presenterer den i poetiske ordelag: «Forcella er historisk materie. Levende materie. Der inne, i smugenes furer, likt et ansikt merket av vinden, skjuler betydningen av navnet seg. Forcella kommer av forca – gaffel, galge, innsnøring … Noe ukjent, som alltid viser hvor veien begynner, men aldri hvor du kommer hen, hvis du kommer frem.» En bydel som Forcella er et klaustrofobisk univers. Her finnes ingen utendørs rekreasjonstilbud. Folk tilbringer det meste av tiden i overfylte innemiljøer, der de henfaller til ørkesløs tv-titting, videospill og sosiale medier – som egentlig er mer isolerende enn sosiale. Et liv som blokkerer utviklingen av utadvendte, kontaktskapende, kognitive, følelsesmessige og relasjonelle ferdigheter. Dertil kommer en sykdom som Napoli deler med resten av nasjonens evig krakelerende samfunnssystem – en politisk og økonomisk gråsone, hvor korrupsjon, legitimitet, rene som skitne affærer blander seg. Det hele en farlig miks. Hvor er rollemodellene?

Å verne uskylden. La paranza består av en guttegjeng, hvor minstemann, Biscottino («Lille kjeks») på ti år, endelig får æren av å blåse hodet av en fiende. Han er stolt – endelig en mann. Det eneste dette minner om, er barnesoldatene i verdens konfliktsoner. Med tomme øyne, tomme hjerter og en endimensjonal brutalitet de forveksler med lojalitet. Mot slutten av et rasende kappløp for å erobre makt, penger og ære går det som det må: Barnemafiaen mister kontrollen. Det fører til et brodermord – et drap som lar uskylden innta scenen, lar sjokk og sorg for en stakket stund ta sinnene i besittelse.

Saviano har atter en gang boret seg inn i materien. Det er fortsatt hans lodd å avsløre en av verdens mest notoriske forbryterbander.

Etter at Saviano gjorde «helter» av i cammoristi, skapte mote og idoler gjennom sine litterære figurer, kan man spørre seg om han heller skulle holdt munn. For forfatteren selv ville livet utvilsomt vært mye lettere om han ikke sto på camorraens dødsliste, men ellers? Hva er underteksten i denne romanen? At et dystopisk samfunn, med dype røtter i kriminell historie, bereder grunnen for et sørgelig sjikt tapere uten håp om en lysere fremtid. Et samfunn som ikke engang makter å verne om uskylden. En forfatter bestemmer ikke over godt og vondt. Det gjør virkeligheten. En forfatter bestemmer over Ordet. Som når Saviano gir rom for en mors smerte, en mor som nettopp har mistet sitt barn på den aller mest meningsløse måte: «I timene som nå fulgte, felte ikke Mena en tåre. Hun tok seg av sin mann, som ikke sluttet å gråte, i treningstøy på benken på sykehuset, på krakken hos politiet, på kirkebenken. (…) Noen ganger kastet hun sideblikk på Nicolas. Da hun ble alene med sønn og mann i leiligheten, befridde hun seg endelig fra den røde kjolen, med to knapper i ryggen. Hun bredte den ut på bordet, betraktet den, grep den, begynte så å rive den i stykker, først langs sømmene, så vilt i stoffet, rev den i småfiller, og så utstøtte hun et skrik – et metallisk, rustent skrik – som fikk mannen til å sette gråten i halsen. I de neste dagene ble det opplyst på fjernsynsnyhetene: Camorra myrder gutt under statuen av ridderen fra Toledo av William Kentridge.»

---
DEL