Barnas beste?

Regjeringen har lagt frem sine forslag til asylinnstramninger. I fremleggelsen ble ordene «barns beste» nevnt flere ganger. De strengeste reglene i Europa skal ifølge innvandrings- og integreringsministeren være både til barnets beste og innenfor rammene av Norges forpliktelser gjennom internasjonale konvensjoner. Her er tre grunner til hvorfor Norge fører en asylpolitikk som ikke er til […]

Regjeringen har lagt frem sine forslag til asylinnstramninger. I fremleggelsen ble ordene «barns beste» nevnt flere ganger. De strengeste reglene i Europa skal ifølge innvandrings- og integreringsministeren være både til barnets beste og innenfor rammene av Norges forpliktelser gjennom internasjonale konvensjoner. Her er tre grunner til hvorfor Norge fører en asylpolitikk som ikke er til barns beste, men som snarere ødelegger barns liv:

Et liv på vent. Over 90 høringsinstanser uttrykte stor bekymring over Regjeringens forslag om å utvide bruken av midlertidig oppholdstillatelse for enslige barn på flukt. Likevel valgte Regjeringen å legge frem dette forslaget med en noe endret ordlyd. Midlertidige oppholdstillatelser setter livet til spesielt sårbare barn på vent. Disse barna har ikke flyktet uten grunn.
Midlertidighet skaper et utrygt liv. Midlertidighet skaper fortvilte barn som lett kan fanges opp av skadelige miljøer. Midlertidighet skaper barn med en kritisk helsetilstand, både fysisk og psykisk. Hva vinner vi som samfunn egentlig på dette forslaget? Jeg vil heller kalle det et tap. Vi taper fremtidige ressurser, og vi ødelegger de mest sårbare barna i verden. Artikkel 22 i Barnekonvensjonen står sterkt på flyktningbarns rettigheter. Som barn på flukt har man rett til vern og humanitær hjelp, samt å bli gjenforent med sin familie. Midlertidig oppholdstillatelse for barn gir ikke nødvendig vern.

Vi ødelegger de mest sårbare barna i verden.

Barna ingen savner. Hittil i år har 49 barn forsvunnet fra norske asylmottak. Hadde dette vært «norske barn», hadde himmel og jord vært satt i bevegelse for å finne dem. Hva skjer når de 49 barna er enslige asylsøkende barn?
I 2007 ble det gjennomført en omsorgsreform i Stortinget. Den gikk ut på å flytte omsorgsansvaret for enslige asylbarn under 15 år fra UDI til barnevernet. På sikt skulle den samme ordningen gjelde for barna mellom 15 og 18 år. Dette har ennå ikke skjedd, og det er stort sett barna mellom 15 og 18 år som forsvinner. Forholdene på asylmottakene er ofte ikke garantert. Noen barn opplever flotte forhold, mens andre opplever en tøff hverdag preget av uro og konflikter, liten plass og få aktivitetstilbud. Det stilles ikke særlig høye krav til UDI som «foreldre». Bemanningsnormen er vesentlig forskjellig i omsorgssentre under barnevernet og i UDIs asylmottak. Det samme gjelder den barnefaglige kompetansen.
Barn på flukt trenger spesielt trygge rammer, og et tilbud som er tilstrekkelig for å fungere i samfunnet. Når disse rammene er fraværende, kan barna oppleve at en annen livsstil er mer attraktiv. De forsvinner, og ingen leter. UDI vet lite om barna »sine», og politiet skylder på liten eller ingen informasjon om forsvinningene. Politikerne ser ikke ut til å bry seg, og media dekker sjelden sakene. Dette til tross for at vi vet at flere av disse barna havner i situasjoner de absolutt ikke burde befinne seg i. Det er et klart brudd på samtlige artikler i Barnekonvensjonen.

Utdanning for alle? Flere titalls barn i Norge får ikke gå på skole i dag. Der vi ellers ville latt varselklokkene ringe, møtes barn uten rett til videregående utdanning med holdningen «synd for deg». Basert på en egen kartlegging har Press kommet frem til at 70 barn har blitt nektet videregående opplæring i Norge de siste fem årene. Dette tallet er høyst sannsynlig bare toppen av isfjellet.
Barna som har blitt fratatt sin rett til utdanning, har enten fått «endelig avslag» på asylsøknaden sin, eller de er barn med «Dublinstatus». Etter planen skal disse barna sendes ut av Norge; likevel er det mange som blir boende i landet i flere år.
Barnekonvensjonens artikkel 28 sier at alle barn har rett på skole, men med endelig avslag mister barn retten til videregående utdanning. Avslaget setter en strek for barnas skolegang. Barnekonvensjonen slutter å gjelde for dem, kun fordi vi ikke ønsker oss en «strøm av flyktninger» til Norge. Ved å frata barn retten til skolegang, gir vi den største straffen til dem som fortjener det minst.

Hvor er barnets beste? Regjeringen tror tilsynelatende at det er norsk asylpolitikk som får enslige og medfølgende barn til å legge ut på flukt. Jeg vet bedre. Som barnerettsaktivist kjenner jeg til Norges forpliktelser til Barnekonvensjonen, og vet at vi har store utfordringer i årene som kommer. Med midlertidige liv, barn som forsvinner fra sine foreløpige hjem og manglende tilgang til utdanning, er jeg redd Norge er i ferd med å bli en barnerettsversting.
Å innfri barns rettigheter vil ikke føre til at det «flommer over» av barn og barnefamilier som flykter til Norge. Det vil rett og slett føre til at vi innfrir våre internasjonale forpliktelser.


Nylander er leder i Press – Redd Barna Ungdom.
karoline@press.no

---
DEL